valget er tatt! spesial post 4 neste

 Da er valget tatt. Etter dagens forvernsamtale ble jeg, mine nåværende behandlere og mine kommende behandlere enige om å ende min ambivalente, angstfulle og følelseskaosede eksistens, med å ta et valg.
Valget om at jeg skulle avslutte denne 11-måneders innleggelsen på akuttpost 4, og starte på nytt med blanke ark på spesialpost 4. Jeg skal snart ta et steg videre. Jeg skal snart bevege meg inn i nye nytt, noe inderlig forhåpentligvis bedre, med nye utfordringer, nye kamper, men med støttespillere og medpasienter som forstår og vet og kan hvordan man skal komme seg gjennom. for som jeg og mange før meg har sagt før: den eneste veien ut, er igjennom.

Jeg fikk snakket ut om mine alle bekymringer for utfordringene jeg kommer til å stå overfor... Jeg vet ikke hvor mange ganger i løpet av samtalen jeg sa "jammen, hva hvis..." , og jeg fikk alltid et betryggende svar, som tyder på at de har full peiling på hva de byr seg ut på i forhold til å behandle meg, og at de har tro på meg. Det roet meg veldig. Det som roet meg mest var at jeg fikk tid. Og akkurat det er så viktig, for innerst inn VET JEG at dette opplegger, denne behandlingen er akkurat hva jeg trenger, akkurat hva jeg vil ha, akkurat hva som kan hjelpe meg i mitt tempo, etter hva jeg føler jeg klarer.

Jeg sliter i hovedsak grovt sagt med spiseforstyrrelser, tvangstanker/handlinger og angst, og spesialpost 4 er jo omtalt som en av de som er best i landet på alle de områdene, og når jeg får jobbet med alt på et sted, er det jo midt i blinken.

De var også klare på at jeg kom til å få mye ansvar, noe som skremmer meg litt, for jeg har jo ikke akkurat så mye ansvar her på intensiven på A4. Men det å ha ansvar, eller det å ta ansvar, kan også være å be om hjelp. Jeg tar ansvar hvis jeg trenger hjelp. Jeg tar ansvar hvis jeg tar hendene som vil hjelpe meg, for de er der, og på post 4 er de fulle av verktøy som kan hjelpe meg. Jeg må bare ville hjelpe meg selv for å ta imot.

Så nå venter jeg egentlig bare på svar når jeg eventuelt får overflyttes. Det kan være når som helst, dager, uker.. når som helst. Og som jeg nevnte i starten, med min ambivalente, angstfulle, spente, urolige eksitstens er det bare å hoppe i det når toget kommer.

Jeg er livredd. Men jeg kan velge hvordan jeg skal tenke om det. jeg hopper ut på åpent hav, med mye nytt, mange forandringer, og en stor kamp foran meg.

eller jeg kan tenke at jeg "hopper i det" for å slippe å utsette meg selv for mer tid i denne eksistesen, og tar et skritt videre, slutter å utsette, og ser alle hendene som vil hjelpe meg. Og der har jeg valget også. Ta imot?

Det har jeg sagt ja til. begge deler, men jeg kan velge hvilke tanker jeg vil innvolvere meg i.
Jeg er redd, og jeg føler meg ikke klar, men jeg stoler på alle dere, alle rundt meg, og alle som "er igjennom" at man blir aldri klar nok. Derfor anser jeg meg selv som klar. Jeg er redd, men det jeg er redd for er å ta et skritt videre, og alt det medfører. Det er skremmende og skummelt, men jeg må gi meg selv sjansen til å gi det litt tid... fordi jeg vet at jeg kommer til å bli trygg. Jeg vet at det kommer til å bli bedre. Jeg vet at jeg klarer hvis jeg bestemmer meg for det, og vil.

Kapittelet Akuttpost 4 nærmer seg forhåpentligvis slutten. Ett år er gått, og jeg kan bare ikke få takket nok for alle dere lesere som har fulgt meg gjennom dette året, dere har virkelig hjulpet med med alle gode ord, råd, ærlige tips og erfaringer og veiledinger og ikke minst for at dere har vært heiagjengen min!
Jeg skal aldri glemme!

Jeg kommer til å fortsette å blogge fremover, og jeg håper dere vil følge meg videre.
TAKK!
~Frida~

året her på østmarka, og veien videre - veien til frihet- nok en sjanse

 Jeg satt å undret meg litt om året som har gått i kveld. Nå er det snart ett år siden jeg ble innlagt her på østmarka. Det er ett år siden jeg tok den dødsfarlige overdosen som kunne kostet meg livet.dere kan lese om det her, hvor jeg skriver av hele mitt hjerte hvor ondskapsfull denne sykdommen er, hvor nære den tar på å ta livet mitt, og hvor glad jeg var som fikk en ny sjanse. når jeg leser tilbake gjennom dette året, ser jeg hvor utrolig mange nye sjanser jeg har fått. Det må være en grunn til at jeg enda lever, og det at jeg lever må i seg selv være en motivasjon til å fortsette å kjempe for å få et liv- et bedre liv.

Jeg sitter med tårer i øynene når jeg leser mine ord, om mine anoreksipregede helvetedager, om alle smerter, om alle tvangshandlinger, om all frustrsjon, om alle destruktive tanker og runder, om alle oppgitte dager.

Jeg tenker på de ukene hvor jeg var innom fem forskjellige sykehus for å prøve å få hjelp. for å prøve å kikke anoreksien ut av den vesle jenta som på den tiden var fortapt. Jeg var det. Med mine få kg, med en anoreksi så sterk til å drepe, og med en nedbrutt kropp. Orkanger sjukehus, BUP Lian, St.Olav, Levanger RKSF, Levanger sykehus og deretter østmarka.
Det var litt av en tid. en tid hvor jeg stod med en fot i grava.
Når jeg kom hit til østmarka husker jeg bare glimt av hvordan det var. Fysisk smerte fordi kroppen var ødelagt og 0% polstring, jeg ble lagt med puter her og der. Smerten av skriket fra anoreksien idet næring dryppet sakte sakte inn i kroppen min, smerten og uroen over om jeg kom til å overleve eller ikke, smerten av å være så langt nede, så svak, så fanget av en djevelsk sykdom. Jeg lengtet sånn etter frihet og fred. Jeg ville dø. så vondt var det.

Men så gikk ukene og jeg ble sterkere. også anoreksien. Tvangshandlinger og kaloriforbrenning og luring.
dagene gikk.

hvor ble det av den jenta som skulle til Levanger for å ta opp kampen til å bli frisk?
Den jenta som gikk musikk, dans og drama og smilte og hadde det bra, men bare var drittlei av bulimien som opptok tid som hun heller ville bruke på friske ting, og derfor så enkelt ville kvitte seg med den delen.

Ja, det virket så enkelt. Men det var mer komplisert enn som så. Det har jeg lært gjennom dette året.
Jeg har sammen med en fantastisk psykolog gått gjennom hele livet mitt, funnet årsaker osv. Jeg har grått mine tårer over både tristhet og sinne over ting som har skjedd. Og jeg har måttet tilgitt meg selv for at jeg i alle disse årene har trodd innerst inn at alt var min skyld. Alle uheldige hendelser, alle svik, alle omstendigheter, alle dagene hvor jeg ikke følte meg bra nok.
det var ikke min skyld, jeg skulle ha sluppet å følt på all skyld, ansvar og omsorg.
Jeg var bare et barn.

Det må jeg tilgi meg seg for, før jeg kan gå videre.

For det er nå veien går videre. Etter ett år fylt med et helvete. Jeg legger ikke skjul på noe. Alt denne sykdommen vil, er å føre en til døden. Overdoser, sulting, oppkast, selvskading, rømming, og mange andre farlige ting. Sykdommen har sprøytet så utrolig mange syke syke syke tanker inn i hodet mitt at det nesten er komisk. Men det har holdt på å ta livet av meg. gang på gang. Men jeg lever enda. både fysisk og psykisk.
etter all tvangsforing, all reiming, all tvangsmidler, medisinering, anfall, angst, tvangstanker... for et liv.
Men jeg lever

Jeg lever, og jeg har fortsatt sjansen min. Den har jeg. Jeg har den trygt inn i hjertet mitt, i hendene mine. og jeg kan bruke den. veien går videre. I morgen skal jeg på nok et forvernsamtale med Post 4. Det er vel å bruke sjansen min. Den eneste veien til det jeg så sterkt ønsket for et år siden mens jeg lå for døden i en seng her, friheten, er gjennom.

Frihet til å leve mitt liv.
noe jeg aldri har fått sjansen til å gjøre.
~Frida~

the new look

~Frida~

frisk-dag med mamms

ja, hvordan går nå egentlig dagene her på østmarka for tiden? Det er vel stort sett det samme. forbereder meg stadig til spesialpost 4 mentalt, humør og psyken går opp og ned. tvangen går det litt dårligere med etter veiingen på torsdag, men jeg prøver å være åpen om det med personalet å be om hjelp.

Ellers går det i ett med måltider, soving, tvangshandlinger og intensivt skolearbeid.
dagene mine er nokså like, men i går var det en litt spesiell dag.

Mamma kom å hentet meg fra morgenen av fordi jeg skulle til tannlegen. Jeg har veldig ødelagte tenner pga sykdommen, så vi måtte fikse ganske mye. to timer, og tennene mine ble fine igjen. nå kan jeg endelig smile.
så handlet jeg inn litt ting jeg trengte, før vi tilfeldigvis gikk forbi en ledig frisørtime.
Det var fantastisk herlig å være til frisøren igjen. vask, klipp, farg, hårkur og deilg hodemunnsmassasje. Det er lenge siden jeg har unnet meg. pengboken ble rimelig tynnere, men det var verdt det.
Resultatet er jeg også fornøyd med. Det ble en lang bob med veldig kort pannelugg.
deilig å få fikset seg opp litt. nå har jeg både nye tenner og nytt hår.

Det var også utrolig deilig å være ute blant folk igjen, og ikke minst en FRISK dag sammen med mamma.
Det gjorde godt for oss begge. Tusen takk mamma. Jeg koste meg skikkelig

Jeg hadde også tusen muligheter til å gjøre "ulovlige ting", men tankene mine var kun friske. Det er fremskritt det.

I dag har det vært en dårlig dag igjen. Jeg merker at det er så mye følelser for tiden, at jeg bare legger lokk på dem, til det eksploderer, slik som det gjorde under frokosten i dag. BANG! men ingen skade skjedd og maten ble spist. tvangen har vært veldig krevende i dag også.

så kom kjæresten min på besøk. Det var godt å ha han her sammen med meg, selv om jeg var utrolig sliten. Vi koste oss likevel vi.

I morgen satser jeg på en litt bedre dag enn i dag, med litt mere energi. Jeg er så ufattelig sliten for tiden.
ellers har jeg ikke så mye mer å skrive føler jeg. bare en liten oppdatering til dere lesere.

ha en fin lørdagskveld
~Frida~

i skrivende stund- jeg trosser min verste tvang!

 ja, i disse ambivalente og angstfulle dagene kreves det mye energi og fokus for å holde nesen på rett kjøl.
jeg tar time for time, og prøver så godt jeg kan å tenke FRISK. Det hele med spesialpost 4 tar mye energi fra meg. Jeg skal dit, det er det ingen tvil om. Men jeg er fortsatt livredd, full av angst, full av følelser og lurer på hva i alle dager jeg skal gjøre for å holde ut. Jeg bruker meta-tenkningen som min forrige psykolog lærte meg. Hvorfor? Hvorfor er jeg så ambivalent og redd? hvorfor er det så mye som stritter imot, når jeg har så lyst?
JEG VIL, mer enn noe annet, for det opplegget som jeg ble presentert for på mandag var midt i blinken for MEG til å bli friskere, sterkere og til å nå det målet jeg VIRKELIG ønsker.

Men så har vi den stygge djevelen som sitter på skuldra mi og overbeviser meg om alt mulig annet.
Jeg er redd, fordi jeg er redd for å utsette meg for det å kjenne på følelser, noe jeg må lære meg en eller annen gang likevel, hvis jeg skal nå målet. Jeg har angst, fordi jeg vet jeg må utfordre angsten min. Angsten for å gjøre forandringer, angsten for å ha mat i magen, angsten for å la være å gjøre tvangshandlinger for å flykte fra følelsene, angsten for angsten. Men så må jeg ta meg selv i nakken å TENKE LITT HER. Det er jo nettopp det jeg vil få hjelp til på post 4. å stå i det, å overleve det, å bevise for meg selv at det ikke er FARLIG. ikke minst bevise for meg selv at jeg klarer det. Og jeg får tid. Halleluja, her får jeg tid.

