mandag 7. februar 2011

Jeg må bare knipse anoreksitrollet litt!

Frida: " JAAA, hjelp meg, legg meg inn, ta kontroll, Jeg vil ikke forsvinne, dere må hjelpe meg, jeg klarer ikke å snu denne runddansen alene, dere må hjelpe meg å snu!"

Anoreksitrollet: " Neialtså, det går jo kanskje litt feil vei, men jeg har kontroll, jeg lover å si i fra hvis vekta begynner å nærme seg nullpunktet, og jeg har faktisk klart å spise litt mer i det siste, dessuten er formen litt bedre, jeg er bare litt forkjøla"



Jeg var på bup i dag. Som dere kanskje skjønner er verken kropp eller sjel i skjønneste orden for tida. Kroppen begynner å si fra om at den trenger litt hjelp, Jeg prøver å si fra om at jeg trenger hjelp til å hjelpe meg selv, og anoreksien finner på overbevisende løgner. Anoreksien fikk dessverre styre hvilke ord som kom ut av munnen min på slutten av samtalen i dag.
Etter at Frida hadde fortalt hvordan ting artet seg i disse dager, og var veldig ærlig, ble både behandleren min og mamma "litt" bekymret. Frida må ikke forsvinne for oss, det var vi enige om. Og det vil bli gjort tiltak hvis hun man ser at Anoreksien tar for mye skade. JA! det vil det!
Bah, men som sagt, anoreksitrollet var veldig aktivt i dag, og klarte å formulere setninger som betrygget min kjære mor og behandler. Men jeg, jeg er redd. Fordi jeg fikk ikke sagt hva jeg mente om saken.

Likevel, jeg regner med at jeg snart vil få et FRIVILLIG tilbud om en innleggelse for å stabilisere litt, slik at jeg ikke forsvinner før jeg skal begynne 3.verdenskrig på Levanger.
OG, JEG, ALTSÅ FRIDA, tviholder på alt jeg har av motivasjon, drømmer og håp, og SKAL ta imot et FRIVILLIG TILBUD om (hater ordet innleggelse) STABILISERING, for å STABILISERE ting, for å få best mulig utgangspunkt når jeg entreer Levanger.
JEPP!

Hvis ikke mirakler skjer, og jeg får en telefon om at jeg har fått plass på Levanger de nærmeste dagene da.

Jeg er fortsatt håpefull, og jeg gir meg ikke! 
Jeg skal skal skal SKAL SKAL SKAL klare dette!
HVORFOR?
FORDI jeg nekter å sitte fast lengre, fordi jeg SKAL OG VIL leve det livet jeg drømmer om sammen med min kjæreste. Jeg skal bli sykepleier og hjelpe andre, slik som jeg alltid har ønsket. Jeg skal reise og utforske verden(den virkelige verdenen), Jeg skal spise middag på en romantisk resturang i Venezia og seile nedover elven i romantisk atmosfære sammen med kjæresten min, jeg skal få nydelige og friske barn og stifte familie, jeg skal leve..
Det er så mye jeg vil gjøre, og oppleve!
Derfor skal jeg sparke anoreksien i ræva(unnskyld uttrykket) og sette meg ved kjøkkenbordet å spise litt mat nå!
Bare for drømmene's skyld, vekta's skyld, MIN skyld... OG for å for engangsskyld straffe anoreksitrollet.

PUNKTUM!
~Frida~

6 kommentarer:

  1. Jeg blir bare mer og mer inspirert over hvor tapper du er.. Synd at du ikke fikk sagt alt hva du egentlig ville på samtalen da.. Men kan du ikke skrive en mail.. Sms eller noe.. Det er jo ikke bra at du skal gå rundt og være redd :( <3

    SvarSlett
  2. Det kreves å være tapper, når man vil vinne<3

    Jo, men altså. Jeg vet at jeg klarer å si fra hva jeg ønsker etterhvert. Jeg håper hvertfall det.
    Pluss at de er jo klare over at jeg kanskje er veldig ambivalent for tida, det ordner seg nok.
    <3

    SvarSlett
  3. Kjære Frida, tøff var du og lenge gikk det som planlagt! Men som i vet så godt, vil anoreksitrollet og min kjære Per, ødelegge søt, slu seg inn på en sleip måte pg lure alle trill troll rundt. Men vi vet den vil det! Så neste gang kommer vi den i forkjøpet og har et knep å knipse den vekk med når vi merker dens sleipe planer ta form!

    Vi klarer det Frida - vi skal bombe per og trollet vekk fra verdens overflate!

    SvarSlett
  4. Ja, du har så rett. Men ingen per og anoreksitroll kan vinne så lett, vi kjører på!

    Jeg fåreslår atombombe for å være på den sikre siden:)
    KLEMKLEMKLEM<3

    SvarSlett
  5. Tårer i øynene.. DU er bevis på at det er mulig å være sterk nok til å kjempe denne kampen! <3

    SvarSlett
  6. Tnåååh<3
    Jeg gjentar. Vil man nok, klarer man det<3
    klem<3

    SvarSlett

gode ord dør sist