tilbake på østmarka etter permisjon

Jeg har hatt en fantastisk permisjon. Dette har vært en så betydningsfull premie som virkelig beviser at alt jeg har vært gjennom er verdt det. Jeg har virkelig hatt det kjempe fint. Fått kjent på følelser som det er lenge siden jeg har kjent. Jeg har følt meg hjemme i mitt eget hjem. Jeg har følt at det er der JEG hører hjemme, men jeg har selvfølgelig også kjent det onde monsteret inni meg som IKKE hører hjemme der. Det har vært tøft også. Jeg har måtte kjempet en kamp på lik linje som jeg gjør her på østmarka. Jeg føler meg litt lurt av spiseforstyrrelsen. Den har hatt litt for mye kontroll på meg. Den har tatt mye av tiden min på permisjonen som jeg lenge har gledet meg sånn til. Det er tungt å kjenne på. Jeg skulle ønske jeg fikk til å prioritere bare friske ting, og ikke spiseforstyrrelsen. Hva skal jeg velge å fokusere på? Alt jeg klarte og alt som gikk bra og at jeg faktisk har hatt det helt fantastisk? Eller at spiseforstyrrelsen førte noen nederlag og seire? At jeg har vært både svak og sterk?
Hva skal jeg forvente at jeg klarer? Det er min første permisjon. Det er mye ansvar. Jeg har tross alt klart å fått til mye. Jeg har vunnet noen kamper.
Det som jeg virkelig har tatt med meg fra denne permisjonen er motivasjon. Både i form av opplevelser og friskt liv. Det at jeg har fått vært FRIDA igjen og bare levd.
Det at spiseforstyrrelsen har hatt en god del kontroll og ødelagt og tatt fra meg mye på denne permsisjonen er også en motivasjonsfaktor til å bli frisk. Den hører ikke hjemme i det friske liv. Det motiverer meg til å kjempe videre, bli enda sterkere slik at permisjonene blir friskere og friskere, og at jeg til slutt kan komme hjem frisk.

Jeg er tilbake på østmarka nå. Det er tungt å komme tilbake. Jeg skulle gjerne ha vært hjemme lengre.
I morgen er det veiing og møte igjen. Jeg er forberedt på en del endringer i forhold til kostlisten. Kanskje trenger jeg å ha noen sammen med meg hele tiden en periode for å komme ordentlig i gang igjen. Jeg føler at ting har glidd litt ut i feil retning i forhold til oppkast og trening. Jeg sliter med å holde fokus. Jeg må prøve å bruke kvelden på å tenke hvordan jeg skal gjennomføre de neste dagene, og hva som skal være målet.
Vektoppgang må skje uansett. Nå føler jeg at jeg har ramlet litt tilbake på vekten. Tror kanskje jeg er på feil side av 40-grensen min. Kanskje trenger jeg litt ekstra hjelp til å komme meg over igjen. Målet er jo vektoppgang. Så skal jeg jo videre til levanger etterhvert. Det må jeg ikke glemme. Jeg må slutte å tenke på at jeg skal utsette vektoppgangen. Jeg må heller hoppe i det, og holde ut og ta imot hjelp.


~Frida~