tirsdag 20. september 2011

fri

Bmi 17 er nådd

... målet jeg har kjempet i snart 6 måneder for å nå, er nå endelig nådd.
Hvordan føles det? Jeg er forvirret, redd, glad, lykkelig, ivrig etc.
Jeg er glad for at det hele er over. Jeg er der jeg skal være sånn vektmessig. Hodet mitt forteller meg mange ting. både friske og syke ting. Sykdommen forteller meg at jeg må dra hjem, sulte meg og gå ned i vekt. Den forteller meg at jeg er skitten og fæl og ødelagt. Den forteller meg at jeg er svak.
Frida-stemmen i meg er stolt over at jeg har klart det. Fem måneder med blod, svette og tårer(bokstavlig talt) er over. Jeg har klart det. Samtidig er jeg livredd for hva som vil skje videre. Vil jeg falle tilbake? vil sykdommen ta overhånd igjen?

Frida-gnisten i meg er tilbake og jeg har aldri i hele mitt liv hatt så lyst til å leve og oppleve ting som nå. Jeg har så lyst til så mange ting. Jeg vil reise, jeg vil på spa, jeg vil begynne på skolen igjen, Jeg vil bli kjent med meg selv, jeg vil shoppe, jeg vil leve... Jeg vil så inderlig bare leve nå.
Jeg orker ikke å begynne på et nytt kapittel innenfor spiseforstyrrelsen. Jeg kjenner at jeg kan få det livet jeg ønsker meg, selv om jeg ikke drar til Levanger. Jeg kjenner at jeg kan få alt jeg ønsker meg, så lenge jeg kjenner at jeg kan få dette til selv.
Jeg vet jeg skuffer mange. Jeg vet alle har lyst å filleriste meg og få vett inn i hodet på meg. Men nok er nok. Jeg har hatt nok smerte. Jeg vil begynne å kjenne glede nå. Jeg vil begynne å leve igjen.
Alt jeg må klare er å få i meg mat, holde vekten, holde spiseforstyrrelsen i kontroll, så kan jeg gjøre hva jeg vil her i livet.

tvangen oppheves når som helst, og jeg er fri til å gjøre hva jeg vil. Jeg kan velge å dra hjem og starte livet. Tro på meg eller ikke, jeg skal gjøre alt jeg kan for å få det til denne gangen, for tilbake hit vil jeg ikke. Jeg vil leve nå. Unner dere meg ikke det? Jeg unner meg selv å leve nå.
Sonden er kastet. Jeg er fri.

~Frida~

15 kommentarer:

  1. Vet du sa at du ikke ville høre det, men det er nok desverre anoreksien som vil hjem. Du har nesten dødd flere ganger, og skal alt du har jobba med være forgjeves? Grip sjansen med Levanger å slå ut anoreksien for godt. Tørr å være svak å si du trenger hjelp.

    Tenker på deg <3
    Klem

    SvarSlett
  2. Dette handler ikke om hva vi unner deg og ikke.. Dette handler om å tenke litt lenger enn her og nå.. Mulig du kan få noen fine dager/uker nå.. Men det er vel ikke det du har kjempet for?? Du jobbet hardt, og nådd et mål, men dette er et delmål på veien mot å bli frisk.. Den friske siden er skjør enda Frida. Dra til Levanger og styrk og stabiliser den friske siden - så kan du dra hjem og være fri. - ikke bare noen uker, men virkelig FRI!!

    Ikke gi deg nå Frida - det er som å snu på oppløpsida det!!

    With Love..

    SvarSlett
  3. sinnsykt vakker du er Frida. For en utstråling og nydelig glimt du har i øyet!!!

    SvarSlett
  4. Jeg er så stolt på dine vegne Frida <3 du er sterk, du har kjempet vanvittig hardt- og du fortsetter. Det har tatt ufattelig lang tid å komme dit du er nå, men jeg håper du kan føle at det er verd det uansett! jeg er glad du greier å skille mellom sf og Frida sine tanker rundt dette. Du er nydelig!!