De siste dagene har vært fyllt av angst og ambivalens. Det er utrolig slitsomt. Jeg vet liksom ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

dagboknotat 22.februar kl. 15
jeg har så sinnsykt mye angst. jeg føler meg så utrygg. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre. Det føles som jeg stenger alle følelser inni meg, og det holder på å sprekke. Det holder på å klikke for meg. jeg er så redd. Jeg føler meg så alene og utrygg. Jeg skulle ønske jeg hadde noen å snakke med, men jeg klarer liksom ikke å snakke heller, for jeg vet ikke hva det er og ordene kommer ikke ut. Jeg vil gråte. Jeg vil være sterk og gi fra meg kontrollen. Jeg føler meg så trist. utrolig trist. Jeg lengter etter svar og løsninger oppi denne svarte anoreksiboblen som jeg prøver så hardt å holde avstand fra. Men jeg tørr ikke å la noen hjelpe meg. Jeg tørr ikke å gi slipp. Hvorfor er det slik? Jeg føler meg så fanget og redd. Jeg er livredd for å miste kontrollen, men samtidig skriker jeg etter hjelp. hjelp meg. Hvordan skal jeg gjøre det fremover? Jeg har tusen muligheter til å flykte fra følelsene mine, men hvor ender jeg da? BACK TO BASIC! vil jeg egentlig dø? Er ikke livet verdt å kjempe for? Jeg VIL selvfølgelig leve, men anoreksien er så sterk. Jeg vil være tynn og ha kontroll. Jeg klarer ikke å gi slipp på det enda. ikke bulimien heller. Jeg er ikke klar. Jeg vil hjem, slik at jeg kan få det livet jeg vil ha. XX kg, frihet, skole, så blir det nok litt sykdom. Men vil jeg la meg styre av den da? Er det det jeg virkelig vil ha? Vil jeg ikke ha drømmen og ekte frihet? JO, hvorfor utsette da?
fordi jeg ikke er klar. Blir jeg noengang klar? Jeg har sånn angst at det frister å flykte fra alt. jeg er så sliten. Jeg orker ikke mer.

soveeee

kl. 16.00

FRIIIIDA, fokuser!! over på post 4 så fort som mulig, og tenk på målene mine. Tenk sommerferie, påskeferie, skole, hjemme! Jeg vil ha det, jeg vil oppleve det! Tenk på alt jeg vil gjøre, og da MÅ jeg bare gjennom dette helvetet PÅ RIKTIG MÅTE. Jeg MÅ! jobbe mot målet, uansett hvor vondt det gjør, uansett hvor stor smerten og angsten og hvor jævlig mye følelsene og anoreksien herjer. Jeg må tenke på hva min kjære sier til meg HVER GANG vi er sammen. DET VIL BLI VERDT DET!

Skjønner dere? ambivalent til tusen. Angst til en million. Men jeg gir meg ikke.

Vet dere hva jeg gjør nå? Jeg trosser min største angst. Jeg sitter helt i ro på en stol og skriver et blogginnlegg, med brødskiver i magen, jeg kjenner skittenheten i hele kroppen, jeg kjenner lysten etter å ut å gå og forbrenne hver eneste kalori. Jeg kjenner at jeg ikke har kontroll. JEG TROSSER! Dette virker helt uoverkommelig for meg. Men likevel sitter jeg her, med tårer i øynene, og trosser, kjenner på følelsene, griner, holder ut, gjør forandringer. Hvorfor? fordi jeg MÅ bevise for meg selv at jeg er sterk og at selv det verste kan jeg overleve. Jeg gjør dette for i protest mot anoreksien og tvangen, for å bevise for meg selv at det ikke er farlig å ha mat i magen, at det ikke er uoverkommelig, at jeg klarer dette, at jeg er sterkest hvis jeg bestemmer meg for noe.

Jeg kjemper. Jeg lover! For alle mine kjære, for livets skyld, for drømmenes skyld, for MEG.
For Fridas skyld viser jeg meg selv at jeg er sterkest. Det gjør vondt, fordi anoreksien brøler og vræler om hvor skitten jeg er, hvor forferdelig svak og jævlig stygg og feit jeg er, men jeg lukker ørene, jeg stenger den ut med all min styrke, og FOKUSERER på hva de verktøyene jeg har. Jeg har meta-tenkingen min. Jeg har tydligvis styrken, fordi jeg sitter her enda, jeg har lysten og viljestyrken.

Jeg kan klare dette. JEG SKAL KLARE DETTE!

og uansett hvor jævlig jeg kommer til å føle meg i hele kveld, så har jeg tenkt å søke til de rundt meg og snakke, slik at de kan gi meg ros og bekreftelse på at dette er stort. JEG har trosset min største tvang. for min egen skyld.
~Frida~

ambivalent i forhold til post 4

 Jeg leter etter en nøkkel. En nøkkel til fornuftige tanker om hva jeg skal gjøre fremover nå.
Jeg var i går på forvernsamtale, og fikk et veldig bra inntrykk av behandlingen. Det jeg er usikker på er om jeg vil eller ikke. Jeg vil, men sykdommen er sterk og vil altså ikke.
Jeg vet jo hva jeg burde gjøre. Jeg burde dra til post 4, men hva er vitsen hvis man ikke har bestemt seg for å ta imot hjelp for å bli frisk? hva er vitsen hvis man ikke klarer å gi fra seg kontrollen? hva er vitsen hvis man ikke tørr å utfordre? hva er vitsen hvis man forsetter å lystre anoreksien og unngå å kjenne på følelser ved å gjøre tvangshandlinger.
Det er jo det jeg hele tiden gjør. unngår følelsene og angsten, flykter fra dem, legger lokk på dem.
Jeg er redd for å kjenne på følelsene mine, jeg er redd for angsten.
Men det er jo nettopp der kilden ligger og det er det jeg må jobbe med, og når man har angst for det man skal jobbe med er det jammen ikke lett å helhjertet gå inn for å jobbe med det.

Det er så mange ting jeg har lyst å finne svar på, jeg har så mye spørsmål, men enda så få svar. jeg har så mye jeg må jobbe med, men har ingen verktøy. Det kan jeg få, jeg har muligheten. Men hvorfor skal det være så inmarri vanskelig å bestemme seg? Jeg vil jo bli friskere. Jeg vil jo bli fri.

Dumme anoreksi. til helvete med deg. Du skaper bare løgner og gift i hodet mitt. Jeg vil ikke ha deg!
~Frida~

veiing og forvernsamtale

Dette har vært en følelsesmessig tøff dag med mye angst. Ikke mat-angst, men masse nytt-angst. En følelse av "hva-skal-jeg-gjøre/velge". Både i forhold til vekten og post 4.

Vekta har utrolig nok gått litt ned IGJEN. Helgas eksponering med tvangshandlingene viste ikke store resultater. Men på grunn av hestekuren av forandringer, magetømming, sykehus, undersøkelser og nye mindlertidige forandringer, fikk jeg skryt for at jeg har klart meg så bra. Jeg får prøve å være enda mindre aktiv i forhold til vekten.

Så hvordan gikk forvernsamtalen?
Vel, et nervevrak som jeg var både før og under og etter samtalen gikk det greit.
Overlegen på spesialpost 4 er kjent med meg fra før, så de trengte ingen bakgrunnsinformasjon.
De forklarte litt om opplegget, og hvordan ting fungerte der, og jeg sa litt om hvordan jeg ser på det å komme dit. Jeg var dønn ærlig å sa det som det var. Jeg er ambivalent og livredd. Jeg er usikker på om jeg er motivert nok og i stand til å gjennomføre opplegget der. Når de forklarte opplegget følte jeg det lignet veldig på Levanger, og det har jeg dårlig erfaring med. Men litt lengre ut i samtalen sa de at på post 4 er de ikke fullt så strenge på opplegget og man får god tid på seg. Det er tatt hensyn til at pasientene trenger tid på å komme ordentlig inn i opplegget, og det senket skuldrene. De var rimelig høyt oppe nemlig, når jeg så kostlisten jeg måtte forholde meg til. Men i forhold til kostlisten også er det opp til en selv om man vil spise brød eller knekkebrød, vil ha smør på brødet eller ikke, valgfritt pålegg, og måltidet varer i 30 minutter, så får man spise det man klarer, bare man går helhjertet inn for å spise det man klarer. Det senket som sagt skuldrene. På levanger var det forhåndsbestemt hva man skulle spise, så var det pasientavtalen som gikk ut på at alle måtte spise opp maten for hverandres skyld. Det hjalp mange til å fullføre måltidene, men i mitt tilfelle som stod helt fast, gjorde bare samvittigheten min sårere. Det at man kan velge litt i forhold til hva og hvor mye man skal spise kommer til å gjøre det lettere å komme i gang. Jeg spurte om det var vanlig å klare å spise alt på kostlista med en gang, og det var det altså ikke. De fleste utfordrer seg litt etterhvert. Noen synes det er vanskelig med brød eller smør, og kan heller utfordre seg på det når de er klare.
Man skal også føre ett avkryssningsskjema i forhold til om man klarte å fullføre alt eller delvis, om man klarte å beholde osv. Når man har samtaler med behandlerne ser man på skjemaet sammen og ser og vurderer sammen. De tre første ukene får man maten ferdig smurt og man sitter på et bord sammen med et personal alene de første dagene, så hvis man føler det er greit, kan man sitte sammen med de andre.

Så fikk jeg en ukeplan på hvordan uken fungerer. Det var kropppsbevistthetsgruppe, kunstterapi, samtaler med behandlere og ukesevaluering og veiing. Mange aktiviteter som er en del av tilfriskningsprosessen.

Lokalet var kjempe fint, og jeg møtte også mange som jobbet der. alt virket supert. Og jeg skulle ønske jeg var supermotivert.

Er jeg det nå?
Nei, jeg er livredd og ambivalent til tusen. Hvordan skal jeg gjøre dette? Vil jeg dette? Jeg vet jeg bør, og jeg skal prøve. Det jeg er redd for er at rammene er alt for løse, og at anoreksien vil benytte seg av friheten den får, og at jeg dermed ikke får noe ut av denne fantastiske behandlingen. Jeg var også ærlig om dette i dag på forvernsamtalen. Jeg sa at jeg taklet forandringer dårlig, og jeg sa hva målet mitt med behandlingen der var. Vi fikk litt dårlig med tid, men var enige om at vi måtte få til et samarbeid mellom spesialpost 4 og akuttpost 4, slik at det ble best for meg. Målet er jo at jeg skal bli friskere.

Men som sagt, angsten og ambivalensen er stor nå, og jeg tenker og grubler. Det er slitsomt.
Dette er jo en slik fase som jeg beskrev i går. Det er vanskelig den tiden før man virkelig bestemmer seg.
Man veier for og imot, man vil og ikke vil, man har ambivalente følelser, og i mitt tilfelle har jeg en djevel på skuldra som prøver å snike seg med i gamet. Vi skal møtes igjen om en uke, så jeg får litt tid på å tenke på det.

Jeg skal på spesialpost 4, det skal jeg. Men jeg må bestemme meg for at jeg skal få det til, for det har jeg ikke enda. Jeg mangler motivasjon og styrke. Følelsen og angsten er stor, større enn fornuften i dag.
Kanskje jeg bare trenger tid på å fordøye alle inntrykk og nyheter. Det er tross alt en stor dose av det jeg har fått i dag.

dagens trossing av tvangstanker har foresten gått veldig bra. jeg har gjort ting veldig annerledes enn i går, og jeg har vært mindre aktiv. Nå gjennstår resten av kvelden. Målet er å ikke gå ned mer i vekt. Det går ikke. Det blir ikke aktuelt. akkurat det er jeg sikker på. Ikke lenger ned, da blir jeg ikke sterkere og vertfall ikke mer motivert. KJEMPE KJEMPE mot målet nå.

bah... det skal ikke være lett. Jeg skulle ønske jeg var foruten dette. Jeg skulle ønske jeg lå på sofaen hjemme og slappet av etter en skoledag, eller var på trening med håndball, eller ute med venner. bare jeg hadde vært fri. Dagen kommer hvis jeg vil. Hvis jeg velger riktig nå.
~Frida~

trosseseier

Vil bare takke for alle gode kommentarene jeg fikk på innlegget mitt i går. Det var herlig å lese.
Godt å kjenne at heiagjengen min er der.
Vil bekrefte for både meg selv og andre at tvangen er mye lettere å trosse nå som jeg virkelig bestemte meg for å trosse. Det er tiden før man virkelig innerst inne bestemmer seg for noe, som er verst. Man er ambivalent, vet ikke hva som er riktig. veier for og imot, og krangler med seg selv og følelsene sine.
Men som sagt, når man først har bestemt seg, forsvinner alt dette. Da er det bare å gjøre det man har bestemt seg for. Og da først ser man alle hendene rundt seg som vil hjelpe. Når man har felles mål, er det så mye lettere å ta tak. Dette med at jeg klarte å trosse tvangen, selv om det kanskje høres lett ut for noen, men for meg har tvangen vært noe som har gjort at jeg har følt meg håpløs, uhelbredelig, fanget, jeg har grått, jeg har følt meg fortapt, fordi jeg bare måtte. Det at jeg klarte å trosse, er et stort gjennombrudd for meg. Jeg ser muligheter igjen. Håp igjen. Og tro meg, det er en god følelse.

