året her på østmarka, og veien videre - veien til frihet- nok en sjanse

 Jeg satt å undret meg litt om året som har gått i kveld. Nå er det snart ett år siden jeg ble innlagt her på østmarka. Det er ett år siden jeg tok den dødsfarlige overdosen som kunne kostet meg livet.dere kan lese om det her, hvor jeg skriver av hele mitt hjerte hvor ondskapsfull denne sykdommen er, hvor nære den tar på å ta livet mitt, og hvor glad jeg var som fikk en ny sjanse. når jeg leser tilbake gjennom dette året, ser jeg hvor utrolig mange nye sjanser jeg har fått. Det må være en grunn til at jeg enda lever, og det at jeg lever må i seg selv være en motivasjon til å fortsette å kjempe for å få et liv- et bedre liv.

Jeg sitter med tårer i øynene når jeg leser mine ord, om mine anoreksipregede helvetedager, om alle smerter, om alle tvangshandlinger, om all frustrsjon, om alle destruktive tanker og runder, om alle oppgitte dager.

Jeg tenker på de ukene hvor jeg var innom fem forskjellige sykehus for å prøve å få hjelp. for å prøve å kikke anoreksien ut av den vesle jenta som på den tiden var fortapt. Jeg var det. Med mine få kg, med en anoreksi så sterk til å drepe, og med en nedbrutt kropp. Orkanger sjukehus, BUP Lian, St.Olav, Levanger RKSF, Levanger sykehus og deretter østmarka.
Det var litt av en tid. en tid hvor jeg stod med en fot i grava.
Når jeg kom hit til østmarka husker jeg bare glimt av hvordan det var. Fysisk smerte fordi kroppen var ødelagt og 0% polstring, jeg ble lagt med puter her og der. Smerten av skriket fra anoreksien idet næring dryppet sakte sakte inn i kroppen min, smerten og uroen over om jeg kom til å overleve eller ikke, smerten av å være så langt nede, så svak, så fanget av en djevelsk sykdom. Jeg lengtet sånn etter frihet og fred. Jeg ville dø. så vondt var det.

Men så gikk ukene og jeg ble sterkere. også anoreksien. Tvangshandlinger og kaloriforbrenning og luring.
dagene gikk.

hvor ble det av den jenta som skulle til Levanger for å ta opp kampen til å bli frisk?
Den jenta som gikk musikk, dans og drama og smilte og hadde det bra, men bare var drittlei av bulimien som opptok tid som hun heller ville bruke på friske ting, og derfor så enkelt ville kvitte seg med den delen.

Ja, det virket så enkelt. Men det var mer komplisert enn som så. Det har jeg lært gjennom dette året.
Jeg har sammen med en fantastisk psykolog gått gjennom hele livet mitt, funnet årsaker osv. Jeg har grått mine tårer over både tristhet og sinne over ting som har skjedd. Og jeg har måttet tilgitt meg selv for at jeg i alle disse årene har trodd innerst inn at alt var min skyld. Alle uheldige hendelser, alle svik, alle omstendigheter, alle dagene hvor jeg ikke følte meg bra nok.
det var ikke min skyld, jeg skulle ha sluppet å følt på all skyld, ansvar og omsorg.
Jeg var bare et barn.

Det må jeg tilgi meg seg for, før jeg kan gå videre.

For det er nå veien går videre. Etter ett år fylt med et helvete. Jeg legger ikke skjul på noe. Alt denne sykdommen vil, er å føre en til døden. Overdoser, sulting, oppkast, selvskading, rømming, og mange andre farlige ting. Sykdommen har sprøytet så utrolig mange syke syke syke tanker inn i hodet mitt at det nesten er komisk. Men det har holdt på å ta livet av meg. gang på gang. Men jeg lever enda. både fysisk og psykisk.
etter all tvangsforing, all reiming, all tvangsmidler, medisinering, anfall, angst, tvangstanker... for et liv.
Men jeg lever

Jeg lever, og jeg har fortsatt sjansen min. Den har jeg. Jeg har den trygt inn i hjertet mitt, i hendene mine. og jeg kan bruke den. veien går videre. I morgen skal jeg på nok et forvernsamtale med Post 4. Det er vel å bruke sjansen min. Den eneste veien til det jeg så sterkt ønsket for et år siden mens jeg lå for døden i en seng her, friheten, er gjennom.

Frihet til å leve mitt liv.
noe jeg aldri har fått sjansen til å gjøre.
~Frida~