Erfaringer som psykisk syk kan brukes til noe nyttig også..

Når man har en historie som min, er det mange faktorer som er interessant og lærerikt for lærevillige studenter.
Jeg har møtt utallige sykepleiere, leger, psykologer, miljøterapeuter etc, og de har alle vært forskjellige, behandlet meg forskjellig, hatt ulike mål og gjort ting forskjellig. Med min erfaring har jeg lært hva som er lurt eller hensiktsmessig, eller ikke. Hva som hjelper, og hva som ikke hjelper. Hvordan man ikke skal gjøre ting, og hvordan man absolutt ikke skal gjøre ting. Dette er selvfølgelig veldig forskjellig fra person til person, Altså pasient til pasient. Nettopp fordi det er ulike lidelser, ulike årsaker og grunner, ulike personer og behov etc.

Med relativt grei erfaring innenfor både spiseforstyrrelser, selvskading, deperesjon og diverse "godsaker" blir jeg ofte spurt om å dele historien min, erfaringene og råd til studenter eller fra fagfolk som skriver oppgaver osv.
Det setter jeg egentlig enorm pris på. Jeg får faktisk være med på å hjelpe andre som sliter, ved å dele min historie, slik at de kommende "hjelperne" får tips og råd fra en erfaringsrik frøken.

Jeg sitter gledelig i et auditorium og forteller legestudenter om hvordan de skal ta imot og forholde seg til unge jenter som sliter, eller hvor viktig det er å ta hensyn til hele pasienten. Ved spiseforstyrrelser eks. Hvis man vil hjelpe, behandler man ikke bare de fysiske symptomene med kostliste og veiinger, nei, man finner friske faktorer, man tenker på sosiale og psykiske behov også. Verdiene og meningene til pasienten. Hvis man skal behandle en pasient så bra som mulig, må man se hele mennesket.
Jeg kan ikke telle på mine ti fingrer hvor mange ganger jeg har følt meg som en sykdom. Et objekt. Et prosjekt. Sviktet, fordi jeg og mine verdier og meninger ikke har blitt hørt. Vekt, kropp og sykdom.
Hva med det mennesket som langt der inne er gjemt? Dere tar poenget mitt.

Derfor er det alltid godt for meg å dele erfaringene jeg har gjort meg, med de kommende hjelperne, som igjen skal behandle slike mennesker som eks MEG.
En gang da jeg var 15 år, og fikk et slikt "oppdrag", lovte jeg legestudentene at jeg en dag skulle gi ut en bok. Boka skulle hete "Leksikonet om Anorektikerens triks og knep".  hehe..

Hvorfor tar jeg opp dette? skriver om dette akkurat nå?
Jo, fordi jeg sitter akkurat nå sitter å skribler, tenker, reflekterer og skriver om diverse ting om mine erfaringer og min historie, som en psykolog skal bruke som en del av en hovedoppgave.
Ganske vanskelig å trekke ut viktige poeng, når det er så mange ting som er viktig.
Hovedsaken i oppgaven skal være "relasjon mellom behandler og pasient", så jeg har mye å skrive om.
Jeg synes egentlig det er ganske interessant selv også, og nøste opp litt, tenke litt tilbake og "mimre" over ting som hjalp og personer som hjalp meg. Hva de gjorde og hvorfor det det gjorde hjalp meg osv.
Spennjanes! som vi sier i Trøndelagen.
Jeg vil gjerne være med på å hjelpe kommende behandlere til å feie monstersykdommen av veien, for å si det sånn.


~Frida~