Jeg sier ikke at det er lett, men nå som jeg ser alle hendene, klarer jeg å be om hjelp også, noe som også er stort. Jeg, Frida ber om hjelp til å stå i følelser og angst, for å ikke la meg rive med tvangstankene og inn i anoreksimønsteret. Jeg kjemper hardt nå. Det har vært en utrolig tøff periode for meg siden nyttår.
Mye har skjedd, mye har fellt meg langt ned, men nå føler jeg endelig at jeg er i ferd med å reise meg.

Det er et godt utgangspunkt for videre løp. I morgen skal jeg nemlig på forvernsamtale med spesialpost 4.
Jeg gruer meg skikkelig, forandringer og nye ting. Tanken får meg til å grøsse, men det er litt lettere nå som jeg klarer å ta imot litt hjelp. Jeg har forberedt meg godt til samtalen, og tror nok det vil gå bra.

Nå venter jeg på besøk fra min skjønne lille Aurora og Mamma. Vi skal kose oss. gleder meg kjempe mye til å treffe dem igjen.

Ha en fin søndag alle sammen.



~Frida~

Teatertur- en fantastisk kveld

 Da kom jeg akkurat inn dørene. Fra livet til rett inn på intensiven. heerlig!
nei, det er det ikke, men jeg får bruke det til motivasjon, for jeg har hatt det helt fantastisk bra i kveld.
Jeg fikk ENDELIG permisjon. Denne gangen ble det teatertur på oss. Vi fikk nemlig gratisbilletter til Arturo Ui. Jeg og Lars fikk hele lørdagskvelden sammen utenfor de hvite veggene. Ja, denne lørdagen ble annerledes.

Full trossing på dagtid, og vel så det. godt utgangspunkt for resten av kvelden.
Så var det å stashe seg opp til kveldens begivenhet da. Det var så herlig å endelig pynte seg igjen.
Jeg kjørte på fullt med sminke, fine klær og smykker. Jeg følte meg fin. Endelig den følelsen igjen. Og det var så godt å se Lars komme inn døra på intensiven, å se øynene hans gløde fordi han endelig så jenta si igjen.
Ei jente med en anelse selvtillitt. Det hjelper jaggu å pynte seg litt altså. Tror jeg må fortsette med det selv om dagene mine stort sett foregår her inne. Man føler seg litt bedre da. Jeg følte meg vertfall litt Frida igjen, og det er lenge siden. Men nok om oppstashing og sminke. For det er kvelden jeg skal fortelle om. For den har vært så frisk som den kan bli.

Jeg spiste et fullverdig måltid etter kostlisten en time før jeg egentlig skulle(forandringer! kryss i taket for det), så la Jeg og Lars ivei mot bussen.

For første gang på lenge! FRI! dvs ute alene sammen med kjæresten min <3

Vi måtte vente litt på bussen, men hva gjør vel det når man bare danser rundt omkring og fryder seg over å være ute igjen. Tihi..

Det var så herlig å være ute. Det var så herlig og kunne være sammen med kjæresten sin igjen, utenfor østmarka. Jeg smilte fra A til Å hele kvelden.
Når vi kom til byen, måtte jo selvfølgelig jeg benytte de 30 minuttene vi hadde til forestillingen begynte, til å shoppe litt. Jeg begynner å likne på meg selv igjen altså. Jeg fikk handlet en kjempe fin topp, en god shampo og balsam, eyeliner, maskara og diverse. Så fikk jeg utrolig nok øye på noe jeg bare måtte ha.
Den hang rett foran meg, og minte meg på drømmen til meg og Lars. Han sier at han gleder seg sånn til den dagen vi skal få barn, og jeg skal gå rundt med stor mage i mamma-bukse. Jeg fikk øye på en slik bukse. en snekkerbukse da. Så den måtte jeg bare kjøpe, for det føltes så riktig. Nok et tegn på at jeg skal bli frisk.

Livet på byen var herlig. Masse folk. Jeg elsker det. Lyden av masse folk og liv. Det er det jeg ønsker meg.
Så kom vi omsider oss til teateret da. Der møtte vi Hans Petter Nilsen, som har hovedpersonen i Arturo Ui, og fikk gratisbilletter. TUSEN TAKK!

Fem minutter før han skulle på scenen. haha..

Forestillingen var helt utrolig bra. Det var ikke lett å la være å le. Jeg lo som bare det, og det var jammen godt. Jeg hadde kanskje skjønt litt mer hvis jeg kunne litt om finanskrisen, krigen, hitler osv, men for meg spilte det ingen rolle. Jeg var ute på teater, ute på livet og koste meg sammen med min kjære.
Alt gikk kjempe bra, og alt føltes kjempebra.

Det var kjedelig å komme tilbake hit, men som sagt, jeg får bruke det til motivasjon. Det gikk jo helt etter planen i dag, og da er det ingenting i veien for flere slike turer i fremtiden.

Takker Min kjære Lars for en fantastisk kveld sammen.

I dag har jeg forresten virkelig gjort fremskritt. Jeg har trosset tvangshandlinger i hele dag, jeg beholdte maten selv om jeg hadde mulighet til å kvitte meg med den på turen, Jeg klarte å takle å spise på andre tidspunkt enn vanlig, og jeg har det bra nå. Dette har jammen vært en bra dag.

ENDELIG!
~Frida~

Jeg har trosset tvangen- utrolig!

å bryte tvangen er noe jeg lenge har utsatt og utsatt, fordi jeg har vært så redd for angsten og følelsene.
I går kveld skjønte jeg at det var nødvendig. Vekten peker feil vei. JEG, Frida må ta tak. ta et valg.
Jeg bestemte meg for å bryte tvangen. Jeg var veldig ambivalent i forhold til det. Tvangshandlingene har vært min måte å ha kontroll på, takle følelser på, holde angsten unna meg på. Nå måtte jeg trosse.

Når jeg først hadde tatt valget om å gjøre det, føltes det mye bedre. Jeg følte ikke den samme "fanget-følelsen", og jeg visste at jeg hadde mange hender å ta tak i, og mye kunne gjøres for å gjøre det lettere hvis angsten ble for voldsom. Men jeg bestemte meg, jeg skulle klare det. For alternativet er ikke bedre. Alternativet er å fortsette å tilfredstille anoreksiens tvangshandlinger, kjenne skittenhetsfølelsen etter jeg har spist, klare meg selv og ikke ta imot hjelp, unngå følelsene - å dermed gå ned i vekt,  som ville ført til økning i kalorimengder- som jeg er helt sikker på bare ville forsterke denne onde sirkelen med skittenhetsfølelse, tvangstanker og trening.

I stede valgte jeg i dag å trosse tvangen, ta imot hjelp, kjenne på  følelsene, og stå i det. Og vet dere hva? Det har gått veldig bra. Jeg kjenner til og med mestring. Jeg har klart å trosse tvangen min. Følelsen av å være fanget er mindre. Jeg føler jeg har valg. Og nå kan jeg begynne å jobbe med følelsene om skittenhet, skam osv.
Nå kan jeg jobbe med mange ting, fordi jeg samarbeider, jeg har mange på mitt lag som vil hjelpe meg.
forutsetningene mine for bra jobbing fremover nå er gode.
Jeg måtte visstnok veie meg i dag for å bekrefte for meg selv at mat ikke er noe man bare legger på seg av, og at man ikke blir skitten. Kroppen trenger mat. Jeg trenger maten. Jeg fortjener maten, og det er en nødvendighet for å leve. Den tanken skal jeg bære med meg videre nå, for det er en sann tanke. Det er virkeligheten. og det er virkeligheten jeg må lære meg å forholde meg til.

Jeg er stolt over hva jeg har klart hittil i dag. 

helvetesdag, magetrøbbel og tanker osv

Dette har vært en drittdag(bokstavlig talt).
Dagens mål var forberedelser til mageundersøkelsen kolonoskopi i morgen.
Dvs at jeg måtte tømme tarmene helt,rett og slett. Det skal jeg ikke gå inn så mye på..hehe
Men jeg kan jo si at det har vært et rent helvete. Det er tredje gangen jeg går gjennom dette nå.
Sonde ned i magen, 4 liter laxabon(avføringsmiddel) inn fra kl.12 til kl.16. Laxabonen i seg selv gjør at man blir utrolig kvalm. Så jeg har vært grønn i trynet i hele dag. I tillegg fungerer den slik at den ikke trekkes ut av tarmene. Den går bare gjennom eller skal få det som er i tarmen til å gå gjennom. Og til meg funker ingen verdens ting. Eller jeg har 4 liter avføringsvæske i magen og tarmene + at jeg måtte drikke 2 liter vann for å få bedre virkning. Det er tredje gangen jeg går gjennom dette, og jeg håper inderlig at undersøkelsen blir vellykket og at de finner ut hva som er galt med magen min i morgen. Selve undersøkelsen er et helvete. Kamera gjennom hele tarmsystemet er ikke akkurat behangelig. Når jeg gjennomgikk den uvellykkede undersøkelsen på mandag kjentes det ut som det var en udyr som brøytet seg opp gjennom tarmene. Det var et helvete. Så jeg håper dette blir siste gang.
Det var det fysiske. Det psykiske jeg har måttet gå gjennom i dag sier litt om hvor dårlig jeg takler utfordringer og forandringer og at ting blir gjort annerledes EN eller TO dager.
I går måtte jeg drikke avsilet grønnsaksuppe og et glass juice fem ganger om dagen. Vanligvis spiser jeg jo mye mer, så det er ikke kaloriene det går på. Men det er at jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til ting, hvordan jeg skal takle at noe blir gjort annerledes. Når jeg følger kostlisten, vet jeg hvordan jeg skal komme meg gjennom dagene, så det går greit. jeg klarer å holde meg stabil, så lenge jeg får utført tvangshandlingene. Hvis jeg blir avbrutt på noen måte, kommer angsten og anoreksisløret dekker hele meg. Klørne hhogger frem med en gang. Derfor har det vært ekstra utfordrende i dag, når jeg har måttet gått gjennom det fysiske helvetet og samtidig måtte takle å drikke næringsdrikker med samme kalorimengde som jeg bruker. Det har resultert til 600 runder rundt sengen, og mye tvangstanker.

Alt styret med utredingen av magen min, har gjort at vekten har gått ned litt, og det merkes. Jeg ligger jo på grensen, og det er et himla slitsomt plass å være egentlig. For faller jeg under er anoreksien sterkest, og tar over.

Jeg er under nå, og det merkes. Jeg har mye mer angst, mye mer tvangsttanker og reagerer mye med sinne hvis jeg opplever at jeg ikke har kontroll. You know, anoreksiklørne hogger ut.
Men jeg er like under grensen, og da klarer jeg  å hente meg tilbake litt når jeg er ferdig med tvangshandlingene. og da ser jeg hvor styrt jeg er, noe som er trist, for jeg fungerer jo så mye dårligere under enn over. Kognitivt mener jeg. og jeg er mye mindre stabil nå som alt rundt meg ikke er stabilt. Jeg er avhengig av å vite hva jeg har å forholde meg til, så jeg kan legge opp dagen min slik at jeg kommer meg gjennom den. Blir jeg stoppet på noen måte, hogger anoreksien til. Det sier litt om hvor dårlig jeg takler at ting blir gjort annerledess i praksis.
Det bekymrer meg i forhold til videre plan. Post 4. De er jo gode på å hjelpe å takle angst å sånn der, men spørsmålet er om jeg klarer å ta imot hjelpen.
Det er så mange baller i lufta nå, og det er utrolig slitsomt. Jeg prøver så godt jeg kan, men av og til faller jeg kraftig. Men jeg prøver å kravle meg opp igjen. I morgen håper jeg jeg får noen svar på mageproblemene, for det er jo det som har vært målet med alle disse rundene med forskjellige dager, som gjør meg så ustabil.

I tillegg sliter jeg med immunforsvaret for tida. Hvite blodceller er veldig lavt. de går opp og ned, noe som er litt rart, så de driver å tar litt prøver å finner ut hva det kan være. Og så lenge det er slik, får jeg ikke gå turer. hvertfall ikke lange turer. Jeg har fått lov å gå ut i et kvarter, men i dag var blodprøvene dårligere igjen, så da vet jeg ikke. Turene ut har hjupet mye på angsten, så jeg håper ikke de tar fra meg dem av den grunn.

Så driver jeg å stresser meg ihjel med skolearbeid. Jeg er livredd for å ikke få fullført året selv om jeg har alternativ opplæring nå. Jeg vil sliter med konsentrasjonen, og får gjort lite. Eller jeg gjør mye, men får lite ut av det. perfeksjonisten i meg brøler.

