søndag 6. februar 2011

tanker om helga, liten mestringsfølelse og monsterstraff(selvfølgelig)

Spisemønster, tvangsritualer, tvang i tallsystemer og klokkeslett, angst og Dumme sykdom, er herved blitt utfordret og trosset.
Denne helga var... BRA!

Straffen for at jeg har "sviktet", vært "svak", ikke hatt "kontroll i monstersykdommens øyner, ligger jeg å kjenner på nå. Det er ikke behagelig, det gjør vondt. Men (elsker ordet "men") jeg vet at det må til, og jeg vet at jo mer jeg trosser i sykdommens underlige verden, jo mindre blir den verdenen. Og jeg skjønner jo at det gjør vondt. Sykdommen gir seg ikke så lett. Men det gjør ikke jeg heller.

Jeg har gjort fremskritt. Selv om de fremskrittene er mikroskopiske og kanskje ikke synlige for andre, er de store skritt for meg. Tanken på at jeg skal gå disse skrittene mye fortere og mye oftere når jeg omsider kommer på Levanger, får meg til å grøsse. Jeg gråter nesten litt over tanken.
Jeg kjenner hvor mye det koster meg å trosse litt, og tanken på jeg på Levanger skal trosse ALT, skremmer meg. Den skremmer vertfall sykdommen. Men jeg vet at med den kompetansen og de rammene de har der, er det mulig. Og jeg skal gjøre det. Det er jo derfor jeg har valgt å dra dit. Fordi jeg nekter å gro fast i denne syke verdenen. Fordi jeg vil at tankene mine og følelsene mine skal dreie seg om andre ting enn nå. Fordi jeg NEKTER å se på at sykdommen får ta fra meg livet mitt.

Jeg kunne sikkert sittet hele natten og ramset opp grunner for at jeg skal gjennom muren på spiseforstyrrelsen og kverke den, men alt i alt så vet jeg selv at jeg skal det. Jeg må det. Jeg ønsker det og vil det.
Hvorfor? Fordi jeg er lei av å gjennomføre dagene og overleve dagene. Jeg vil leve dagene og leve livet.
Og jeg vil KJENNE DET!

Som jeg sa tidligere i dag, er jeg forferdelig trøtt og sliten. Det er nok ikke så rart at kroppen er det, og vertfall ikke hodet. Men det er en annen faktor jeg vet spiller inn LITT. Nemlig søvn. Jeg har sovet kun 5 timer siden torsdag, så jeg håper inderlig at jeg får sove i natt. Det trenger jeg virkelig, for jeg skal på Bup i morgen. Jeg gleder meg litt, sykdommen gruer seg. Fordi jeg har tenkt å være dønn ærlig om alt.
Jeg skal fortelle om alt fra søvn, tanker, vekt, mat, tvang og hva det nå er for noe...
Men først, SØVN!

Takk for en "frisk" helg og god natt:-)
~Frida~

6 kommentarer:

  1. Du har vært kjempe flink i helgen Frida :D
    håper du får mere søvn snart, utrolig slitsomt og gå uten nok timer på øyet :/
    KLEM <3

    SvarSlett
  2. Tusen takk, Caroline<3
    Ja, det er ganske energitapende. Fikk heldigvis noen brukbare tips på bup i dag, så får håpe det blir mer søvn fremover nå:)

    KLEM TILBAKE<3

    SvarSlett
  3. NÅ ble jeg glad nå! kjempeglad på dine vegne for å ha kommet litt lengre i prosessen, og iallefall på egenhånd! det er jo knallbra Frida. å trosse sykdommen uansett styrkenivået på tvangen og tankene er uendelig vanskelig, MEN det blir enklere jo oftere det gjentas <3 ble utrolig stolt av deg nå, og det håper jeg du er av deg selv og! om søvnen økes, og trossing av destruktiviteten senkes, gjør det deg godt har jeg tro på :) ble ordentlig glad nå, helt sant. jeg håper du klarer å innse det selv at dette er megastort framskritt, og positivtx10000. stooor seiersklem Frida, dette klarer du! <3

    SvarSlett
  4. HIHI, tusen takk søte du<3
    Klem tilbake<3

    SvarSlett
  5. Du er virkelig en tapper kriger, Frida. Jeg blir varm om hjertet mitt når jeg er innom bloggen din - fordi du, alene, uten spiseforstyrrelsen, er et vakkert menneske. Du, Frida, ene og alene - er vakker.

    SvarSlett
  6. Kjære heltinne. Vi er alle tapre, når vi må.
    Jeg må, Jeg vil, Jeg skal..Fordi jeg vil bli hel.
    Så godt å høre, tusen takk for det.
    Jeg skal sparke en viss monstersykdom i ryggen, og slippe de ordene inn i hjerte mitt. Jeg vil nok en dag la de fylle meg, og tro på de.
    Takk skjønne deg<3

    SvarSlett

gode ord dør sist