torsdag 10. februar 2011

Gjesteinnlegg 1 - fra min kjære barndomsvenninde

Min kjære barndomsvenninde, ville gjerne skrive et gjesteinnlegg på bloggen min. 
Etter å ha lest igjennom disse ordene, sitter jeg med tårer i øynene. 
Ingalill er ei veldig spesiell og fantastisk jente, med helt fantastiske gode egenskaper, en utrolig personlighet, og hun er et tverrsigjennom godt menneske. 
Takk kjære deg, for at du ville skrive dette slik at jeg kan dele det på bloggen min.
Jeg er så glad i deg jenta mi<3


Så her kommer gjesteinnlegg nr.1 på Fridas blogg. 
--------- <3 --------------------------------<3------------
Nå har det seg slik at jeg er en av de heldige som får skrive et innlegg her på bloggen til Frida. Ble skikkelig glad inni meg når jeg fikk høre at hun faktisk ville jeg skulle skrive et gjesteinnlegg. Kan vel forsåvidt presentere meg selv. Navnet mitt er Ingalill, er to år yngre enn Frida, ble adoptert fra sør-korea når jeg var 4 mnd og har siden da bodd i samme bygd som Frida. Vi bor i en liten bygd, og alle vet hvem alle er. Har nå tenkt å skrive litt om det å ha kjent Frida siden jeg var bittelita, til nå. Jeg må bare advare dere på at jeg ikke er like god som Frida til å skrive på en "formidlende" måte, men skal gjøre mitt beste.

Jeg er omtrent fem år og er på besøk hos bestemoren min. Frida bor i huset ved siden av, og jeg kjeder meg. Jeg går bortover for å høre om hun vil finne på noe. Vi er ute å sykler, og Frida klarer til slutt å overtale meg til å prøve å sitte på sykkelrattet. Jeg er redd det skal gå galt og at vi skal sykle oss av. Vi syklet hele veien bortover i full fart, og alt gikk bra. Ingen skadet seg. 
Jeg følte meg så modig

Jeg er seks år og skal begynne på skolen. Jeg vet hvem du er, men snakker ikke særlig med deg på skolen, du er går jo i to klasser over meg. Du er mye større og har venner som også er mye større.
Jeg følte meg så mye mindre.

Jeg er hos bestemor og jeg kjeder meg nok en gang. Frida har en stor hund som jeg egentlig er redd for, men går likevel bortover fordi jeg vil leke med henne. 

Jeg er ni år og går i fjerde klasse. Vi får besøke klasserommet deres. Der hang det lapper der dere hadde skrevet om dere selv og om hobbyer og div. Jeg leter etter din lappe og finner den tilslutt. Du hadde skrevet med limegrønn og oransje blyant på annenhver linje. Limegrønt og oransje ble nå plutselig yndlingsfargene mine. Du er populær blant guttene, har mange venner, er pen, mye eldre, kjempegod i handball, og har masse fine klær. 
Du ble mitt forbilde.

På denne tiden merker jeg at du ofte er borte fra skolen, og at det er noe galt.
En vanlig skoledag er over og jeg har på meg jakken og skoene mine. Det er da klassen din kommer ut fra klasserommet. Ei gråtende jente kommer bort til meg, og jeg spør hva som er galt. Som svar får jeg får jeg et trist blikk. Så går det noen sekunder før hun sier,
 -Vi har fått vite at Frida har anoreksia.

Jeg ville forstå, men klarte ikke.

Jeg merket raskt at det var noen som manglet. Spesielt på handballbanen. Med handballen var du ei stjerne! Du kunne alt og var rett og slett best. Jeg var veldig ung når dette skjedde og skjønte egentlig ikke konsekvensene av en spiseforstyrrelse. Det eneste jeg visste var at du var syk. Og veldig tynn.

Tiden gikk og jeg ble eldre og fikk mer vett i hodet. Jeg skjønte mer og mer hva som egentlig hadde skjedd. 
Jeg spurte stadig vekk; Hvordan kunne dette skje deg? Du var jo så perfekt?

Jeg går i sjuende klasse og føler meg så voksen og moden. Jeg innrømmer at jeg er i fjortisperioden og venninnene mine betyr alt, og uten de hadde jeg ikke klart meg. Vi blir en sammenspleiset jentegjeng, men vi mangler noen. Jeg har en herlig periode og finner på alt mulig sprell. 
Hvor er Frida?

Jeg begynner i åttende. Vi er fortsatt samme jentegjeng. Det er da du kommer tilbake og er "frisk". Alle er kjempeglade og glemmer sykdommen helt. Herlige jentekvelder og uforglemmelige fester står på listen. 

Det er mye vi ikke vet.



I skrivende stund er jeg 16 år, vokst mye, både på innvendig og utvendig, siden den gang. Jeg begynner å forstå ting og begynner å tenke mer på andre istedet for meg selv. Jeg tenker tilbake på den tiden da jentene betydde alt, og at det kanskje ikke er så teit likevel. Venninner betyr selvfølgelig ikke alt. Men jeg vet med erfaring at gode venninner, familie og kjærlighet er alt som betyr noe.
Og du er heldig Frida, det må du vite. For alt dette har du. 



En dag av gangen er nok. Ikke se deg tilbake over fortiden, den er forbi. Ikke la den tære, men la den lære. Fremtiden er din sjanse, det er den du kan gjøre noe med. Lev ut drømmene dine og gjør det så vakkert, at det blir verd å huske ♥ 

Takk for meg :-)
<3-----------------------------------------------------------------<3


Dette er hva JEG kaller ekte venner. 
Tårene triller fordi jeg har gode følelser, fordi jeg er så glad at slike fantastiske mennesker finnes, fordi de er mine venner. 
dette bildet er tatt fra en jentekveld. Utkledningskveld faktisk<3


når det er sagt, så skal jeg love dere at jeg skal følge ingalill's råd. 
Jeg skal leve drømmende mine<3
Takk kjære venn for et vakkert gjesteinnlegg
Er så uenderlig glad i deg jenta mi<3
~Frida~

4 kommentarer:

  1. Fantastisk innlegg!

    Spennende å høre endel av historien fra en utenforstående- som likevel vet og forstår ,

    Takk ingalill! Frida er fantastisk- og fantastiske mennesker trekker til seg fantastiske venner- fortsett å være det <3

    (btw har jeg en barndomsvenninne adoptert fra Korea som har medvirket til at jeg har en sterk forkjærlighet for sør-øst asiatere ;)

    Klemmer til begge- Vamp

    SvarSlett
  2. Du må alltid huske å følge rådet mitt Frida :-)
    Jeg kommer alltid til å være her for deg når du trenger meg :)Trivelig at du likte innlegget mitt Vamp :-) Mye av det jeg skrev var kanskje nytt for deg også Frida ?

    SvarSlett
  3. Vamp-vennen<3
    Takk for tilbakemeldingen<3
    Jeg synes også det var spennende :D men også nydeliiiig<3 jeg er heldig som har så gode venner.

    klemmer til vamp også<3

    SvarSlett
  4. plingan min<3 ALLTID!
    tusen takk for det kjære, du vet jeg setter pris på det, og sier det samme til deg<3

    Jeg husker alle disse tingene, men jøss så godt det er å mimre litt fra barndommen. samtidig er det godt å se ting fra andres perspektiv også.
    Tusen takk kjære Ingalill<3

    SvarSlett

gode ord dør sist