    STOR klem

    SvarSlett
  5. Du er NYDELIG! Du bør være utrolig stolt over deg selv, Frida :-)<3

    SvarSlett
  6. FRIDA!!!
    der kom det noen salte tårer, i REN lykke på dine vegne.
    Du ser helt fantastisk ut!! fortsett kampen, fortsett å kjempe!!
    DU SKAL VINNE DETTE!!
    du har kommet så vanvittig langt nå, IKKE GI OPP!
    Glad i deg, nydelige jente.
    Stor klem

    SvarSlett
  7. Hvis du vet alt best selv så trenger du vel ikke råd fra noen da. Det er kjempeflott at du er på BMI 17. Men hvis du reiser hjem nå, gjør du en FARLIG feil Frida.
    Du har vist før at du er totalt avhengig av et STORT hjelpeapparat for ikke å skjære ut. SKAL NOEN TA SEG AV DEG ??? OG PASSE PÅ DEG DØGNET RUNDT????
    For du klarer det ikke selv! Du har prøvd før, og det gikk ikke slik du hadde tenkt. Så hva har du tenkt når du ikke shopper og er på spa eller reiser?
    Skal du være bulemiker på heltid??? Eller skal du slåss mot anorksien på egen hånd???

    "Mønsteret" ditt er så lett å gjennomskue. Hver gang du går opp i vekt "gjør du noe dumt" som du selv sier. Når du har blitt så tynn igjen at vekten ikke er så truende, da dikter du i vei om alt det fine som du ikke har og savner og sånn.
    At du ønsker å bli frisk og bli fri og alt det der, og da er det ikke måte på liksom. Men når du må ta ansvaret, da feiger du ut. Da blir du deprimert og stakkars lille meg, jeg trenger trøst og støtte, masse, hele tiden.
    Du har bestemt deg. Du VIL ikke gi slipp på anoreksien. Dette er bare en unnamnaøver. Når vekten din går opp til et slags minimumsnivå som du må ha, setter du inn "mottiltak" etter litt tid.

    Du ønsker ikke noens råd, du ønsker ikke å “lytte” til dem som skriver. Det når ikke inn i det hele tatt. Du vil bare ha oppmerksomhet.
    Og du har verken ønske eller planer om å endre på noe, det er jo helt tydelig. Ta hensyn til dine egne behov? Eeh, det er jo det ENESTE du gjør....
    Du svikter alle som bryr seg og stiller opp for deg med det du gjør nå.
    Jeg skal ikke skrive noe mer, det spiller ingen rolle likevel.

    SvarSlett
  8. Kjæreste Frida,

    Du har gjort en fantastisk jobb de siste månedene. Det er virkelig en tøff kamp kjære deg, og du skal ha all skryt for det du har klart hittil. Desverre må jeg si litt som noen andre her, at du bør gripe sjansen og dra til levanger. Kjør på nå, når du er motivert til å leve! Ja, det blir tøft, men jeg tror det er det beste. Det er nok bare seigpining tilbake til utganspunktet om du drar hjem nå. Kanskje tar jeg feil, jeg håper jeg tar feil, men hva om jeg har rett? Vil du gjennom dette igjen Frida? Vil du overleve dette igjen?

    Jeg sitter med mange av de samme tankene som deg, jeg har muligheten til å dra til Stjørdal i behandling, men vil så gjerne klare selv, takle ting på egenhånd, leve i tillegg. Men jeg vet, av erfaring, at det er seigpining. Jeg lever jo ikke, jeg bare klarer å late som innimellom. 9år har det tatt meg å innse dette. Give it a shot Frida! Ta sjansen, jeg tror nok du vil se det positive med det i lengden <3 klem fra Mari

    SvarSlett
  9. Jeg må si meg enig med det tidligere kommentarene. Du er for lav i vekta enda til å forhindre tilbakefall. Det kan skje ganske av seg selv. Og det er skummelt. Plustelig tar anorexien skikkelig tak i deg og du ender opp der du var.

