Et skrin fra skaarøya med skjell i. på tre av skjellene sto det tro, håp og kjærlighet. inni lokket på skrinet står det "I cry when angels deserve to die. you´re my angel and you are never gonna die".
Ellers spilte vi gitar og sang sammen. Det var herlig å synge igjen. Det er skikkelig Friskt for meg.
midt under en sang, banket det på døren. Der tittet en av personalet inn og spurte "er det dere som spiller og synger? vi trodde det var cd. kan vi ha døren åpen? " hehe. så etter det hadde vi minikonsert en halvtimestid. Det var kjempe koslig. Jeg elsker å synge. Det får frem Frida-glimtet igjen. Jeg får lyst til å bare reise meg og gi av hele meg og SYNGE! Det gjorde jeg i dag, og det føltes herlig.
Jeg snakket en del med Lars om hva jeg skal gjøre fremover. Vi var veldig enige om hva som var det riktige å gjøre akkurat nå. Som jeg skrev tidligere hadde jeg tre alternativer. Det å overgi seg til anoreksien er ikke et alternativ. Det å være her og prøve og feile hele tiden og ende opp med onde sirkler og ha en sakte vektoppgang er ikke en mulighet for meg heller. Jeg har vært her lenge nok.
Derfor ble vi enige om at jeg skal gå inn for fullt for en rask vektoppgang nå. når jeg når bmi 17, vil jeg skrive meg ut, og i forkant ha en gjennomtenkt plan på hvordan jeg på best mulig måte skal bruke pausen eller "ferien" min konstruktivt og ikke gå ned i vekt. Jeg tenker å være hjemme i kanskje noen uker, før jeg drar til Levanger.
Grunnen til at jeg vil ha en pause, er mange. Først og fremst fordi at jeg er sliten av alt sykehus og behandling, og trenger masse friskt innputt nå. Jeg trenger også å leve litt. Jeg tenker kanskje å ta en liten ferie sammen med Lars eller noen venner. I tillegg regner jeg med at anoreksien og bulimien vil snike seg innpå meg igjen, og det er da jeg må være sterk. Noen ganger regner jeg med å falle, men da reiser jeg meg igjen. målet mitt skal være å ikke gå NED i vekt iløpet av "pausen".
Uansett er målet mitt å bli frisk, og det skal jeg jammen meg klare, men da trenger jeg å samle motivasjon og styrke i friske omgivelser.
Hvordan skal jeg klare det, tenker dere sikkert?
Jeg skal klare det fordi jeg har bestemt meg for det. Og sta som jeg er, og viljen som jeg har, får jeg til det jeg har bestemt meg for. og fordi jeg så inderlig ønsker å bli frisk.
jeg trenger dette.
Hvordan skal jeg klare å takle en rask vektoppgang tenker dere sikkert også?
jeg vet ikke. men jeg finner styrke når jeg trenger det. Jeg har en fantastisk kjæreste som støtter meg fullt og helt. jeg har en familie som støtter meg og er der for meg. Jeg har mange venner som venter på meg. Jeg har massevis av TRO, HÅP og KJÆRLIGHET.
~Frida~
Man kommer langt med tro, håp og kjærlighet :)
SvarSlett*legger igjen en klem*
Dette har jeg all tro på at du klarer! Men IKKE la pausen bli for lang!! Du må ikke gi anoreksien tid til å få fritt spillerom i den såkalte pausen. For jeg tror også du kan trenge en pause fra psykiatri og sykehusliv, men det er umulig å ta pause fra sykdommen. Den kommer til å være der, og du må ikke la den få for stor makt, det er grenser for hvor lenge du kan holde den på en armlengdes avstand. Men jeg håper viljen du viser nå skinner gjennom hele veien og at du klarer det. For det tror jeg du gjør, bare ikke for lenge! En uke eller to er mer enn nok til å smake på livet du vil ha. For du har det ikke enda, men med en LITEN pause, kan du smake på det for fullt.
SvarSletttusen takk Lise <3 det var godt å få litt bekreftelser på det jeg tenker å gjøre.
SvarSlettJeg tenker akkurat likt som deg. pausen må være kontrollert og planlagt.
You can do it :)
SvarSlettDu er så utrolig sterkt Frida, og jeg håper så inderlig at du kommer til å bli frisk! Og når jeg sitter å leser bloggen din nå så ser jeg en helt utrolig jente som er utrolig motivert til å bli frisk, fordi du har så mye kjærlighet, omsårg og glede å gi! Bli frisk kjære deg!
SvarSlett-AIlin