helga og møtereferat

Det har vært litt av en helg. Det har vært veldig utfordrende for meg å være hjemme i helga, siden jeg konstant har gått å sett meg selv i speilet. Jeg sliter enormt med å akseptere det jeg ser. Hvem ser? jeg eller anoreksien? Er det jeg ser reelt? hvordan kan jeg klare å godta og akseptere at jeg har gått opp i vekt? For det er realitet. Jeg har gått opp. Jeg har gått opp ti kg siden jeg kom hit. Det har vært en pine og et helvete for å si det mildt, men i det siste har vekten bare rast opp, og jeg sliter som sagt med å akseptere kroppen min nå. Det er stort sett det som har stått i hodet mitt i hele helga. Anoreksien har sittet på skuldra mi og hvisket og tisket i hele helgen. Derfor har det vært vanskelig å kose seg hjemme. Alle har vært der for meg. Min kjære Lars har vært hos meg hele tiden, mamma har vært der for meg hele tiden, og familien min har vært der hele tiden. Men det hjelper ikke når jeg er som en vegg. når jeg ikke klarer å ta imot, fordi anoreksien roper så høyt. Jeg har selvfølgelig kost meg litt, for jeg har både vært på fisketur og gåtur og biltur. Været har vært på topp og huset fullt av folk og liv og røre. Akkurat slik som jeg liker det. jeg legger ut masse bilder fra permisjonen senere.

I dag er det som sagt Mandag. Det har vært veiing og møte. legen min er tilbake fra ferie, og han var veldig klar på at mesteparten av vektoppgangen er væske. Det var litt betryggende å høre, fordi det er noe jeg har tenkt litt på. Hvordan er det mulig å gå opp så mye som jeg har på så kort tid liksom?
Jeg var også veldig klar på at jeg ville begynne å spise igjen. Så idag har jeg spist lunsj selv.
planen fremover er å spise frokost,lunsj og kveldsmat selv, og middag i sonde. Når jeg begynner å ta til meg fast føde vil vannansamlingene i kroppen forsvinne heldigvis.

Jeg tenker mye på det. hvordan skal jeg klare å takle og godta kroppen min når den gradvis har gått opp og fremdeles går opp i vekt? Det er utrolig tøft. Jeg har mest lyst til å bare gi etter og gå ned masse, men jeg vet innerst inn at det ønsket ikke er mitt. Hvis jeg tenker fra den friske siden, kan jeg tenke at det er uvant å være høyere i vekt, men at det går ann å venne seg til det. Jeg må prøve å tenke friske tanker.

Jeg tenker også mye på hva jeg skal gjøre når jeg når BMI 17. Tankene rundt det gjør meg utrolig forvirret. Jeg vil jo bli frisk, men jeg vet ikke om jeg er klar enda. Jeg vet ikke om jeg har nok motivasjon til å gå gjennom et nytt helvete enda. Om en uke skal jeg på Levanger på møte, så får jeg se litt hva som skjer etter det. kanskje jeg er mer motivert etter møtet.
~Frida~