Oppi alt dette har vi lengselen. Lengselen etter frihet,hjemmet mitt, skole, venner, og ikke minst kjæresten min og familien min. Jeg er så lei av behandling og sykehus nå. Jeg er møkkalei. Det tar aldri slutt. Jeg faller, reiser meg, faller, reiser meg. Og jeg blir ikke bedre av å være innelåst her heller. Motivasjonen synker. livsgnisten suges ut av meg. Jeg lengter etter å leve.
Men anoreksien er sterk. Den er lur og sterk. Jeg lurer meg selv, jeg kjemper imot og tar ikke imot hjelp.
ALT I ALT, jeg er redd for å kjenne på ANGST og FØLELSER. Jeg utsetter og utsetter, finner løsninger på ting som JEG/anoreksien tror hjelper, Jeg tror jeg vet bedre enn de som vil hjelpe meg.
Sånn går dagene.

Så jeg håper at etter jeg blir ferdig med magestyret, og får litt stabilitet i mat/vekt igjen, at jeg finner litt tilbake til meg selv og målene mine, finner styrke til å kjempe videre, for nå står jeg bare å stangerer, og jeg ser det selv.
Jeg vil ikke at det skal være slik. Jeg vil ut å leve. Jeg vil være hjemme. Jeg vil være fri fra dette helvetet.

Up and DOWN, up and DOWN... slik er det her i gården
~Frida~

update

Det er tøffe dager for tiden. Mye som skjer, mye jeg må gjennom.

En ting er alle tanker og følelser rundt post 4. Jeg er veldig ambivalent. Jeg skal på forvernsamtale på fredag. Har skrevet mye notater til hva jeg er redd for, hva jeg vil ha hjelp til, hva som kan gjøre overgangen lettere, hvilke mål jeg har med behandlingen osv. Men angsten og ambivalenten er like stor.

Jeg er veldig usikker på om jeg er motivert nok til å ta imot hjelp til å bli helt frisk nå, men at jeg kan få hjelp til å mestre hverdagen og klare å ta imot hjelp og hente meg inn igjen hvis sykdommen tar overhånd igjen. Jeg ønsker jo egentlig å bli utskrevet og begynne på skole og gjøre normale ting.Men jeg tror ikke jeg er for sterk enda. SpesialPost 4 ser jeg på en plass hvor jeg kan få hjelp til å finne de verktøyene jeg trenger for å få til det. Jeg vet at jeg vil bli frisk. Helt frisk, men jeg vet ikke om jeg er motivert nok nå. Jeg er veldig lei av behandling og sykehus. Kanskje trenger jeg å ut i livet å kjenne hvordan det er å leve et begrenset liv preget av spiseforstyrrelsen. Det var slik jeg fikk motivasjon til å søke meg inn på Levanger første gang. Men da tok det for lang tid før jeg kom inn, pga lang venteliste. Så målet mitt med behandlingen på post 4 er å bli sterkere og få hjelp til å finne de verktøyene jeg trenger til å klare meg der ute, og igjen be om hjelp igjen når jeg trenger det.

Det er en ting, og den gir meg mye angst. ny plass, nye utfordringer, nye mennesker. forandringer. FORANDRINGER, jeg får frysninger. Jeg takler det så dårlig.

Så har vi matbiten da. Eller ikke matbiten, men matsystemet. Dvs spisingen av det som står på kostlisten, følelsene etterpå, tvangen etterpå, angsten etterpå, tankene etterpå... holde fokus!

Vekt: ustabil --> negativ

Så har vi det som ødelegger mye for behandlingen nå, men som dessverre bare må gjennomføres. Jeg har siden  jeg var lita slitt med magen. Har aldri klart å fått magen til å funket og har alltid måttet ha hjelp til å få ut det som skal ut. I mange mange år. Så har vi dette med forstoppelse, og at ting må ut. Det påvirker vekten igjen. Det gjør at verken jeg eller behandlerne klarer å se hva som er realistisk vekt. Jeg har prøvd alt mulig av naturprodukter, avføringsmidler, kosthold osv. INGENTING funker på magen min. Det å hele tiden føle seg oppfylt hjelper ikke. Så på mandag skulle jeg på noe som heter kolonoskopi, og måtte derfor gjennom et helvete av et tømmingsregime på søndag. Vi brukte hele helgen på å tømme tarmen min med ulike midler, før vi på søndag brukte noe som heter laxabon. Det er avføringsmiddel som skal blandes i fire liter vann. Det smaker flytende paracet og gjør at man blir skikkelig kvalm. Jeg har brukt det en gang før, og da måtte jeg drikke det. Jeg kastet opp og ble skikkelig dårlig. Aldri mer tenkte jeg. Men på søndag måtte jeg til igjen. Formålet er at tarmen skal bli helt ren, slik at kolonoskopien skal bli vellykket. Men det som skjedde var at ingenting kom ut, og jeg måtte gå med 4 liter avføringsmiddel i tarmene og magen. Det var et smertehelvete. Likevel måtte jeg dra ned for å prøve å gjennomgå undersøkelsen. Det var det verste jeg noensinne har vært med på, og jeg har prøvd det meste. Jeg gråt mine såre tårer, det var så vondt. Undersøkelsen var en bomtur, fordi jeg ikke var nok tømt.

Så jeg må gjennom det hele på nytt, på torsdag. i går måtte jeg kvalm og uvell som jeg var følge kostlisten til middag og kvelds, i dag fulgte vi retninglinjene vi har fått fra gastrolegen. Bare avsilet suppe og eplejuice. Forandringer. Jeg takler det dårlig. Og forståelse er det heller ikke noe å få.

Det er ikke det verste, for i morgen starter tømmingsregimet igjen, og det vil bli mye verre enn sist. Jeg må nemlig få 4 liter laxabon gjennom sonden, og i tillegg drikke to liter vann + tre næringsdrikker. Det kommer til å bli et smertehelvete både psykisk og fysisk. Jeg gruer meg sånn at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har mest lyst til å avlyse timen, bare fordi jeg ikke takler forandringer i kostplanen og at det er så jævlig vondt. Men samtidig må jeg tenke på gevinsten. Kanskje finner de ut hva som er galt. Pga lite næringsinntak de siste dagene er anoreksien sterk, ergo angsten kraftig for den minste ting. I dag skal jeg fks få i meg 600 kcal gjennom suppe og juice, og har skikkelig angst. Jeg føler ikke at jeg har kontroll. Tankene er så anorektiske.

Jeg håper bare det blir bedre og at jeg kommer inn på stabilt mønster igjen når jeg får begynne på den vanlige kostlisten igjen. Den takler jeg vertfall.

Spesialpost 4 blir sannsynligvis iløpet av et par uker. Det er mye som skjer. Jeg henger ikke med, jeg blir bare tatt av angsten. I tillegg har jeg alt skolearbeidet jeg må gjøre. Jeg sliter meg helt ut. Vil bare hvile, vil ha ro i kropp og sjel.

Er så sliten...

~Frida~

kjære Aurora 4 år på valentinsdagen

Kjære lille vakre deg. Gratulerer så mye med dagen.
Nå er det fire år siden du plutselig bestemte deg for å komme til verden. Tre måneder for tidlig selvfølgelig. Men det klarte du fint. Du kjempet deg sterkere, i alle våre beudreres øyner.

For meg er du så utrolig spesiell. Du er min lille vitaminpille i hverdagen. Litt av Aurora, så er dagen reddet. Hvorfor? fordi du gjør meg sterk. For deg kan jeg være tante Frida. Og du ser bare Tante Frida du kjære venn. Men likevel ser du at tante Frida ikke har det bra, du vet at hun er syk. Men likevel, så er jeg bare Tante Frida for deg.

Kjære Aurora. Du viser meg at verden kan være så enkel. Du viser meg at hverdagen er en lek.
Man kan bli trøtt og sliten iblant, men da er det bare å få litt trøst og sove, så er man klar for en ny dag neste dag. Kjære Aurora, du stiller meg de viktigste spørsmålene. " er det lenge til du kommer hjem, vi skal jo leke?" "når blir du frisk, tante. Du kan jo være frisk nå vel?"

Så lita og skjør var du der du lå i kuvøsen din med alle slags slanger og ledninger på deg, men du blomstret og vokste deg stor og sterk.
Lita og skjør har jeg selv vært, og er enda, men du er motivasjonen min til å blomstre og vokse meg sterk igjen.

Takk for all gleden du gir, alt liv du skaper, all smerte du letter trykket på. Bare ved å være deg.

Jeg er så glad i deg kjære Aurora. Gratulerer med dagen.

Hilsen Tante Frida
~Frida~

Kjære Mamma

Kjære mamman min

Gratulerer så mye med morsdagen!

Det finnes ikke noe vennskap, ingen kjærlighet, som den en mor har til sitt barn.

Henry Ward Beecher

Jeg vil som jeg alltid gjør, takke deg for alt du gir og har gitt til meg av kjærlighet, tro, håp, drømmer og ærlighet. Du er alt en mor skal være, og enda mer enn det. Din styrke er unik. Den kan vel ikke beskrives med ord. Den kommer nok fra den såkalte morskjærligheten.

En mor som kjemper for sitt barn. Det har du gjort i mange år nå mamma.
Du har sloss både med og mot helsetiltakene og myndighetene og mot sykdommen min, med et sterkt ønske og en sterk tro på at Frida skal komme seirende og fri ut av denne syke verdenen vi har levd i gjennom sju tøffe år. Du har aldri gitt meg opp.. Du har aldri gitt opp kampen, uansett situasjon.

Du har alltid vært ærlig med meg og vist meg realiteten, og derretter trygget meg på at jeg en dag lever i den i en fri og frisk tilstand.

Hvordan skal jeg beskrive deg mamma?
Du er bare så unik. Det finnes bare en av deg vertfall.
Du er så sterk og har prøvd å bevise og bevisst for meg mange ganger at det er godt nok å være seg selv, og at drømmer som kommer fra hjertet SKAL følges, uansett om man er redd og utrygg.
For du og jeg vet at hvis man virkelig vil oppnå sine drømmer, må man tørre å gi slipp på det som hindrer en i å oppnå dem. Man må lukke de dørene som hindrer en i å åpne nye. For når man først har tatt det steget å åpnet en ny dør, skjer det magiske forandringer som gjør at man er ett skritt nærmere det livet man vil ha, og drømmen.

"Wish it, Do it, Dream it!" står det på et skilt hengende på badet vårt.
"Sikt på månen, selv om du bare vil treffe blant stjernene" står det på et annet skilt hengende i stua vår.
Ja, hele huset vårt er fylt av retningslinjer og sitater om at hvis man har troen og håpet, finnes styrken til å nå drømmen også. Forandringene og skrittene er det en selv som må ta eller gå.

Du er så mye, kjære mamma. Du er så mye for så mange. Du gjor alt for dine kjære, og det merker vi. Det skal du vite. Din kjærlighet lyser ut av deg og alt du gjør.

Det er vel bare en ting å si. Du er verdens beste mamma jeg kunne fått, og heldigvis er ble du min, og er du min. Igjen, takk for all din styrke, din tro på meg og mine drømmer, din unike styrke og ikke minst for din store kjærlighet til meg og dine.

Gratulerer så mye med morsdagen, kjære mamma. Jeg er kjempe glad i deg.

stor varm klem fra jenta di
~Frida~

Beskrivelse av min angst

jeg fikk et veldig godt spørsmål angående angsten min i kommentarfeltet. Så jeg tenkte jeg likegodt kunne skrive et innlegg om det. 

Hva skjer når du får angst? Hva tenker du liksom, og hva har du angst for? Hvordan reagerer du? Fint om du kunne skrive litt om dette :)


Når jeg får angst er det som regel fordi jeg føler at jeg ikke har kontroll på noe, er utrygg på noe, eller at jeg blir utfordret(at anoreksien blir truet) eller at jeg utfordrer meg selv. Jeg kan også få angst hvis jeg tenker mye, er veldig ambivalent i forhold til noe, ikke vet hva jeg skal gjøre i en vanskelig situasjon eller generelt.

Når jeg får angst får jeg som regel en tanke, som igjen fører til en annen tanke, som jeg får følelser til, som fører til nye tanker som til slutt blir kaos. Det jeg har jobbet med i det siste er å stoppe opp i det jeg får selve tanken, reflektere og tenke rundt tanken(fks. hvorfor tenker jeg sånn? hva er det som gjør at den tanken kom nå? er det en realistisk og frisk tanke? Fins det en alternativ tanke? osv), og deretter velge hvilken tanke  jeg skal tenke. Da kan jeg fks tenke høyt sammen med noen, slik at jeg ikke går inn i en slik kaosboble med angst.

Men får jeg først angst, blir jeg veldig fjern, får hjertebank, vanskeligheter med å puste, begynner å tenke destruktivt og hvordan jeg kan flykte fra følelsene, prøver å finne noe som kan roe meg ned. Det ender som regel med at jeg finner en løsning, som i ofte har vært tvangshandlinger som å gå rundt sengen eller trene eller kaste opp.
Når jeg var sykere fant jeg andre løsninger som var mye verre. Men jeg klarte å overbevise meg selv om at det var det beste jeg kunne gjøre for å flykte fra følelsene. Jeg visste ikke der og da at det var å flykte fra følelsene jeg ville, men det dukket automatisk opp løsninger i hodet mitt, som jeg var overbevist om ville gjøre ting lettere. Dette var i hovedsak ting som overdoser, rømminger, selvskading og andre farlige ting. i ettertid skjønte jeg ikke hvorfor jeg gjorde det. Men i ettertid skjønner jeg jo at det var anoreksien sin måte å flykte fra følelsen på.

