kongehelg

Dette har vært litt av ei helg. var hjemme i leiligheten min og pyntet omtrent hele leiligheten min i alskens juledekorasjoner. Ja, jeg har til og med fått opp juletreet(plastikkjuletre, mn likevel vakkert) og pyntet det. Vel, jeg er fornøyd med resultatet vertfall, for julestemning har jeg hatt hele helga og leiligheten er renvasket og klar til at jula skal komme neste permisjon. Jeg gleder meg som et barn.

lørdag dro jeg til pappa og bakte litt pepperkaker sammen med de to tantebarna mine. kjempekoselig. Lille Aurora begynner å bli stor, men er fortsatt like glad i tanta si, så det blir mye kosing. tihi...
så dro jeg hjem til mamma, som hadde laget taco til oss. ukas høydepunkt er taco på lørdagen. Mammas taco er fantastisk. Senere på kvelden fikk jeg et lite besøk av to venninder. De ble ikke så lenge, men det var koselig likevel. gleder meg til å treffe dem mer i jula.

så var det helgas høydepunkt. Endelig treffe kjæresten min igjen. Vi dro på førjulskonsert med Are Hembre, Tone Damli Aaberge, Didrik Solli Tangen, fantastiske musikere og band, og Mona Grudt og Marvin ett-eller-annet. Jeg dro hjemmefra med en ikke så bra form, men når jeg satt i salen med kjæresten min i hånda, og satt med frysninger fra topp til tå i en time og hørte fantastiske artister synge julesanger og div. Jeg følte meg tilstede bare der og da, og klarte å nyte hver en tone. Det var en fantastisk julekonsert. Så jeg takker solistene for julestemningen, for den fikk jeg vertfall.

Jeg har klart å fyllt opp helga med masse friskt, og jeg gleder meg til jula. Da blir det masse mer av det.

Nå er det en ny arbeidsuke som kommer. fortsett å kjempe, fortsett å holde ut, så kommer omsider julen den. :)

ha en fin uke alle sammen
~Frida~

livet og døden

vår, sommer, sommerfugler, sykepleier, skole, venner, barnelatter, barn, venezia, reising, bryllup, tante, natur, turer, håndball, shopping, fotball, hus, frihet, glede, opplevelser..livet!
Det venter, men jeg må velge det. hver dag, hele tiden, hvert valg. NÅ!

fanget blandt sylskarpe torner
dansende over graven
svekket av mørket
sterk og stående mot stormen
på evig flukt av dødens onder

men levende blandt vakre blomster
søkende etter livet
smerten rammer, men tar ikke liv
sterk, fager og vakker 
på evig jakt etter godhet og glede


døden eller livet?


jeg sliter. Jeg har kjørt meg litt fast i et destruktivt tankekaos som gir sinnsykt mye uro og angst. Heldigvis, og til forskjell fra før, er det enda bare TANKER og ikke handlinger. Det er der jobben ligger. holde ut gjennom denne forferdelig ubehagelige stormen og prøve å tenke annerledes. Det er forferdelig vanskelig det. Å prøve å skifte tanker som er dine egne. Jeg trøster meg med at jeg vet at de destruktive tankene kommer fra sykdommen. Og jeg vet av åtte års erfaring at sykdommen ikke vil meg vel. Den har bare hindret meg hele veien i å nå målene mine. Jeg vet innerst inn hva Frida ville ha tenkt eller vil tenke. Men det er vanskelig likevel. Jeg kan jo ikke noe for at jeg har så destruktive tanker, og alt jeg kan gjøre er å prøve å ikke la de ta over meg og bli til handlinger. Jeg må prøve å legge alle krefter inn i å finne riktig modus og fokus og bruke alt jeg har til å holde tankene i sjakk. For jeg kan greie det. Jeg vet hva jeg vil. Jeg vil ha livet. Og livet, det må kjempes for.
og jeg er ikke alene. Det er godt og samtidig en herlig følelse av styrke jeg får når jeg tenker på hvor mange vi faktisk er som er imot sykdommen min. Og alle som er med meg vil meg bare godt. Det er godt å tenke på når det stormer sånn rundt meg. Det er sykdommen som herjer. Jeg kan bare la den herje og nærmest "leke" så mye den vil, men jeg slipper den ikke inn. Den har sine knep og lure stratergier for å lure seg inn og styre skuta, men jeg er i såpass fightmodus nå, at jeg er veldig obs.

