mandag 15. august 2011

å akseptere økt kroppsvekt

angsten er så stor. Jeg vet ikke hva jeg vil, hvor jeg vil, hvordan jeg vil ha det eller hva som skal skjer fremover. Jeg er så fortvilt. hvor vil jeg? vil jeg bli frisk?

Jeg sliter noe enormt med å akseptere kroppen min. Alt jeg ser sees gjennom anorektiske øyner og blir tolket av anoreksien. Jeg ser feilområder overalt. Jeg klarer nesten ikke å se meg selv i speilet. Jeg føler meg så fæl og ekkel slik som jeg ser ut nå. Legen var klar på at det var godt mulig jeg hadde en del væske i kroppen, men jeg klarer ikke å tro på det. Anoreksien forteller meg at det er all den ekle maten som har gjort dette med kroppen min.

Hvordan skal kan jeg få et bedre kroppsbilde? Jeg sliter noe enormt med å akseptere meg selv bare nå, og enda skal jeg opp i vekt. Jeg har hele veien trøstet meg på tanken at det vil bli bedre med tanker og følelser når jeg kommer opp i vekt, men jeg føler meg bare verre. Jeg føler meg fortapt og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
jeg klarer ikke å bryte meg ut av den anorektiske sirkelen for å høre og tro og stole på de rundt meg. Jeg klarer ikke å holde fokus på målet mitt. Jeg prøver å akseptere og godta, men det gjør for vondt.

noen som har noe råd?
~Frida~

7 kommentarer:

  1. Hei på deg
    Jeg har fulgt bloggen din en stund nå, og jeg har stadig tenkt på å skrive noe til deg. Fordi jeg kjenner meg så voldsomt igjen i det du skriver. På den ene siden vil jeg filleriste deg, og på den andre vil jeg gi deg en klem og leie deg videre.
    Jeg LOVER deg, at det blir ikke det spor bedre dersom du hører på spideforstyrrelsen nå. Det eneste den er interessert i er å ta deg med i graven. Den slutter ikke før du er der.
    Vektoppgang ER tøft. Det er et helvete. Og de friske tankene settes virkelig på prøve når kroppen blir "frisk" så veldig mye fortere enn hodet.
    Opp må du for å bli frisk. Sånn er det bare. Man kan ikke bli frisk av en spiseforstyrrelse på BMI 17. Der jeg er i behandling brukes BMI 20 som minste krav,
    Anyway; jeg håper du klarer å forsette vektøkningen selv om den er pyton. Væsken kroppen din garantert samler mye av vil forsvinne når kroppen din skjønner at den faktisk får mat flere ganger om dagen. Noe den sårt trenger og fortjener.
    Jepp
    Klem fra meg, som vet godt hva jeg snakker om :)

    SvarSlett
  2. Hei :)
    Har du prøvd psykomotorisk fysioterapi noen gang?
    Det skal liksom hjelpe deg med å koble hodet fast med kroppen.
    Selv prøvde jeg dette for et par år siden, men på det tidspunktet ble det for vanskelig for meg. Egentlig har jeg litt lyst til å prøve igjen, for jeg har hørt om mange som har hatt nytte av det :)

    Stå på!
    Klem :)

    SvarSlett
  3. Hei kjære deg!

    Å akseptere vektoppgang er tøft, og det er den jævligste prosessen å gå igjennom. Jeg har dessverre ikke noe annet råd enn å bite tennene sammen, og kjempe mot anoreksistemmen. Har selv gått opp fra BMI 12-22 og jeg har vanskeligheter med å akseptere kroppen min den dag idag. Men jeg har troen på at det blir bedre med tiden, jo mer jeg får sykdommen på avstand. Jeg er idag frisk, men det å akseptere og like kroppen sin er det dessverre altfor mange som sliter med, inkludert meg selv. Det du må tenke på er at det er umulig å leve et friskt liv med en så lav vekt, og det er anoreksien som ser kroppen. Jeg klarte aldri å se at jeg var dødelig tynn, men når jeg ser tilbake på bilder idag, er det helt sykt å se seg selv igjen. Det er også en utfordring fordi når man har hatt en såpass alvorlig anoreksi så venner man seg til en syk kropp, og det blir liksom "normalen". Det er derfor det er så ekstremt vanskelig å godta at kroppen blir mer normal fra et mer normalt perspektiv. Repeter for deg selv når anoreksien snakker at du har et urealistisk kroppsbilde. Jeg vet det er vanskelig å tro på, men i ettertid vil du se det godt.
    Jeg heier på deg!

    SvarSlett
  4. Det er som om jeg selv skulle ha skrevet dette innlegget. Jeg forstår deg så inderlig godt.

    Har ingen gode råd, bare at jeg tror det vil kreve mye jobbing psykisk sammen med et godt og trygt støtteapparat. Når du føler at fordelene med å veie mer er større enn fordelene med å være avmagret tror jeg det blir bedre.

    Dessuten har jeg tro på trening. Når du er i stand til det vil det øke velværen og kroppen og hodet blir mer ett

    <3

    SvarSlett
  5. lenge siden du har lagt ut bilder av deg nå...er det pga du tror du ser feit ut eller??la ut masse bilder av deg da du så ut som vers.....men du syns sikkert du var fin da,er vel sånt det fungerer..

    SvarSlett
  6. Å akseptere økt kroppsvekt er kjempevanskelig. Jeg sliter virkelig, om det er 5 eller 15 kg opp, om jeg veier 50 eller 65, det er vondt uansett.

    Har funnet ut at jeg unngår meg selv mens jeg går opp... Når vekten stabiliserer seg litt, har jeg bare unngått hele kroppssjekkingen og når bare tiden går er det lettere å forholde seg til. Friskhet tar tid, og kroppen vil nok komme fortere opp i vekt enn hva du er kalr for, bare hold det ut, fordi du vet jo, du vet :)

    SvarSlett
  7. Det er dette som er hardt; å stå i kampen, stå i vektoppgangen. Det er veldig vanskelig, men jo høyere vekt, jo mer logisk og oppegående blir hodet ditt, og jo lettere blir det å takle det.

    SvarSlett

gode ord dør sist