Men nå er det lenge siden det var slik. Det har i perioder vært litt sånn nå også. Men da har jeg ofte fått en tanke om at jeg må knuse glass og spise det. Da ville ingen kunne tvinge meg til  å spise fikk jeg for meg. Det var en anorektisk løsning som var den eneste som var mulig for meg å få til på intensiven. Da klarte jeg å komme meg gjennom vaktrommet og ut på åpen avdeling, for her inne finnes det ikke glass. Disse destruktive "løsningene" mine på å takle angsten på var en av hovedgrunnene til at jeg har vært på intensiven denne "runden". Da jeg ble innlagt her på april og var på åpen avdeling hadde jeg mange runder med slike farlige løsninger som overdoser, selvskading, rømminger og andre farlige ting. helt syke ting som jeg var overbevist på at hjalp.

Men nå er det som sagt annerledes. Jeg har fått nye verktøy å håndtere angsten på. Nemlig som jeg skrev tidligere. Det å stoppe opp i det en tanke kommer og reflektere rundt den. Egentlig må jeg reflektere og tenke over ting 24/7 nå, for å prøve å unngå å havne i negative og destruktive tankemønster. Det hjelper å skrive i dagboka. Da må jeg tenke godt igjennom tanker, føleleser og handlinger, før jeg skriver dem ned, og det hjelper meg til å reflektere. Det hjelper også å tenke høyt når jeg kjenner at angsten begynner å komme. Jeg tenker og snakker høyt, til jeg har tenkt og snakket meg inn på friske tanker igjen.

Det som kanskje er negativt nå, er at jeg har mange tvangshandlinger jeg må gjøre. Det er liksom løsningene mine nå. Jeg føler meg skitten når jeg spiser, dermed hjelper det å gå så-så -mange runder rundt sengen min. Det er en syk tanke, men den er vertfall ikke farlig. Jeg har begynt å utfordre litt. Nå går jeg fks tur ute etter to av måltidene istede for å gå rundt sengen.

Noen ganger kommer angsten ubevisst, og da hender det at jeg forsvinner litt inn i meg selv og tidligere hendelser. flashbacks. Ting kan bli så vanskelig at jeg dissosierer. Andre ganger får jeg psykogene anfall.

Men jeg jobber med angsten. Det som er så dumt, er at jeg er livredd for angsten, for jeg har angst for å få angst. Når jeg har angst har jeg ikke kontroll. Jeg har også angst for å ikke ha kontroll.

Dette er avanserte saker. Men slik er det for meg.

~Frida~

torsdag, anfall og spesialpost 4

Dagen i dag har vært som en berg- og -dalbane. Den begynte veldig bra. Veiingen var helt okei. Veiing vil si gruing før jeg går på vekta, angsten når jeg står på vekta, tallet på vekta, og følelsen etter jeg har sett tallet på vekta og konsekvensen av vekten. Jeg var rimelig spent. Jeg har hatt en ganske raskt vektoppgang i det siste, noe som har gitt meg litt mye angst og som har bidratt til å forsterke de anorektiske tankene om at jeg legger på meg om jeg putter noe i munnen. Vel idag fikk jeg motbevist det, for vekten var helt stabil. Og da er jo alle fornøyde da. Både jeg, anoreksitrollet inni meg, behandlere og personal. Stabil betyr okei. Og det betyr at alt jeg gjør er riktig. Jeg følger kostlisten, jeg har noe aktivitet, jeg hviler nok, og jeg er stabil psykisk.

Så hadde jeg en samtale med min midlertidige psykolog(min faste behandler er borte i tre uker). Vi hadde en grei samtale. Vi reflekterte litt om hvordan ting går nå for tida. Ting er veldig stabilt og jeg jobber bra. Det var vi enige om. Det vi skal fokusere på fremover er å fortsette i samme mønster, og holde ting stabilt, samtidlig som jeg må øve meg på å gradvis utfordre ting, jobbe litt med identitet, selvbilde og slike ting. Bare sånn i det små, for vi snakket nemlig om en annen ting i dag. At jeg skal på en annen post her på østmarka. Hvis jeg er motivert for det, kan jeg, noe som alle anbefaler meg, ta imot et behandlingstilbud på spesialpost 4. Der har jeg mulighet til å jobbe mye mer med de tingene jeg trenger å jobbe med.
Jeg jobber jo bra her nå også, men jeg er veldig avhengig av trygge rammer og at opplegget blir fulgt hver dag. Jeg er ikke så flink til å takle å stå i angsten ved endringer eller det å gjøre forandringer, derfor må jeg ha et tilbud som er tilpasset meg, slik at jeg kan fortsette å holde meg stabil og forsatt jobbe med ting slik som jeg gjør nå, og enda mer. Jeg skal i neste uke en gang snakke med noen fra spesialpost 4 og høre hva de kan tilby, så får vi se hva jeg bestemmer meg for. De kommer garantert til å spørre meg om motivasjonen min. hva skal jeg svare da? Jeg vil bli frisk, jeg vet bare ikke hvordan. Jeg vet bare hva jeg vil ha hjelp til, slik at jeg kan få det livet jeg vil ha. Og ut i fra andre som har vært der, er det veldig bra der. Det blir godt å få snakket med dem,slik at jeg får avklart ting. Jeg tror jeg kan bli overført dit veldig fort. Vi får se. Jeg er selvfølgelig ambivalent til det, men det er ikke rart. Sykdommen min vil ikke at jeg skal få hjelp til å dytte den i rævva ut av livet mitt. Men det vil jeg. Jeg sier jeg, jeg. Jeg er Frida.

Ettermiddagen har vært litt vanskelig. Jeg fikk mange tanker rundt dette med spesialpost 4, og hvordan det vil gå der, hva de kan tilby, vil jeg bli bedre av å være der osv.

Like før kveldsmaten satt jeg å jobbet litt med skolearbeid. Plutselig kjente jeg gradvis at jeg begynte å skjelve litt. Så fikk jeg ekstremt hjertebank. Så ble jeg svimmel og kroppen begynte å riste mens alt begynte å gå saktere og saktere. Så begynte alt å blinke. Plutselig lå jeg på gulvet med et anfall.
Men det gav seg heldigvis fort, så fikk jeg sove litt, før jeg spiste kveldsmat. Etter kveldsmaten fikk jeg skikkelig angst, og begynte å gå rundt senga og prøvde å roe meg ned. Mange tanker og følelser i sving. Men jeg fikk snakket ordentilig med ei som jobber her, og jeg kom meg gjennom det.

Nå sitter jeg sliten etter en dag i stolen her på intensiven og lurer på hva fremtiden vil bringe. Lurer så fælt på hvordan det vil bli å komme til en ny post, nytt personal, nye pasienter, nytt alt.
hmm.. tankespinn.com
~Frida~

dagen i dag

Dette har vært en bra dag føler jeg. Alle måltider fullført, alle følelser taklet bra, flere bekreftelser på at det går riktig vei, og at jeg er stekere nå, masse besøk + at jeg får ut å gå to turer på 15 min pr dag.

Dagen begynte som  vanlig. våknet i femtida, løper til vaktrommet og peker på baderomsdøren foran halvdøsige nattevakter, som daffer til meg å låser opp så jeg får tisset. Jeg drikker så enormt mye for tida i håp om at magen skal samarbeide med meg, uten resultat dessverre. så får jeg vanligvis ikke sove etterpå, så jeg tok frem skoleboken min, og leste litt. Men så sovnet jeg etterhvert.
Ble vekt litt før åtte som vanlig. Frokost inntatt uten problemer, 60 runder rundt sengen etter oppfølging, deretter en times søvn, før jeg fikk besøk av Lars. Jeg er som en zombie om morgenen, så det var ikke mye selskap i meg i dag. Men det var det eneste tidspunktet det passet denne uken, så da benytter vi sjansen. Det endte med at vi begge sovnet i senga mi. Men det er jo lenge siden vi har gjort. sovet sammen. Og det var godt.
Så spiste jeg lunsj, og etterpå hadde jeg samtale med behandleren min. Vi ble enige om at jeg skulle få fortsette å være ute på fellesstuen på åpen avdeling med følge av personalet, og så fikk jeg vite at et par gåturer på 15 minutt ikke kunne skade, selv om ikke blodprøvene er helt fine. Så Det var godt. Nå får jeg ut i frisk luft igjen. Den første turen var HERLIG. sola skinte, og lufta var frisk og god. det var også godt å gå litt andre plasser enn rundt sengen min. Normalisering.com
litt senere kom mamma på besøk. Det var kjempegodt å få litt mammakos og stryking igjen. I tillegg hadde hun kjøpt inn litt nødvendigheter som jeg trengte. Godt å få det i boks.
Vi snakket litt om normale ting. Jeg snakker generelt mer om normale ting. Jeg fokuserer mer på normale ting, så i dag satt vi å så på mulige hårfrisyrer jeg skal ha. Håret mitt trenger en hårklipp, og jeg må prøve å unne meg noe. Jeg er ikke blakk, og det kan jo hjelpe litt ekstra å få en runde til frisøren.
Etter besøket sovnet jeg igjen. Så var det nytt måltid som gikk veldig greit. Det føles mer normalt å spise nå føles jeg. Jeg sitter ikke anspent og har panikk lenger. Jeg bare spiser. Enkelt og greit.
Så var det en kveldstur igjen, og det var like herlig som jeg håpte på. Etter det tok jeg frem skolebøker og begynte på et kapittel i helsefremmende arbeidsboka og et kapittel som handler om hvorfor vi trenger energi og næringsstoffer. Jeg kan jo mesteparten fra før, men det var ganske greit å gå gjennom. Jeg lærte mye jeg ikke visste om + at det er jo egentlig veldig bra for meg å lese om slike ting akkurat nå. Det hjelper liskom på de friske tankene når jeg leser det fra skolebøkene hva som er sant og reelt angående mat og energi.

Så kom jeg utfor en liten ting som kunne blitt katastrofe. Jeg var nemlig tom for det jeg skulle spise til kveldsmat, og jeg klarer ikke å gjøre endringer på så kort varsel og uten å forberede meg. Heldigvis og flaks for meg hadde min kjære både bil og tid til å kjøre til butikken og kjøpe det jeg trengte.
Nå har jeg det i boks vertfall. Takk Lars.

Kveldsmaten gikk overaskende bra. Vi satt å såg på 4-stjernes middag, så jeg lo og spiste om hverandre. Det er nytt for å si det sånn.

Jo dette har vært en bra dag. Håper bare at morgendagen går like greit. Det er jo en utfordrenede dag i morgen. veiedag! Men jeg føler at jeg sammarbeider mer, og at de tar mer hensyn til følelsene mine også. Jeg mener at en så rask vektoppgang jeg har hatt de to siste ukene bare gir meg mye angst og forsterker følelsen av at jeg bare vil slanke meg igjen, og tanker om at man legger på seg av å spise.
Hvis jeg har gått opp like mye i morgen, håper jeg at vi kan finne en måte hvor jeg får en litt mer stabil vektoppgang, slik at det er lettere å stå i det å akseptere at kroppen forandrer seg. Jeg trenger å føle meg trygg på det. sånn er det nå.

Hvordan har deres dag vært? Noen haircuttips? Jeg har skuldrelangt hår btw
~Frida~

Jeg er flink

Jeg er flink. Sånn ordentlig virkelig flink. Flink i å ta friske valg. Sånn flink til å være og kjenne meg flink. Det går bedre.

Flink er ett ord forbinder med mye, både på godt og vondt.
Tidligere har jeg vært flink jente, flink anorektiker, flink til å adlyde.
Enda tidligere har jeg vært flink til å være flinkest i alt. ALT!
Men nå, nå er jeg flink på friske måter. Nå er jeg både flink i å jobbe med ting, kjenne at jeg er flink og mestrer det jeg skal, og flink til å ta til meg at alle sier at "NÅ ER DU FLINK".

for en uke siden ble det sagt etter hvert måltid "nå var du flink Frida". Det gikk rett inn og rett ut, fordi jeg følte meg ikke flink. Jeg var svak, fæl, skitten, ekkel og stygg. Flink? nånei... Dårlig skammelig fæl jente.

