søndag 6. februar 2011

Jeg er sliten og trøtt, forhåpentligvis Godnatt!

Trøtt og sliten...

Vanligvis er jeg trøtt og sliten av sykdommens herjinger, men i dag kan jeg litt stolt og ærlig si at jeg enkelt, simpelt, ukomplisert, udramatisk sett si at jeg er sliten og trøtt FORDI:
  • Jeg har hatt et kjempe koselig besøk av kjæresten min.
  • Vi gikk tur med hundene (eller hundene gikk tur med oss)
  • Jeg klarte å kjempe meg gjennom 1 time med en deilig middag i magen. (altså maten, lå i magen i en time,HURRA FOR MEG!)
  • Jeg og kjæresten min dro til noen venner å så film. 
I helga har jeg virkelig fått utfordret sykdommens fæle tvangstanker og tvangsritualer. Både i dag og i går. 

Det er så rart, for jeg bruker som regel alltid torsdagsnettene på å skrive en plan på hvordan jeg skal gjennomføre helgene, og i helga trosset jeg tvangsritualene på et høyt nivå, altså jeg  snudde dagene helt på hodet på planen, og tilpasset masse tid som jeg kunne finne på noe med venner og kjæresten min. 
Og det som er så rart, er når jeg har denne planen, går de fine tingene jeg skal gjøre med venner og kjæresten så bra. Jeg storkoser meg,stresser ikke, og har det bra. 

Jeg er helt avhengig av å ha en detaljrik plan på helgene, for da kan jeg gjennomføre helgene uten stress, angst, og ambivalente følelser. 
Det å skrive en plan på hva man skal gjøre i helgene,er langt fra normalt. Men situasjonen min er ganske alvorlig, og derfor hjelper det meg å ha en sånn plan. 

Uansett, jeg har virkelig hatt det bra denne helga. Og det er så godt å kjenne at jeg mestrer ting, som sykdommen forteller meg er umulig. 

Jeg kommer til å fortsette å trosse og trosse, til sykdommen blir så sinna at den pakker angsten, tvangstankene og spisemønsteret i en koffert, og flytter ut av MIN kropp. Altså hodet. 

Takker alle vennene mine, som er så snille og omsorgsfulle for tida, og støtter meg. 
Takker alle lesere på bloggen min for tilbakemeldinger som gir meg så mye. 
Takker familien min som legger sånn til rette for meg, slik at dagene blir lettest mulig for meg.
Og ikke minst takker jeg kjæresten min som er så tålmodig, sterk, hensynsfull ,og at han fortsatt elsker meg. 

Kjæresten min kjøre meg hjem isted, og vi var fint enige om at denne helga hadde vært veldig bra for oss begge. <3 
IKKE SANT KJÆRE? (han leser bloggen min, men er litt sjenert på å kommentere) 

Når det er sagt, er jeg fortsatt trøtt og sliten.
Så jeg håper for guds og min skyld at jeg får sove i natt.
Har nemlig ikke sovet siden torsdag. 


7 kommentarer:

  1. Jeg ble helt varm i hjertet mitt av å lese dette. Dette var en STOR seier Lea! Oppriktig stolt av deg! Ord kan ikke ha kraftig nok betydning.

    STOLT STOLT STOLT <3

    SvarSlett
  2. Kjære Frida, først tusen takk for din kommentar, den varmet veldig. Jeg kjenner meg igjen i din sterke historie. Jeg ble selv syk som 11-åring og innlagt med anoreksi. Det er litt av et monster vi kjemper mot... Derfor veldig hyggelig å lese at du har hatt en fin helg. Du er ei vakker jente utenpå og inni gjennom det jeg leser her. Ikke gi opp Frida. Klem

    SvarSlett
  3. <3
    Huff, det er rart å tenke på hvor mange små jenter som denne monstersykdommen har hvisket til seg. De store jentene og selvfølgelig.
    Jeg husker det som det var i går. Disse følelsene av å mestre å gå ned i vekt, og det var inngangsporten til helvetet.

    Huff, vel, vi skal ta igjen. <3

    tusen takk, kjære venn. så god du er<3

    SvarSlett
  4. Kjæmpebra jobba vennen <3 Stolt av dæ :)

    SvarSlett
  5. Takk Kari<3
    Skjønne det sikkert e vanskelig for dåkker som e rundt mæ, å fårestill dåkk at sånne ting foregår i hodet mitt.
    Nesten uforståelig egentlig? hehe
    Men som æ har sagt te dæ før, Karikari..
    Den sykdommen her e KOMPLISERT! og fungere som en snøball. Jo mer av tid og frida den får, jo større og mer innvikla og komplisert bli den.

    Kjæmpe gla ti dæ tuppsi<3

    SvarSlett

gode ord dør sist