mandag 15. august 2011

tanker og følelsesballen

Jeg har en følelsesball fylt med forvirring, fortvilelse, sinne, raseri og frustrasjon. Den er så vond. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av den. Den kastes i alle retninger i hele meg, og lager smerter overalt.
Jeg prøver å finne ut hvordan jeg skal takle følelsene som kastes rundt og gjør meg så fortvilt og forvirret, men de anorektiske løsningene på følelsesregulering virker alltid som en enklere løsning.
hva skal til for at jeg skal klare å mestre følelsene? hva er følelsene, og hvor kommer de fra?
En ting er sikkert. Anoreksien kjemper med nebb og klør for å stjele tankeplass og rote rundt i hodet mitt, og føre meg inn i sine handlinger. Her kommer forvirringen inn. Jeg er forferdelig forvirret, fordi jeg vet ikke hva som er virkelighet. Jeg vet ikke om det jeg ser i speilet er virkelig, jeg vet ikke om vekten er virkelig, jeg vet ikke om følelsene mine er virkelige. jeg vet ikke hvem jeg er, og hva jeg vil.

Hvordan finne Frida, og få henne til å begynne å kjempe med riktig fokus igjen. fokus mot å bli frisk, istede for fokus på å gå opp i vekt. Frida er så mye mer enn bare kroppen sin. Hvem er Frida? mange ganger føler jeg meg som et skall. jeg føler meg ikke som en person. Jeg føler meg bare som en sykdom. Det tror jeg er fordi det er bare fokus på sykdom, og når jeg havner i situasjoner hvor Frida må være tilstede, blir jeg bare som en vegg.
Da min kjære så sårt sa til meg i helgen "jeg savner deg Frida. Jeg savner kjæresten min. du er her, men du er ikke tilstede. kom tilbake til meg".
Jeg  savner meg selv jeg også min kjære.

jeg sitter med tårer som renner ned kinnet mitt nå. Jeg tenker på så mange ting.
Jeg tenker på alt jeg har vært igjennom, og alt mine kjære har vært gjennom. alt på grunn av monsteret jeg kjemper mot. De har måttet se på at jenta deres har blitt herjet med. De har måttet oppleve å nesten miste jenta si i døden. Jeg tenker spesielt på mamma og pappa og søsteren min. De har måttet se meg lide og kjenne på at jenta deres har vært fanget i 6 år. så tenker jeg på min skjønne prins, som jeg var så heldig å møte for ett og halvt år siden. Alt han har måttet gått gjennom og kavet seg gjennom og stått i, kan ikke beskrives med ord. Han er helten min, det er vertfall sikkert. jeg takker hver dag for at han fortsatt kjemper med meg, og for at drømmen vår en dag skal bli til virkelighet. han har så mye og gi, men sykdommen tar noe av det og sender det tilbake. han har så mye kjærlighet å gi meg, og jeg lover deg kjære at jeg en dag skal ta imot alt, og gi deg all min kjærlighet for deg også.

jeg tenker på så mange ting som sagt. Jeg vet ikke hva som skjer fremover. Det meste er opp til meg. Jeg trekkes mot anorektiske løsninger hele veien, så jeg er ambivalent til tusen. Jeg klarer ikke å ta et valg, og når man ikke vet noenting er det ikke rart jeg er forvirret og redd.

Jeg vet Frida ville bli frisk, og det var derfor hun gikk inn i denne kampen. Dere husker vel hvor mye jeg skrev at jeg ville bli fri osv. Jeg tror jeg må finne meg selv igjen. Det gjør jeg ikke her jeg er nå. her er alt sykt. For å finne Frida og fridas krefter må jeg gjøre friske ting og være i friskt miljø. Det er vertfall sikkert.
~Frida~

5 kommentarer:

  1. Vil bare minne om at jeg tror ikke du kan sammenligne Østmarkas akuttposter med Levanger! Jeg tror det er mye mer rom for friske Frida der...