Nå klarer jeg å ta til meg komplementene jeg blir gitt når jeg gjør ting jeg skal gjøre. Og jeg klarer noen ganger å kjenne mestring når jeg klarer alt jeg gjør også.
Det handler veldig om at jeg har blitt flinkere til å reflektere over alt jeg tenker og gjør. Jeg tenker alltid over og rundt tankene jeg får, før jeg gjør en handling, før jeg fester en følelse til tanken. Det har gått opp mer for meg at jeg kan VELGE hvilke følelser jeg har rundt ting. Jeg kan vertfall velge å prøve. Så det gjør jeg alltid. prøver. Det er ikke alltid det går. Noen ganger er det ikke jeg som er sterkest, men likevel reflekterer jeg, og klarer å forstå og godta at "javel, nå er det det syke som styrer meg, men jeg klarer ikke å gjøre noe med det nå". Og da er det greit. Da takler jeg det på en trygg måte, gjerne gjennom tvangstanker og tvangshandlinger. Men jeg er alltid klar over det. Jeg vet hva jeg gjør. Jeg er ikke en autopilot lenger. Jeg kjenner, føler og er hele tiden. Jeg kjenner på følelsene. Det er ikke lett, men jeg kjenner at jeg lever.

Samtidig er det alle disse tegnene, åpenbaringer og veiledninger som gir meg sterke følelser og som jeg virkelig tar på alvor.

Men uansett, jeg er flink. Og jeg er stolt over at jeg klarer å si det.
~Frida~

Et tegn, en ledetråd gjennom en DRØM

Det er noe jeg virkelig må dele med dere. Jeg har jo sagt at puslespillbrikkene har begynt å komme fallende på meg i det siste. Vel, det har de, og jeg jobber hardt med å legge de sammen. Det som er så rart er måten de kommer til meg på. For jeg søker ikke etter dem. Det er underbevisstheten min som bringer meg dem gjennom drømmer. Med en gang jeg våkner fra en slik drøm skriver jeg den ned, og da får jeg frysninger. Mens jeg skriver går det opp for meg at det er retningslinjer eller "tegn" eller sammenhenger til å se grunner og årsaker til ting, som kommer til meg. Det er hårreisende rart og merkelig, og jeg er like forbauset og forvirret hver gang.

Jeg våknet akkurat fra en slik drøm rett før fem-måltidet i dag. Denne drømmen var en såkalt retningslinje eller åpenbaring eller et tegn. Det er helt merkelig hva hjernen klarer å få til.

Jeg beskriver drømmen:

Det hele foregår i en klosterlignende byggning, mer som domkirken. Inni bygningen er det en høy arena, mer som et stort og rundt tårn. inni tårnet er det store tribuner hele veien rundt og opp. i midten av selve tårnet er det trapper med mange forskjellige hindrer(steiner, hull, løse trinn, motstand osv).
I drømmen er jeg inni denne bygningen sammen med mange andre. Vi er fanget. Jeg føler meg fanget og redd. Det er kun en vei ut av denne bygningen, og det er gjennom en dør på toppen av tårnet. Man må gjennom en hard og tøff kamp opp gjennom trappene. En prøvelse. en kamp. Hvis man vil komme seg ut og bli fri må man gjennom alle prøvelser/utfordringer oppgjennom trappene.

Plutselig blir navnet mitt ropt opp. Jeg går rakrygget til tårnet og begynner å gå opp gjennom trappene. Jeg lengter sterkt etter å komme ut, jeg får nesten ikke puste. Jeg vil bare ut ut ut... Tribunene er fulle av familie, kjendiser og venner og bekjente som heier og heier med flagg og fløyter. Jeg sniker meg opp trappene og møter hindrene og motstanden. Jeg klarer noen, men ikke alle. Men jeg har en plan. Jeg er forferdelig lur og smart og skal ut. Jeg klarer ikke alle hindrene, men flykter fordi dem. Jeg løper fra alt, og kommer meg ut på et vis. På toppen av tårnet ser jeg kun sjø. Når man har vunnet kampen blir man fri og får vinger og kan fly til land. Men siden jeg ikke klarte det, hadde jeg ingen vinger. Mens jeg står på toppen og ser etter løsninger, ser jeg steinheller nedover. Jeg må hoppe og komme meg ned gjennom dem. Jeg prøver og faller rett i sjøen. Vannet er kaldt. Jeg føler meg ensom og alene og utrygg. Jeg har lite krefter, men må bruke det jeg har til å svømme meg i land. Det er et helvete. Alle farger forsvinner og alt blir svarthvitt. Når jeg kommer i land er jeg utslitt og svak. Jeg sniker meg rundt omkring i frykt om å bli sett. Hvis jeg blir sett blir jeg hentet tilbake i borgen igjen. Det vil jeg ikke.

Det er utrolig godt å være utenfor borgen, men jeg føler meg så redd og svak. Verden er ikke slik jeg vil den skal være, og jeg føler meg like fanget som i borgen. Trist over å se alt det gråe. Plutselig blir jeg sett og oppdaget. Jeg blir fraktet tilbake i helikopter. Jeg sovner fordi jeg er så svak. Jeg våkner igjen. Jeg henger etter føttene i et tau i tårnet. Jeg hyler og skriker. Jeg har store smerter over hele meg, er kjempesvak og prøver å komme meg løs. Men jeg klarer ikke å komme meg løs, jeg henger fast i et tynt tau etter føttene. Jeg er kjempesyk. Jeg kjemper imot, roper og skriker. sakte men sikkert dør jeg.

Så ser jeg meg selv utenfra. Eller jeg ser sjelen min gå igjen. Alle sørger. Alle er forferdelig triste og alt er grått. Familie og venner gråter. Ingenting er det samme. Verken i borgen eller på land hvor alle de friske bor. Jeg blir så utrolig trist av å se hvor lei seg alle er. Jeg sørger selv også. Jeg klarer ikke mer. Smerten over å se alle sørge og være triste gjør for vondt. Jeg går tilbake til borgen igjen. Jeg kneler foran alteret i stupgråt. Jeg gråter og gråter og ber til gud. Jeg sier at jeg ikke klarer mer, og at jeg gjør hva som helst for en ny sjanse. Jeg vil så gjerne leve. Jeg vil ikke se alle være så triste.
Plutselig kjenner jeg en enorm varme fylle meg og jeg blir levende igjen. Jeg blir utrolig sterk.
Det går sakte men sikkert opp for meg at jeg er levende igjen, og plutselig får alle andre i borgen øye på meg også. Jeg løper rett til en resturant og spiser. Utrolig nok forstår jeg at jeg må bli sterkere. Jeg kjenner livsgnisten øke for hvert sekund. Jeg må forberede meg på en ny kamp, og må derfor bli sterkere. Jeg kjenner at jeg er så utrolig glad. Verden får plutselig farger igjen. Jeg ser blomster blomstre rundt meg. Folk smiler igjen,fordi de er så glade for at jeg lever. Jeg kjenner at jeg blir sterkere og sterkere. Så plutselig kommer Mamma, søsteren min, Lars og Aurora på besøk. Jeg klemmer dem. De er overlykkelige og gråter av glede. Det gjør jeg også. Jeg føler meg trygg. Lille Aurora kommer til meg og holder rundt meg og sier "Jeg trodde du var borte tante. Jeg ble så lei meg, fordi jeg hadde gledet meg sånn til at vi skulle leke igjen". Tårene rant mens jeg svarte at snart kunne vi leke hver dag, jeg måtte bare bli fri først. Så plutselig ble navnet mitt ropt opp igjen. Denne gangen skjønte jeg hva jeg hadde foran meg. Tribunene var igjen fylt av familie, venner, bekjente og masse kjendiser som heiet enda mer enn forrige gang. Jeg hørte "heia heia! DU klarer dette! DU er sterkest! osv". Jeg gikk rakrygget til trappene etter å ha tatt farvel og snakket med de andre som var der. Jeg sa til dem at deres tur også kommer, og at de måtte bare fokusere på å bli sterke nok først. Jeg klatret oppåver trappene, kjente meg sterk, hørte alle heiet, kjente meg ustoppelig, JEG SKULLE NÅ TOPPEN, plutselig dunket jeg borti noe. det ble helt stille. Jeg så hva som stod foran meg. Døren ut i det fri. Jeg kjente en anelse napp bakfra og så meg bak hva det var. Det var en tråd festet til ryggen min. Den var rød. Jeg skjønte hva jeg måtte gjøre. Jeg måtte knyte opp tråden og gi slipp på den før jeg kunne gå ut døren.
Jeg knøt opp og slapp. Idet jeg slapp hørte jeg jubelen der nede. Jeg hadde vunnet. Jeg var fri. Jeg gikk gjennom døren, mens det blomstret vinger på meg. verden blomstret og fargene var så nydelige. Jeg følte meg så fri. Så fløy jeg. Jeg var fri.

Det neste jeg husker er at noen sier navnet mitt og rister i meg. "Frida, klokken er fem. Det er måltid" Jeg våknet. Reiste meg opp og såg meg rundt. Jeg skjønte ingenting. Jeg var gjennomvåt av svette og varm i hele kroppen. Foran meg lå maten, som jeg forbauset bare spiste opp. Etter det skrev jeg ned drømmen i dagboka.

Det er rart, ikke sant? Jeg synes det nesten er mystisk at det går ann å drømme noe slikt akkurat nå.
Dette er jo en retningslinje, en åpenbaring, et tegn. Det denne drømmen forteller meg er kanskje ikke så uforståelig for dere heller. Hvis jeg går ut i verden uten at jeg er godt nok rustet kan jeg faktisk risikere å dø, for så sterk er denne sykdommen. Så farlig er den. Den svekker meg og blir sterkere veldig fort. Jeg blir fort et offer for sykdommen igjen hvis jeg ikke er sterk nok. Og en ting er sikkert. Uansett hvor mye jeg ønsker å ut i verden nå fordi jeg er så sliten av behandling og føler meg fanget her inne og bare vil være normal, så vil jeg ikke kunne flykte fra problemene og føle meg mindre fanget der ute hvis sykdommen herjer. Verden vil ikke være rosenrød og vakker, hvis jeg ikke er i stand til å møte den.
Retningslinjene er klare. For å føle meg fri må jeg sette meg selv fri. Jeg må bli sterk nok til å ta opp kampen og kjempe meg gjennom en tøff og helhetlig behandling for å bli fri. Slik er det i drømmen, men slik er det også i virkeligheten. Jeg må bare ta valget. steget. Jeg må bestemme meg.
Jeg må veie fornuft/realitet og risikoen mot viljen og følelsene.

Jeg er spent på hva dere tenker om dette? er det ikke merkelig?
~Frida~

puslespillet og virkeligheten - fra virkeligheten, fra et sårt hjerte

Det har vært en vanskelig dag i dag. Mye motstand fra anoreksien, mange tanker surrer rundt i et forvirret hode. Vektoppgangen er fortsatt rask. Det gir meg litt panikk. Jeg er nå på samme vekt som før jeg fikk omgangsyke. Det virker som vekta bare skyter i været. Jeg har hatt veldig behov for kontroll i hele dag. Ikke nødvendigvis bare pga vektoppgangen, men også fordi jeg har så utrolig mye følelser som er mye sterkere enn jeg er vant til. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dem. De er så sterke. Jeg tror det henger sammen med at jeg får en del åpenbaringer, brikker begynner å falle på plass og jeg ser helhet og sammenhenger i ting som har skjedd tidligere i livet mitt, som igjen gir nye følelser.
Følelsene er så ekte. Jeg har vært vant til å bare undertrykke følelsene å få de ut gjennom spiseforstyrrelsen, selvskadingen eller rett og slett flykte fra dem. Jeg har lurt meg selv i mange mange år. Nå kommer følelsene, og de er sterke. Jeg er både sint, forvirret, lettet, redd og trist på en gang.
Poenget mitt er at jeg ikke har kjent på følelser før, og nå er jeg i stand til at følelsene kommer, men jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal takle dem. foreløbig skriver jeg VELDIG MYE i dagboka, gjennomfører en del tvangshandlinger som jeg tror hjelper(lurer meg selv, i know it), prøver å snakke med personalet + at jeg får noen medisiner til å hjelpe meg litt.
Men jeg har mest lyst til å gå tilbake til det kjente trygge mønsteret. Jeg lengter sånn etter å ha kontroll, føle ro, kjenne meg trygg. Jeg svever over bakken og finner ikke fotfeste. Jeg har angst.
Men jeg gjør som jeg bestemte meg for, fullføre måltidene uansett. Ingen sonde her i gården lenger nei.
Jeg trøster meg med at det vil bli verdt det, men noen ganger klarer jeg ikke å tro på det. For det er det jeg har blitt fortalt i sju år nå. Jeg vet det er jeg som må gjøre endringene og ta valgene, og det gjør jeg også. Jeg jobber knallhardt og gjør så godt jeg kan, men innimellom bryter anoreksien og de destruktive tankene og destruktive planene og løsningene gjennom.
Fks. middagen er vanskelig for meg, og når jeg sitter å tvinger i meg maten, og samtidig sitter å hører på anoreksien som brøler inni hodet mitt at jeg er skitten, svak, uren, fæl og ekkel, klarer jeg ikke annet enn å trøste meg med tanken om at "slapp av, jeg kan bare slanke meg igjen" "Jeg får kontrollen tilbake igjen, og snart får jeg bestemme selv". Så gjennomfører jeg tvangshandlingene etterpå, som demper angsten litt. Det er begrenset hva man kan gjøre på intensiven her, men i mitt tilfelle er det å gå hundre ganger rundt sengen og ta en røyk etterpå. Da har jeg lystret og får litt mer ro. Men så blir jeg trist, for jeg vet at det jeg nettopp gjorde, var å nok en gang gi etter for anoreksien, istede for å kjempe.
Jeg klarer å eksponere i små mengder noen ganger, men det er ikke så ofte nå. Jeg må få ut følelsene og angsten på en måte. Jeg klarer bare ikke å gi slipp på kontrollen, når jeg fortsatt har så mange ufriske og anorektiske tanker. For de er der, og jeg vet jeg kan jobbe med dem. Men jeg velger som oftest å utsette det. Jeg venter bare på at det skal bli bedre. Det er jeg som må gjøre endringene, det vet jeg veldig godt. Ingen kan kjempe for meg. Men det er bare at det er så mye for meg akkurat nå. Jeg klarer ikke å takle alt. Jeg må gjøre noe for å roe meg ned, for å overleve.

