kveldstanker om litt av hvert

Jeg føler meg så trist i dag. Jeg er sliten og lei av å kjempe. Etter helga som var så fantastisk, og jeg følte meg til tider så fri, var det litt av en nedtur å bli låst inn her. Sykdommen stod nærmest på dørmatten og ventet på meg når jeg kom tilbake. Jeg var trist fordi jeg måtte tilbake hit. Jeg tenker på alt som ikke gikk bra i helga, istede for alt det brae som har skjedd. Er det skam jeg kjenner på? Jeg prøver å tenke på at jeg faktisk var Frida nesten hele tiden. Jeg fikk føle meg som Frida. Jeg fikk føle meg fri. Jeg tok alt jeg fikk av motivasjon og samlet det i verktøykassa mi. Det at jeg ikke mestret alt får meg til å tenke på at jeg ikke vil ha det slik. Sykdommen skal ikke få lov å styre dagene mine hjemme. Derfor er det en motvasjonsfaktor i seg selv, og jobbe seg ut av det. Fordi trollet vil være med uansett hvor jeg befinner meg. Og hjemme vil jeg være fri(sk).

Jeg har vært ærlig om det meste i dag. jeg har fortalt hva sykdommen får meg til å gjøre. Triksing og fiksing og handlinger som er med på å opprettholde det syke. Jeg måtte få det ut, fordi jeg vil bli frisk. Jeg vil hjem.
Men likevel er jeg sliten og lei av å kjempe mot dette monsteret dag inn og dag ut. Jeg ønsker meg ro og fred. Jeg ønsker meg en dag, hvor jeg bare kunne fått gjort hva jeg ville og følt meg fri. EN DAG!
Jeg tror jeg skal satse på at det vil komme slike dager, så lenge jeg fortsetter å kjempe i riktig retning.

Jeg er litt tom for ord i dag. Humøret er dårlig, og jeg sliter en del med angst. Anoreksitrollet vil gjerne straffe meg for alt det "feile" jeg har gjort i dag... vel vel.. 1-0 til Frida?
~Frida~