    Du vet dette, og reiser du har anorexien vunnet. Men det er vel ingen vits i å skrive det for det virker som du har bestemt deg uansett hva noen skriver. Så da er det vel egentlig ikke vits at jeg skriver noe i det hele tatt, da det ikke når inn.

    Jeg er som deg, rømmer bort fra ubehageligheter. Jeg VET hvordan du har det.

    Ikke ta det ille opp, virkelig, jeg bryr meg bare.

    <3

    SvarSlett
  10. Kjære Frida!
    Må si meg enig i det flesteparten skriver her.. Dra til Levanger!!

    SvarSlett
  11. Jeg synes ikke du skal spørre om hva du skal gjøre, du skal bare gjøre en ting, og det er å dra til Levanger! Det vet du egentlig veldig veldig godt. Er litt enig i den ene anonym kommentaren, du velger jo bare det du mener selv er "rett", så hvorfor spørre? Jeg synes du må høre på leserne dine og ta det rette valget :)

    Du vet at jeg har vært gjennom samme tvangsbehandlingen som deg, og jeg var også der i 6mnd. Jeg var drit lei av å være innlagt, så jeg ble overført til Levanger og var der kun en mdn, og det var det dummeste jeg hadde gjort. Nå sitter jeg her og spiser. Kaster det opp etterpå. Kaster opp det eneste jeg spiser om dagene omtrent. Har gått ned masse i vekt. Hvordan liv er egentlig det da? Du må være mere fornuftig enn meg og velge det rette!!!

    SvarSlett
  12. Jeg unner deg alt godt Frida...men anoreksien vil ikke forsvinne av seg selv, det krever masse jobbing. Du VET innerst inne hva som er riktig for DEG, men jeg tror også du vet at Levanger er det beste valget. Levanger kan gi deg verktøyene du trenger for å sparke sykdommen ut av livet ditt for godt- ikke bare for en periode.

    Har du ikke noen mulighet til å sette opp en tid, slik at du kan være hjemme en stund, og så prøve Levanger? Så får du gjort det du har lyst til og samtidig kjempet videre?

    <3

    SvarSlett
  13. Kjære fantastiske Frida! jeg er så ufattelig stolt av deg! jeg unner deg alt godt her i verden, å jeg håper virkelig du klarer og holde anoreksien og bulimien på avstand nå. Du fortjener og leve! ta verden med storm Frida, og vis verden og deg selv at du virkelig vil og er klar for å leve og nyte livet. du må være sterk nå!
    Håper du sovner med et smil om munnen inatt. det har du fortjent nå.

    Jeg er utrolig glad i deg, lille sangfugl<3

    SvarSlett
  14. For å la Frida skinne HELT, tror jeg Levanger er det du skal velge. Du har selvsagt kommet et stykke på vei ved å gå opp i vekt, men hva med resten? Henger hodet med? Har du begynt å godta vektoppgang/den "nye" kroppen?
    ER du virkelig så fri som du skriver?

    Tør du risikere alt du har bygget opp nå?
    Tør du risikere å måtte gjennomgå alt på nytt?

    Vær kritisk til den indre stemmen som vil velge å dra hjem. Hva er det den stemmen egentlig vil? Vil den LEVE, eller fortsette som før?

    Tenk godt gjennom valget ditt, Frida. For deg selv <3
    Lykke til!

    SvarSlett
  15. FRIDA! Drar du hjem nå, kommer du til å være død om kort stund. Du kommer ikke til å leve, være fri som fuglen. Du kommer til å låse deg inn og nekte å spise. Du kommer til å dø Frida!! Er du klar for det, vil du det? Bare dø, fordi du ikke tør prøve Levanger?
    Håper virkelig familien din nekter å ta deg med hjem. 17 i bmi.. Ja, det er vel og bra det fra bmien på 13. Men det er fremdeles VELDIG undervektig.... Jeg vil ikke at Frida skal dø, ingen rundt deg vil det skal skje, men drar du hjem er det større sannsynlighet at det skjer enn at du skal bli frisk.. Det klarer du ikke på egenhånd enda..

    Lykke til! <3

    SvarSlett

gode ord dør sist