Dette med at jeg begynner å se helheten i ting, er veldig sterkt for meg. Jeg ser virkeligheten. I natt skrev jeg fem sider om alt jeg opplevde oppgjennom barndommen. Jeg ser hva det har gjort med meg.
Så ser jeg sammenhenger og hvorfor jeg ble syk. Det gjør vondt å tenke på. For alle disse tingene var såppas vanskelig for meg at at jeg rett og slett sluttet å kjenne på følelser. Jeg stengte det inne. Det var veldig mange små hendelser som var så urettferdig og uheldige for meg, og som jeg nå ser ikke var min skyld. Men jeg husker hvordan jeg følte det der og da. Jeg trodde alltid at jeg ikke var bra nok eller at alt var min feil. Jeg trodde at jeg måtte forandre meg for å bli bra nok. Slanking ble resultatet. Som 11-åring begynte jeg å slanke meg. Jeg var perfeksjonist, hadde behov for at alle rundt meg hadde det bra, følte at jeg hadde ansvar for alt, ville være best i alt, ville gjøre ting perfekt allerede fra jeg var fem år gammel. Når jeg møtte motstand på noen måte, trodde jeg alltid at det var meg det var noe galt med. Da måtte jeg bare bli flinkere. Men på et tidspunkt ble det nok. Jeg følte at jeg ikke strakk til i alt jeg ville(som var ALT). Jeg var aldri flink nok på skolen, jeg var aldri pen nok, jeg var aldri snill nok mot ulike personer, jeg var aldri god nok på håndballbanen, Jeg var aldri populær nok. Jeg var aldri god nok , FØLTE JEG. Dette var i mine øyner. Men etterhvert som slankingen begynte, sluttet jeg å bry meg. Jeg fikk dekket behovet mitt i rusfølelsen av å se vekten gå ned, kroppen bli mindre. Men ting sluttet ikke å skje rundt meg. Jeg følte fortsatt at jeg måtte være flinkest, men jeg ble bare svakere og svakere.
Det resulterte i at jeg bare slanket meg mer og mer. Jeg forsvant mer og mer. På et tidspunkt var jeg døden nær, og ingen skjønte noe. Hvor ble det av Frida? Frida var borte.

Jeg gråter nå, for det gjør så vondt. Jeg vet at noen av de som leser dette føler skyld nå, men jeg vil ikke at dere skal føle skyld. Jeg var allerede et offer siden jeg var lita, og ingen viste hvordan noe sånt kunne skje med et så livsglad menneske. Det er vondt å innse det, men slik er det bare. Jeg prøver å gå videre. Men det er vanskelig å gi slipp.

Jeg ble borte. Jeg ble revet bort fra virkeligheten. Sykehus og en spiseforstyrret verden var min skjebne videre. Jeg har vært nummen og ikke kjent følelser siden jeg var bittelita jente. Men jeg husker situasjonene, og jeg er sint og forbannet på enkelte ting. Mye kunne vært gjort annerledes. Men jeg må gå videre. Verden har gått videre mens jeg har vært i min verden. Nå må jeg også gå videre, og da må jeg gi slipp. For å gi slipp må jeg få ut dette, alle følelsene rundt det. Det må til for at puslespillet mitt skal bli ferdig, slik at jeg kan begynne å jobbe mot å bli frisk. Dette er noe av det jeg har snakket om. Alle drømmene som har gjort at jeg har kommet frem til denne konklusjonen. Og jeg har begynt å føle ting igjen. Jeg er i virkeligheten igjen. Det skremmer meg. For hvem er jeg i virkeligheten her uten spiseforstyrrelsen? Hvem er jeg i denne virkeligheten uten å være den jenta før jeg fikk anoreksi?
Hvem er egentlig Frida?

Jeg må begynne på nytt. Jeg må gi slipp. Følelsene begynner å komme, og de er vanvittig sterke.
En ny grunnmur må bygges. Og jeg må lære meg å eksistere i denne virkeligheten. En ny verden.
Virkeligheten. Den er skummel, men det er den jeg må møte hvis jeg noen gang skal finne ut hvem Frida egentlig er. Det er den veien  jeg må gå hvis jeg skal oppnå alt jeg vil i livet.

For Frida vil jo være Frida. Jeg vil jo være meg. Men hvem er jeg?
~Frida~

helgen + kjærestebesøk + drømmer

Ja, da var nok en helg gått. Jeg må si at jeg har kommet meg godt igjennom den egentlig. Jeg har gjort mitt beste, og det har jo gått greit. Jeg har overlevd både angst, uro, flashbacks og ensomhet og anoreksibrølinger, og jeg har fullført måltidene.

Jeg har vært mye lei meg, eller det har vært mye følelser hele tiden egentlig. Men jeg har blitt sterkere nå enn jeg var før helgen, og har klart å be om hjelp og samtaler. Det har hjulpet litt. Når anoreksien tar overhånd og tar over tankene mine har jeg ofte prøvd å tenkt høyt sammen med personalet for å tenke friskt igjen. Så har jeg virkelig benyttet meg av musikk. Jeg har fått mye ro av musikken.

I går kveld var Lars på besøk hos meg. Det var utrolig godt å se han igjen. Han hadde jo vært på besøk til meg forrige torsdag, men det var jo den dagen ting begynte å skli ut litt. Jeg husker ikke at han har vært her. Jeg husker generelt lite fra torsdag til søndag da. Men han beskrev meg som "borte". Det var noe helt annet enn forventet som møtte han da han gikk inn på rommet mitt forrige torsdag. Der satt ei jente på sengekanten og så ut i lufta og vugget frem og tilbake. Da han prøvde å få kontakt med meg, fortsatte jeg bare å stirre ut i lufta og vugge frem og tilbake. Han sa at han satt i tre kvarter på gulvet foran meg og holdt meg i hånden uten å få noe kontakt med meg. Så skulle han bruke et tidligere triks for å bryte gjennom. Med et lite håp tok han frem gitaren og begynte å spille. Da reiste jeg meg og begynte å gå rundt i rommet og skrape i veggene, mens han sang "bed of roses". I det han sang "I wanna lay you down in a bed of roses", knelte jeg på gulvet og fikk epilepsianfall. Så ble jeg visstnok båret opp i senga mi. min kjære måtte se meg ligge krumbøyd i ryggen og riste og himle med øynene. Etter anfall sovner jeg alltid. Det er temmelig utmattende og tar mye energi. Jeg spenner hver eneste muskel i kroppen. Så satt han ved sengekanten min og holdte meg i hånda i en times tid. hånda som bar ringen jeg fikk av han, og hånda hvor det stod "UKM" med stor skrift. Det hadde jeg gledet meg til. Så kom legen og personalet inn for å vekke meg. Jeg var tung og vekke, og var like mye borte som før anfallet. Jeg bare satt og vugget og nynnet og plystret innimellom. Legen prøvde å få kontakt med meg også.  Hun undersøkte meg og lyste i øynene mine med lommelykt. pupillene var store, og plutselig fikk jeg et nytt anfall. Denne gangen fikk jeg medisin så kroppen fikk slappe av. Så sovnet jeg igjen.
Slik beskrev Lars det. stakkars han. Men når han kom inn til meg i går, var det jenta si han møtte.
Siden jeg ikke var tilstede da han opptredde på UKM med en utrolig fin sang med mye Frida i, sang han den til meg i går. Jeg satt der helt målløs. Teksten og melodien var magisk. Det var så ekte. Jeg var målløs. Så fikk jeg en nydelig blomst, og et brev som jeg ikke har åpnet enda. Jeg vil vente litt. Til jeg blir enda mer Frida. Vi koste oss skikkelig. Snakket masse om artige ting vi har opplevd sammen, og ting vi skal oppleve. Så fikk jeg en kjempenyhet. Hvert år blir det arrangert noe som heter Kibneb-festival der jeg bor, hvor det kommer skuespillere fra Trøndelag Teater og er med på en forestilling vi kaller jordbæroperaen. En slags musikal. I fjorsommer var jeg og Lars også med på jordbæroperaen og fikk god kontakt med skuespillerne. En av dem er Hans Petter Nilsen, som har jobbet på Trøndelag teater lenge. Han har hovedrollen i et stykke som går nå. Poenget er at Lars møtte Hans Petter på bussen og så fortalte han litt om meg osv, så sa han at han kunne fikse gratisbilletter til oss. Det håper jeg virkelig lar seg gjøre, for jeg har kjempe lyst. Tusen takk Hans Petter. stykket heter Arturo Ui, og du kan lese om det her.
Det var vertfall kjempe koseelig med besøk og godt å treffe kjæresten sin igjen.

Ellers i helga har jeg gjort litt skolearbeid. Noe jeg er litt stolt over å ha klart, i forhold til hvordan formen har vært den siste uken. Det er mye følelser, mye angst og mange mange tanker.

Jeg sover en del, og da drømmer jeg. Hver drøm føler jeg betyr noe. Det er drømmer om ting som har skjedd og ting som omhandler ting som skjer nå. Jeg prøver å tenke over hva budskapet i alle disse drømmene er, derfor skriver jeg dem ned. De føles litt som små puslespillbrikker som blir kastet på meg, og da blir jeg superivrig og vil sette sammen puslespillet med en gang. Det gjør meg også forvirret, fordi jeg får en del åpenbaringer og det går opp ting for meg. Både gode og dårlige ting. Men hver drøm er viktig. Jeg høres sikkert skikkelig overtroisk ut nå, men det er jeg ikke. Drømmene mine er hårreisende aktuelle og har store sammenhenger med alt som har skjedd og som skjer i livet mitt.
Det gjør meg forvirret, redd, men også motivert til å se helheten.
Jeg vil gjerne fortelle litt mer om disse drømmene senere når jeg har ting litt mer klart. Foreløbig er de trygt nedskrevet i dagboka mi, slik at jeg kan jobbe med de fremover.

Vel, helga er over. Jeg har klart den veldig bra. I morgen er det mandag. Både gruer meg og gleder meg til det. Veiing og følelser rundt det er verst, men så kommer psykologen min også da, og så er det jo en ny uke, ny samtale med behandlere og mulige endringer siden ting har gått så bra i helga.

~Frida~

svar på spørsmålsrunde

her var det mange forskjellige spørsmål, men jeg prøvde å svare så bra som mulig. håper dere er fornøyde. 

Hvilken næringsdrikk liker du best?

- Jeg har ikke så mye erfaring med næringsdrikker. Har heller foretrukket å spist vanlig mat. Ellers har det gått i sondemat eller shake. Men jeg liker nutridrink med karamellsmak veldig godt.

Ser du for.deg at det holder med bare poliklinikk når du har vært så lenge på intensiv?

- Jeg er egentlig veldig usikker. Jeg tror det kommer ann veldig på hvilken innstilling og fokus jeg har på ting når jeg blir utskrevet. Og om hvilken vekt jeg er på, hvordan jeg har det med meg selv, mål osv. Mye spiller inn. Jeg får egentlig bare vente å se hvordan det går nå fremover. Men jeg tror jeg fort blir motivert for å få mer behandling hvis jeg kjenner at spiseforstyrrelsen ødelegger for meg og målene mine, hvis ikke det går for langt og spiseforstyrrelsen får overtaket igjen da. 

Det er vel bare en måte å finne det ut på. Jeg må prøve. 

Skal du rett fra intensivt og hjem?

- Det er litt uklart enda hva som skal skje fremover. Jeg har akkurat vært i en litt vanskelig periode, så jeg er fortsatt på intensivt avsnitt og har veldig strenge regimer og regler. fokus nå er stabilisering og vektoppgang. Men jeg vet behandlerne jobber med å prøve å lage et behandlingsopplegg på spesialpost 4 her på østmarka som kan passe meg. Om jeg tar imot det, er opp til meg. Og i skrivende stund er jeg veldig ambivalent til det. Jeg både vil og ikke vil. Om du lurer på om jeg skal ut på åpen avdeling før jeg blir utskrevet vet jeg heller ikke. Det handler egentlig mest om å ta en dag i gangen her nå. 