Det er vanskelig, for det er nærmest en farlig tilstand å være i. her står jeg i en storm sterkere enn lille meg, avhengig av hjelp fra andre. Jeg tar imot hjelpa, og sammen er vi sterkest. Men klarer sykdommen å lure seg litt inn og ta over styringen, slik at jeg faller, kan det bli et evig fall. Eller jeg kan ende opp alene. Jeg kan ramse opp hundre pluss årsaker til å ikke la sykdommen styre meg, og jeg kan si tusen grunner til å velge livet. Derfor velger jeg livet for hvert minutt jeg klarer å ikke la sykdommen ta valgene for meg. For det er jeg som velger. Jeg sitter i førersetet og styrer skuta så lenge jeg velger å gjøre det. Sykdommen har funnet veldig kronglete måter å nå inn til meg på uansett hinder, men jeg og de rundt meg er som immunforsvaret akkurat nå. danner antistoffer mot sykdommen.
Jeg kjemper og kjemper, fordi jeg vil ha livet.

Når det er sagt, vil jeg takke min fantastiske kjæreste som også hver dag velger livet. For vi begge tror så sterkt på at vi en dag skal få det. Tårene mine triller i kveld kjære Lars. Jeg er så fryktelig glad for at denne dagen er over. Du vet hva jeg har klart i dag. Jeg har mestret stort i dag, og det vil si at vi er ett skritt nærmere livet. Takk for at du står så stødig som du gjør og har gjort. Du forelsket deg i Frida, og henne har du holdt liv i også. Jeg sier det samme som du alltid sier til meg. Det vil bli verdt det.

Så vil jeg takke min enestående mamma. Hun vet alltid hvilke knapper hun skal trykke på for å få Fridaglimtet tilbake etter ett fall. Takk mamma, for alt du har måttet gått gjennom og stått i gjennom åtte år. I dag hadde jeg ikke levd hvis det ikke var for deg.

Det er så mange andre jeg vil takke også. og de vet det. Takk for at dere hjelper meg til å være sterkest.
~Frida~

friskere?

huhei som det går. Kom akkurat fra permisjon nå. Det har gått litt begge veier. fremover da heldigvis. Jeg merker at jeg er ganske lei meg for tida egentlig. Men grunnen til at jeg er lei meg er ikke nødvendigvis negativ. Jeg kjenner at jeg er lei meg fordi jeg kjenner et tomrom. Jeg savner noe i livet mitt. Det er ikke som jeg vil ha det. Ting er ikke rosenrødt. Den tomme tiden har jeg tidligere brukt å fylle med sykdommen. Den tida tok sykdommen, og den hadde sin funksjon. Den tok alle vonde følelser og fylte tiden slik at jeg overlevde følelsene. Slik har det vært i flere år nå. Nå som jeg endelig får så god hjelp, føler meg trygg, er behandlelig har jeg klart å redusere å handle gjennom sykdommen eller benyttet meg av dens funksjon. Det er tøft og forferdelig vanskelig, men sånn er det akkurat nå. Og jeg kan trøste meg med at det vil bli bedre. For det vil det. Det er allerede bedre. så ja, nå sitter jeg igjen med et hav av tid, uførdøyde rotete følelser og en tom følelse. Så da kan jeg tenke som så: hva skal jeg fylle den tiden med? hvor skal jeg gjøre av de følelsene, og hva med den tomme følelsen?
Vel, alt kan jeg gjøre en negativ måte og en positiv måte. Jeg kan gjøre som jeg pleier. fylle tiden min/bruke tiden min med å handle gjennom sykdommen og være en spiseforstyrret autopilot uten å føle. rettere sagt slippe å føle. Eller jeg kan gå ett skritt videre på veien min og VELGE å fylle tiden min med ting FRIDA ønsker å ha i livet sitt/mitt. Jeg kan fortsette å bruke de rundt meg og ta imot hjelp når følelsene tar overhånd, og være tålmodig og sterk. jeg velger, hvis jeg vil velge.

