lørdag 5. februar 2011

ALLE MINE LESERE MÅ LESE DETTE INNLEGGET! VIKTIG INFORMASJON!

Nå skal jeg fortelle dere en historie.
En historie om om meg.
Jeg  fikk anoreksia da jeg 11 år, bodde 3 år på sykehus og psykehus, der dagene var fyllt med tvangsforing, selvskading, smerteeeee og helvete. Da jeg var 15 år ble jeg utskrevet med  skjult bulimi. Jeg begynte i 10.klasse sammen med de tidligere klassekameratene sine fra barneskolen og noen nye. Jeg hadde fortsatt bulimi.
Med bulimi medfører en stor skam, skyld og vonde følelser, så jeg lagde meg liksom to liv. Ett frisk og Ett sykt.
Jeg fortalte ingen av vennene mine at jeg hadde bulimi, bare familien. Den var skjult fra det friske livet.
Det friske livet bestod av venner, fester, kino, shopping og skole.
Jeg ville ikke lenger være "den syke jenta".
Jeg begynte på videregående med to liv. Det syke livet holdt jeg for meg selv hjemme med familien min. Det friske livet bestod av en helt ny hverdag. Ny skole, nye venner, nytt friskt liv. Jeg hadde det bra, det funket å ha to liv. Men nå i det siste har det syke livet mitt, begynt å påvirke det friske. Livene er i ferd med å møtes.
Folk ser at jeg er syk nå. Jeg kan ikke skjule det lenger. Jeg er anorektisk igjen.

Når jeg opprettet denne bloggen var det mest for meg selv. prøve å formulere hvordan min hverdag er, hvordan min kamp er, hvordan mine følelser og tanker er.
Men dette skulle være en anonym blogg, fordi jeg ville ikke at mine venner, hele skolen, alle skal finne ut hva jeg tenker, hvordan jeg har det, hvordan det går.
FORDI JEG VIL IKKE VÆRE DEN SYKE JENTA FOR ALLE. Fordi jeg vil de skal behandle meg som meg.
For å skjule det syke livet mitt for andre opprettet jeg en blogg med et navn som ikke er mitt egentlige navn.
For å hindre at noen jeg kjenner kan kan lett søke seg frem til min blogg hvis de googler mitt navn + blogg.
men nå som de rundt meg ser at jeg er syk, og de skjønner at jeg har anoreksi kan det være det samme.
Jeg har uansett store planer om å bli frisk, så om de leser bloggen min eller ikke spiller ingen rolle for meg.

Så jeg tar et stort skritt her nå.
Alle innleggene dere har lest er skrevet av meg.
Alle tankene er skrevet av meg,
Alle tårer av kommentarer er skrevet av meg
Alt er skrevet er meg.

I morgen skal jeg fortelle dere hva mitt egentlige navn.

Om noen søker opp navnet mitt og blogg finner de bloggen min, og da får de heller bli sjokkerte over alt jeg har vært gjennom, fordi ingen hadde trodd at jeg hadde en slik spiseforstyrrelse.

I morgen forteller jeg dere hva jeg heter :-) 

Jeg håper at dere forstår hvorfor jeg valgte å gjøre dette med anonym blogg med et navn som ikke er mitt?
Jeg håper dere forstår at jeg er fortsatt den samme som Lea Amalie.

hvorfor lea amalie? 
Jeg sendte en mail til ingeborg for noen måneder siden og hun doblet og delte.
Ingeborg spurte om jeg ville finne et annet navn istede for mitt eget. Lea synes jeg er det fineste navnet som finnes. Så da ble jeg liksom Lea.

Amalie-navnet var egentlig en god venninde av meg sitt navn. En venninde jeg opplevde å miste. En venninde som var like syk som meg, jeg holdte ut, men hun klarte ikke mer, hun lot spiseforstyrrelsen vinne og tok sitt eget liv. Men jeg levde fortsatt. og Amalie lever i meg, hun passer på meg fra himmelen.  Amalie vil at jeg skal bli frisk.
LEA AMALIE Fordi jeg vil bli frisk, og leve alt jeg klarer å få ut av livet, for meg selv og for Amalie.

  hva synes dere om dette innlegget? Synes dere jeg bør si mitt egentlige navn?

8 kommentarer:

  1. Kjære deg!

    Det å være anonym har mange fordeler, men hvis det betyr at anoreksien får mer spillerom og sjanse til å leve ut sine mørke planer, så er det kanskje best å være åpen.

    Du har jo mange bilder av deg selv, så skulle noen kjente stikke innom ville de non stusset litt over at du har det hemmelig.

    Du må gjøre det som føles riktig, og det er godt mulig dette er det riktige for deg nå.

    Jeg støtter deg i alle fall fullt ut, Lea-Amalie og Frida er en fantastisk jente uansett navn <3

    Jeg velger å fortsatt være anonym , (viktig at ingen kobler mitt navn til Vamp) for mange grunner, men kanskje først og fremst at moren min ville besvimt om hun fikk vite det...

    klemmer <3

    SvarSlett
  2. Ja, det var slik for meg i starten også, men nå føler jeg at det er greit.
    Jeg er meg, med eller uten spiseforstyrrelser.
    Og jeg kan ikke gjemme meg for alltid.
    Siden jeg snart skal begynne på en kamp som skal gjøre mitt liv bedre, ser jeg ingen grunn til å være anonym.

    Hehe, jeg forstår fullt og helt hva du mener, og det er jo helt greit<3

    Tusen takk, kjære<3
    Jeg er der for deg også, husk det! <3

    SvarSlett
  3. synes det er skikkelig modig av deg! :) Å jeg tror ikke folk vill behandle deg så veldig anderledes, jeg har ivertfall bare opplevd det positivt å være open om hvem jeg er på min blogg:)

    Glad i deg<3

    SvarSlett
  4. Takk heidi..
    Ja, du e modig du å:)
    Æ ska ikke koble bloggen te facebook å sånt æ nei..
    Men vess nån finn den, så finn dæm denj no liksom.. :P

    SvarSlett
  5. Å husk.. på skolen vårres heidi..
    Ingen som vet at æ har spiseforstyrrelsa der.
    Dæm kjæms te å å bakoversveis..

    SvarSlett
  6. "Æ drit i om du e lita som ei mus eller svær som en elefant." Huske du når æ sa det te dæ over telefon når du va innlagt? Æ står for d fortsatt! <3
    Hilsen en snoker som tilfeldigvis kom over bloggen din :)
    Helt utrolig gla 19 dæ, kjære Frida. Det veit du!

    SvarSlett
  7. Syns du er tøff jeg vakreste Frida :) <3

    SvarSlett

gode ord dør sist