KAN JEG FÅ VELGE NÅ?

Greit, nå har spiseforstyrrelsen fått gjort som den ville halve dagen, KAN JEG FÅ VELGE NÅ?

Ambivalens fra anoreksien, ambivalens fra bulimien og amvibalens mellom anoreksien og bulimien. Slik er det i helgene for tida. Jeg vet ikke om jeg overspiser og leverer, fordi det er en tvangstanke, eller om det er bulimien, eller om jeg gjør det fordi jeg må spise i helgene, for å ikke gå ned i vekt. Eller om det bare er fordi jeg er fastlåst i dette spisemønsteret, og bare må gjennomføre det. Ambivalensen fra alle kanter er der likevel. Og det sliter meg ut, det får meg til å tenke urasjonelt og jeg "forsvinner" litt fra virkeligheten. Jeg sitter å tenker over hvordan det egentlig er mulig å være så fastlåst i en slik tilstand, hvordan det er mulig å bli så fanget, hvordan det er mulig å utvikle noe sånt, og hvordan det er mulig å ha et så sykelig forhold til MAT. Mat er liksom bensinen til et menneske, og jeg bruker det til helt andre ting. Syke ting.
huff, jeg vet ikke... Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør ting, hva jeg føler, hva jeg tenker, hva jeg vil!
Jeg vet bare at jeg er syk. Og det gjør meg forbanna, fordi jeg vil ikke være det! Jeg er sint på alt for tida, fordi jeg vil være frisk. Hvordan får jeg ut sinnet mitt? jo, gjennom sykdommen. Det er det eneste jeg vet av.
Patetisk hele greia egentlig.. Jeg er lei! og det er kroppen min også. Den begynner å få en lillafarge og er dekket av dun, og det er bare utenpå. Jeg tørr ikke å tenke på hva som foregår inni kroppen min, men jeg kjenner jo at det ikke er bra. Huff, jeg må le...

Men som jeg sa i starten av innlegget. Sykdommen har fått halve dagen. Resten av dagen ER MIN!
Fordi jeg skal nyte den sammen med kjæresten min. DERMED BASTA!
Jeg skal i vertfall forsøke..

Sola skinner ute, forresten. Jeg tror jeg må stikke utpå verandaen og få litt postitiv energi fra sola. Kanskje den lyser opp litt inni topplokket også. Det har skjedd før.. :)

SINNA!

~Frida~