Jeg vet jo også at fokuset mitt og målene mine forandrer seg i takt med vekten, så alt kan skje. Kanskje tar jeg imot et tilbud om videre behandling, kanskje ikke. Kanskje drar jeg hjem en periode og kjenner at jeg spiseforstyrrelsen ødelegger for meg, og det gjør at jeg får motivasjon til å ta imot behandlingstilbudet likevel. 

Hvilken bmi hadde du da du ble tvangsfora?

Jeg har blitt tvangsforet i alt fra BMI 11-12 til 15-16.

Hva er den laveste bmi du har hatt?

det vil jeg ikke svare på. nær døden- BMI

Hvor høy er du?

167 cm

-Høyeste/Laveste vekt?

Det vil jeg ikke svare på. Kan virke triggende. Men jeg har vært veldig alvorlig anorektisk, men også hatt en veldig normal vekt.

-hvordan har du det akkurat nå?

akkurat nå for tiden har jeg det veldig vanskelig. Er veldig ambivalent i forhold til hva jeg skal gjøre fremover. Samtidig sliter jeg veldig mye med angst og tvangstanker. Jeg er på en vekt der frida og anoreksien er like sterk, så tankene er veldig svingende + at jeg er utrolig sårbar og får ofte følelsesutbrudd av små ting. Men jeg jobber med saken. Jeg jobber hardt med å fokusere friskt. Og jeg jobber med å ta imot hjelp fra andre. 

-hvor ser du deg selv om 1 år?

om 1 år er jeg sterkere enn sykdommen, står opp om morgenen og smiler over en ny dag. Fokuset mitt er at jeg velger, og jeg er sterk nok til å ta friske valg. Jeg er godt i gang med skolen igjen, og jeg ser tilbake på tiden her, og smiler over at jeg har det mye bedre.

-forskjeller fra for 1 år siden og frem mot nå?

oi, hvor skal jeg begynne? spiseforstyrret vrak til en jente med spiseforstyrrelse med større innsikt seg selv og sykdommen. Jeg kjenner meg selv bedre. Jeg har blitt sterkere på mange måter. Jeg har flere friske verktøy i verktøykassen min til å takle følelser(sliter fortsatt med å bruke dem). Jeg har fått jobbet og bearbeidet mye av ting som har skjedd i livet mitt. 

-Hvis unger spørr om arr? hva svarer du da?

hmm.. jeg har svart mange ting. Alt fra at det er en sykdom, at jeg har slått meg, at jeg er syk osv.

-hva svarer du om noen i det hele tatt spørr om arr?

Jeg svarer at jeg har hatt et tøft liv, og at jeg har hatt mye vondt inni meg, som dessverre har resultet at jeg har hatt behov for å kjenne fysisk smerte. Jeg sier det som det er jeg. 

-Hvilke tiltak fra sykehus/behandlingsapparat har hjulpet deg mest? Og hvilke har hjulpet minst, evt satt deg mest tilbake?

når jeg tenker tilbake har det variert veldig ut i fra hvor syk jeg har vært. Men den beste plassen hvor jeg følte meg tryggest og mest sett på som et helt menneske var på barneklinikken. Jeg ser i ettertid at de behandlingstiltakene som ble iverksatt da jeg var veldig syk, hjalp meg der og da, selv om det var et helvete. Jeg fikk mye hjelp på bup, men mye kunne også blitt gjort annerledes. Her på østmarka har nok ting blitt gjort riktig, men jeg har ofte følt meg fanget og ikke hørt, selv i situasjoner hvor budskap har kommet fra den friske delen av meg. Jeg synes det skulle vært mer fokus på et mer helhetlig opplegg med mer støtte, fysioterapi, motivasjonsjobbing osv her på østmarka selv om man er under en tvangsparagraf. Man trenger det like mye da som hvis man går inn i frivillig behandling. 

Jeg har også hatt god hjelp poliklinisk. 

-Dersom du treffer noen som er på vei inn i en spiseforstyrrelse, hva vil du si til dem?

Jeg vil i korte trekk fortelle litt om hva vedkommende egentlig går inn i ved å fortelle litt om min historie, og prøve å motivere til å ta imot hjelp så tidlig som mulig. 

-Hvilken utdannelse og jobb ønsker du deg?

Jeg skal bli sykepleier jeg! 

Hvilen mat ser du på som trygg mat?

trygg mat for meg er ren mat. salat, kyllingfilet, fisk, egg, frukt, grønnsaker osv. rene produkter

Og hva er ikke-akseptert mat?

Jeg sliter med å spise ting jeg ikke vet hva inneholder. fks gryteretter, sauser, pai osv

Hvorfor er du.på intensiv ennå? 

Jeg er på intensiven fordi behandlerne ikke vil risikere noe tilbakefall. De mener jeg trenger trygge og faste rammer rundt meg og tett oppfølging + at jeg har en tendens til å bli litt for impulsiv i forhold til selvskading osv.

Hvordan ser du på tvangsbehandlinga nå?

Jeg skulle ønske jeg fikk være meg på å påvirke behandlingopplegget mer ut i fra hva jeg kjenner jeg har behov for. Da snakker jeg om tiltak som kan bli endret for at jeg skal få mindre tvangstanker fks, eller mer samtaleterapi osv. Jeg føler meg lite hørt og dårlig behandlet. Og jeg får liksom ikke gjort noe som helst, så da tyr jeg ofte til tvangstankene for å kjenne at jeg har litt kontroll og for å dempe følelsene. 

Har du tenkt deg på levanger?

Jeg har tenkt litt på det, men har ikke bestemt meg enda. Men jeg vet at jeg kanskje vil det en gang i fremtiden. 

Hva.motiverer deg mest til å bli frisk?

friheten. realisere drømmene mine. kjenne glede, være vanlig ungdom og opplevelser og skole. 

Ser du på tjukke folk som ekle?

nei nei og aldeles nei. Jeg dømmer ikke etter utseende. Et menneske er kommer fra personligheten. 

Hva er.favoritt tv programmet ditt?

csi, greys, private practice, frustrerte fruer osv.

Favoritt film?

harry potter filmene, engel, the tourist, hooj, det er så mange. 

Trives.du best på.østmarka eller lian?

hmm... Det er to helt ulike steder. Men jeg må si Lian fordi der hadde de flere tilbud til å dekke et helt menneskes behov. både psykiske, fysiske, sosiale og kultuelle. 

Hvilke forandringer vil du gjøre for og komme deg videre?

jeg tror jeg må jobbe mer med å akseptere at jeg trenger hjelp og ikke kan klare alt selv, så må jeg ta imot hjelp også. Så tror jeg bare jeg er nødt til å prøve å utfordre meg selv i ting jeg er fastlåst i. Jeg tror jeg må virkelig innerst inne bestemme meg for å bli frisk. 

Hva gjør du om du ikke greier å holde vekt og matinntak opp når du kommer ut? 

jeg må jo prøve å hindre at det skjer, for jeg vil jo være hjemme, men hvis jeg mister kontroll må jeg prøve å be om hjelp før det er for sent denne gangen. 

Har du noen verktøy slik at du skal slippe å komme tilbake igjen?

Ja, jeg må fokusere på at det er jeg som bestemmer og at jeg har valg hele tiden.Da kan jeg jo velge å ta imot hjelp eller endre på ting slik at jeg unngår å komme tilbake. jeg velger. Den er viktig!

pluss at jeg har lært meg å stoppe opp å tenke over tankene mine før jeg gjør noe eller handler, og prøver å se realiteten og tenke på hva som er lurt å gjøre nå.

´

Har noen som jeg tror er godt på vei inn i en spiseforstyrrelse. Var kraftig bygd å gått ned bortimot 10 kg, jeg prøver å motivere henne til å spise(roser om d blir gjort)Hun ''skryter'' over hvor lite/ senge siden hun har spist.. Hun spiser bare 1-2 måltider per dag. Tips til hva jeg skal gjøre? har lyst å sifra til foreldrene over tlf eller noe sånt, men har jo bare truffet dem en gang.. Til info så er Hun og jeg bestevenner, vi er vel ganske avhengig av hverandre, men jeg vil jo det beste for henne :/

huff, skjønner du er i en vanskelig situasjon. du vil verken såre henne fordi hun har gitt sin tillitt til deg, men du må tenke på hva som er best for henne. I å med at hun er såppas ærlig om alt, kan det jo også være et rop om hjelp. Jeg synes du skal hjelpe henne. Dvs si til henne at du synes det er vanskelig å se at hun blir sykere og må gjøre noe med det,eller du kan tipse en lærer/helsesøster om det og si at du ikke ønsker at hun skal vite at du har noe med saken å gjøre. Jeg vet dette er vanskelig for deg. Du vil jo bare det beste for henne. 

Har en vennine som lider av kraftig anoreksi. Hva ville du sagt til henne for å være snill støttende og hva ville du absolutt ikke sagt? Tror jeg håndterer det ganske ok, vi er vel egentlig bestevenner, men synes det er vanskelig, spesielt i og med at jeg er den eneste som vet det, hun vil ikke snakke med andre om det! Tror du man kan klarer å motivere en person til å bli frisk eller må det komme fra den som sliter? 

Kan du fortelle litt om selvskadingen, om du er åpen rundt det, hvordan folk reagerte på det når de fikk vite det? ( her sliter jeg litt)

som jeg svarte til personen overfor, så må du tenke på hva som er best for hennes helse, selv om det er utrolig vanskelig og at du er redd for vennskapet deres osv. Det vil hun nok en dag takke deg for. Jeg takker vertfall mine venner for at de brydde seg når jeg var syk og hjemme og sa fra. 

Hvis hun er veldig syk trenger hun behandling, og det er ikke ditt ansvar. Du kan bare være en støttende venninde for henne. 

Min selvskading var en form for å få ut en indre smerte og vonde følelser til noe fysisk vondt. Da var det lettere å fokusere på det fysiske såret enn det som smertet inni meg. Jeg skjulte det veldig godt, fordi jeg var redd for å bli dømt pga det. Men nå har jeg valgt å vært helt åpen om det. Jeg skammer meg ikke over det. Det har skjedd, det skjer og jeg jobber med det. 

På bildene du la ut av deg selv (innlegget om nyttårsaften ) har du et merke på magen, hva er det?

merkene kommer fra varmeflasker som jeg var avhengig av. Jeg var så avmagret og frøs konstant, så jeg var avhengig av å ha noe varmt på kroppen. Det kommer lettere blåmerker også når man ikke har noe underhudsfett. 

 jeg lurer også på hva som er dine morsomste og mest minnerike opplevelsene dune fra lian og østmarka?

Det må være alle turene jeg var med på med skolen på Lian. Alt fra fjellturer, rideturer og gåturer.

Fra østmarka har jeg ikke så mange morsomme minner, men jeg har hatt det veldig morsomt med personalet når vi har sett tilbake på all galskapen jeg har gjort mens jeg har vært innlagt her. At jeg kjøpte meg en egen isbitmaskin for å ha på rommet for å knaske isbiter for å fryse fks. 

-Hva drømmer du om?

om å bli frisk og glad igjen. spille håndball, bli glad i meg selv, reise, bli sykepleier, innrede eget hus, få barn. leve sammen med Lars. MASSE! jeg har mange drømmer å realisere. 

-Hva gjør deg glad?

musikk gir meg gode føleser, og da blir jeg glad. Ellers blir jeg glad når jeg mestrer ting og tilater meg å kjenne på det. Jeg blir glad når jeg får fine tilbakemeldinger, eller gode meldinger fra familie og venner, og ikke minst når jeg er sammen med Lars. Så har jeg verdens beste tantebarn som alltid gjør meg glad.

-Hva motiverer deg?

Jeg blir motivert av å tenke på alt jeg kan få ut av livet mitt, istede for det livet jeg har nå. Alle drømmene og planene for livet mitt motiverer meg. Musikk motiverer meg. Friske ting motiverer meg. så blir jeg motivert når jeg kjenner at jeg har mestret noe

-Hvis du kunne reist tilbake i tid og forandret på EN ting, hva ville du gjort annerledes?

 jeg ville tatt imot hjelp tidligere mens jeg ventet på innleggelse på Levanger. 

-Hvordan ser du for deg livet ditt om ti år?

 Jeg er frisk, føler meg fri, er sykepleier og er mor, kone og lever. 

Jeg har skrevet en bok om min historie, og reiser rundt og forteller om min historie, jeg hjelper andre. 

-Ville du vært foruten alt du har vært igjennom hvis du kunne valgt?

Nei, Jeg har lært så utrolig mye om meg selv og livet. Jeg har en livserfaring som er unik og som jeg kan bruke videre i livet mitt. 

~Frida~