    SvarSlett
  2. Jeg synes ikke du har så mye troverdighet lenger. Du maler og maler på det samme selvopptatte stakkars-meg snakket, og om dine kjære og stakkars dem som nesten mistet DEG og alt det der. Om igjen og om igjen. Men du er aldri klar til å bli frisk. Ikke når det kommer til stykket. Ikke når det krever at du selv må gjøre en innsats for å bli det. Bedre å utsette det, vet jo ikke om du er helt klar liksom.... Særlig... Bedre å være tynn som en baby som alle skal holde på med 24-7? Det høres sånn ut. Og så er det ganske sært at samme hva alle skriver til deg og forsøker å råde deg utfra det de har opplevd selv eller bare for å ønske deg godt og forsøke å hjelpe deg på sine måter, så lytter du ikke. Det går virkelig ikke inn... Du vil ikke bli frisk. Du lyver når du sier det. Anoreksiens stemme? I think NOT.

    SvarSlett
  3. Kjære Frida
    I dag har du mange flotte tanker, det er bra :)Kanskje det hadde vært fint for deg å fått snakket med noen om disse tankene i kveld, ofte letter det litt på trykket/kaoset i hodet når man bare luftet dem litt. Anoreksitrollet er sterk, kanskje den på sin måte ønsker å ta bort følelsene dine igjen. Jeg synes det er flott med de sterke følelsene, masse sinne, sorg, frustrasjon, glede, kjærlighet, alt er deg, en del av deg som du også skal få lov til å kjenne på, få lov til å ha. Følelsene setter grenser og sprenger grenser for den jenten du ønsker å være. Kroppen din forandrer seg - det er flott, nå får den næring, noe den sårt trenger. Vis godhet og kjærlighet mot kroppen din. Du var så altfor ung da du ble alvorlig syk, kanskje du aldri helt har fått mulighet til å lære deg selv å kjenne. Du trenger ikke frykte tomheten, det er faktisk en nydelig jente som står der inne, hun vil gjerne bli kjent med deg. Hun er ikke et tomt skall, hun er full av livserfaring og godhet. Stol på dine kjære du har rundt deg når du trenger det. Det kan være godt å ha en rygg å lene seg til når det er vanskelig. Vær tålmodig. Mange varme tanker fra meg :)

    SvarSlett
  4. Frida,

    overse de teite kommentarene. Dette er mennesker som ikke har vært igjennom det du er igjennom nå. Ikke la deg påvirke deg.
    Jeg har troen på deg, og jeg vet du vil bli frisk, innerst inne. Det som er så utrolig vanskelig er å finne den indre motivasjonen, den indre motoren. Den kreves for å klare å jobbe seg ut av dette. Er det noe som helst du kan gjøre for å jobbe mer med motivasjonen din? Får du noe som helst motivasjonssamtaler der du er nå? Hvis ikke, så er dette noe du må sete søkelys på i behandlingsmøtene, for motivasjonsarbeid er alfa omega for å klare å jobbe seg ut av spiseforstyrrelsen. Du skriver at du får motivasjon av å være i et friskt miljø. Men slik tilstanden er pr idag, er det veldig vanskelig å bli frisk i et friskt miljø. Du trenger å være innlagt, fordi anoreksien er sterker enn friske Frida. Denne perioden er en del av livet ditt Frida. Ikke fokuser på alt du har mistet, alle bekymringene du har påført andre. Fokuser fremover, alt som du kan oppleve som frisk. Det nytter ikke å tenke på fortiden, for det er fremtiden som gjelder. Det er du som er sjefen i livet ditt, og du er den eneste som er ansvarlig for hvordan ditt liv blir. Du kan enten velge den syke veien, som tilslutt ender med døden, eller du kan jobbe mot å nå det mer friske livet, bite tennene sammen og godta vektoppgang. Det er tøft, men tenk på alle som har klart å komme seg ut av anoreksiens klør. Det er ikke umulig, men du må tro på deg selv, og din indre friske styrke. Husk at du er sjefen i ditt liv, og skaper din egen fremtid basert på dine egne valg.

    Store klemmer og varme tanker fra meg:)

    SvarSlett
  5. Jeg tror ikke anonym nr 1 her skjønner hvor sterk en sf faktisk kan være,hvor mye plass den tar,hvor mye den kontrollerer. Håper du en dag kommer deg dithen at du faktisk klarer å finne motivasjon og styrken til å jobbe deg skikkelig ut av dette her,fordi Frida er jo der inne og får fram hva hun ønsker.

    Keep it up vesla.

    Klemmer

    SvarSlett

gode ord dør sist