tirsdag 11. januar 2011

monstertrollet vant i dag...

Jeg tapte...
I morges sto jeg opp som vanlig, ordnet meg som vanlig, men følte meg ikke som vanlig.
Jeg visste ikke hva det var, men jeg skjønte fort at noe var galt/annerledes. Jeg tenkte ummidelbart at jeg ikke kunne dra på skolen hvis noe var galt. Kanskje kunne det føre til et slikt angstanfall som jeg hadde sist fredag. Og det vil jeg helst unngå, spesielt på skolen.
Jeg er jo vant til å føle meg dårlig eller at jeg hele tiden er noe som ligger å gnager inni brystet, men akkurat nå er jeg ikke trygg på meg selv. Tidligere hadde jeg kontroll på følelsene, men da var de fint plassert på innsiden i spiseforstyrrelsens klør. Nå vil alt ut, og jeg har ikke kontroll på når.

Så kom tanken om at jeg må være hjemme i dag. Jeg overbeviste meg selv om at å dra på skolen, ville vært både pest og kolera. Tanken var nok, jeg ble hjemme. Dermed, jeg tapte.

Fordi, jeg føler meg bedre nå. Det var bare en forbigående følelse som tilfeldigvis kom i morges. Det var en angstfølelse. Angstfølelsen var knyttet til noe jeg skulle gjøre på skolen i dag. Men jeg valgte å overse hele problemet, sende melding til læreren om at jeg var syk, og leve på enkeltløsninger.

Det jeg skulle ha gjort, var å dratt på skolen, trosset angsten og SAGT I FRA om at jeg ikke var i form til å bli med på denne greia som visstnok var så skummel for meg, deretter vet jeg at jeg ville følt meg bedre. Så jeg tapte... Tapte mot angsten, og for å være helt ærlig. Jeg føler meg som en redd trassunge som det ikke er håp for.
Trassunge fordi jeg var som en trassunge da jeg i morges klarte å overbevise meg selv og mamma om at jeg ikke skulle på skolen i dag.
Lurer på hva det er inni meg som får meg til å være trassunge? Jo, jeg vet det. Jeg aksepterer det ikke.

J***a monstertroll!

Hadde jeg bare sett deg, hadde du bare vært en person.
Jeg ville mørbanka deg. Men du er for feig til å komme ut, du innvanderer MEG, og får meg til å gjøre dine handlinger istede. DU ER TRASSUNGE!
bah...

Vel, nå som jeg er hjemme likevel, kan jeg liksågodt gjøre noe fornuftig. Tv-en er min beste venn:)

~Lea Amalie~

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

gode ord dør sist