Så nå kan jeg spørre meg selv. hvordan har permisjonen gått? vel, jeg har hatt det bra, men ønsker å kose meg mer enn jeg har gjort hjemme i leiligheten min, ønsker å være mer sosial, ikke fylle tiden min med sykdom. For jeg har vært ekstra bevisst på akkurat det siste der. Jeg fyller automatisk tiden min med sykdom. Det må jeg gjøre noe med, for det kan jeg gjøre noe med. Tiden er nøkkelen her. Det er den som går. Det er den som kan hjelpe meg videre nå. Jeg kan bruke tiden min på friske ting.
Så ja, med meg går det fremover. På vei hit satt jeg å tenkte på akkurat det.
For åtte år siden lå jeg i en sykehusseng koblet til ledninger og sondemat. For fem år siden brukte jeg all min tid på å skade meg selv, for to år siden var jeg reimet i en seng. for ett år siden lovde jeg meg selv på nyttårsaften at jeg skulle få ett bedre år. dette året skulle jeg bli friskere. Endelig kan jeg si: "ja, jeg går på friskveien min nå".

nok en gang. takket være den gode hjelpen jeg nå får, og alle støttespillerne rundt meg, og faktisk meg selv.

fortsatt god helg
~Frida~

fortid

jeg sitter å tenker på fortiden. På alt jeg har opplevd. På all smerten jeg og alle rundt meg har gjennomgått. på all fortvilelse, all oppgitthet, all sorg...
Alt er den skyld i. Den fordømte sykdommen. Den kom til meg hviskende og gav meg svar på mine sårbare spørsmål. Den drev meg utfor stupet, og der har jeg vært siden. fanget.

Kjære sykdom
du holdt aldri det du lovde meg. Jeg ble aldri glad av å gå ned i vekt, du ble det. Jeg trodde på det du hvisket til meg når jeg så i speilet. du sa jeg var tjukk, stygg, ekkel, skitten, ufyselig. Jeg begynte å tro på deg. Så hvisket du til meg på skolen. du er dårlig, du får det ikke til, du kan bare gi opp...jeg trodde deg. så hvisket du til meg på håndballbanen. Du er dårlig, du suger, de andre vil ikke ha deg på laget, du kunne klart det mye bedre, du er elendig... Jeg trodde på deg.
du hvisket om mine feil rundt vennene mine.. de liker deg ikke, du er ikke bra nok, de er ikke glade i deg. 

DU ER IKKE BRA NOK! 

Jeg trodde på det. jeg trodde på dine løgner. 

Ja, jeg fallt i ditt dype stup

ja, jeg har lystret skrikene dine

ja, jeg har sultet meg nesten til døde

ja, jeg hørte på deg når du sa at jeg ikke trengte venner og familie

ja, jeg hørte alt du hvisket når jeg så inn i dine speil

Du tok hver sentimeter av min kropp og sjel

Du ropte og skrek og gav meg ordre

Du tok fra meg barndommen min, og muligheten til å være barn

Du løy til meg, du gav meg mareritt, du fikk meg til å lide i ditt mørke

Du tok all min styrke og alle ressurser, og gjorde meg til en vandrende død.

Du sa at livet ikke var godt, og at du kunne gi meg alt.

Du fikk meg til å føle meg mislykket, ikke bra nok, ødelagt...

Du LØY! 

For vet du hva, Nå er jeg på vei opp fra det mørke dypet der du har holdt meg fanget i åtte år. Jeg hører ikke lenger på dine løgner, jeg ser ikke lenger inn i dine speil, jeg er meg. Jeg er Frida og jeg er god nok. Det føltes så godt når jeg endelig forstod at jeg hadde kraft og ressurser til å kjempe mot deg. Jeg kan vinne. Du er ikke velkommen i livet mitt lenger.

fortiden er vond. forferdelig vond, men jeg prøver å bruke fortiden som en viktig erfaring. Jeg har lært utrolig mye om en hel masse ting som jeg er sikker på jeg får bruk for senere i livet, og jeg har blitt sterk. Jeg holder på å lære meg å kjempe mot en sykdom som vil ta mitt liv, og da blir jeg sterkere enn fjell. Jeg sier ikke det er enkelt. Hver dag er en kamp, men det er så godt å vite at nå er jeg på riktig vei.

veien tilbake til livet. Et nytt liv. Jeg gleder meg. 

Nå er det snart jul igjen også. Det er en fin tid med masse små gleder som vertfall jeg skal prøve å glede meg over. I de tøffe stunder trøster jeg meg med at for hvert skritt, valg, steg i riktig retning jeg tar, er jeg ett skritt nærmere alle målene mine. 

God helg

~Frida~