onsdag 10. april 2013

viktige ord fra frida

Det gjør vondt inni meg. Jeg har hatt min første dag uten bulimi på leeenge. Grunnen er at jeg og behandleren min ble enige om at jeg skulle prøve å la være å overspise og kaste opp fordi vekten min raste opp så fort. fortere enn jeg klarer. vektoppgang skal skje, men ikke som følger av overspising. da henger ikke hodet med. jeg skal spise sunn og riktig mat for å gå opp i vekt, og det skal skje på Levanger.
Jeg har passert bmi 15 nå. jeg lever i en helt ukjent kropp. Det føles helt forferdelig. sykdommen tvinger meg til å tenke at det er forferdelig. jeg prøver å tenke at jeg har lov til å tenke nytt, men klarer liksom ikke å gi slipp på sykdomstankegangen min. Den er det jeg har brukt de siste ni årene. Det å plutselig skal tenke og handle på en ny måte er fryktelig skremmende og skummelt, ja nesten livsfarlig. jeg føler jeg befinnner meg på dypt vann. Det er tusenvis av hender som vil hjelpe meg, men sykdommen brøler så høyt. jeg klarer ikke å høre på alle rundt meg som vil at jeg skal bli frisk fra sykdommen. sykdommen brøler høyere.
jeg prøver å la være å tenke anorektisk som jeg har gjort lenge nå. Jeg prøver å tenke nytt. jeg prøver å tenke at kiloene jeg har gått opp er friskt, men sykdommen lar meg faen ikke være i fred.
Det gjør så vondt inni meg. for jeg vet at tiden jeg har foran meg nå blir et helvete. Det er så mye jeg må gi slipp på. Det er så mange tunge bakker å gå. Det er så mye eksponering og trossing. Det er så mange endringer som JEG må gjøre. Det er så mange følelser jeg må eksponere meg for og overleve. Det er så mye at jeg klarer liksom ikke helt å tenke at det blir verdt det til slutt. men det er ikveld. det kan være annerledes i morgen.
Det er rart, i dag hadde vi billedterapi. temaet var drømmer. mitt bilde var stort sett fyllt med overskrifter og ord. FRISK KROPP! REISE! BARN! SYKEPLEIER! BRYLLUP! HJEM! VALG! INGEN SMERTE!
etc. jeg vet jo at den eneste veien dit er å gi slipp på sykdommen. likevel spiste jeg en mager kveldsmat. jeg lyttet og søkte til anoreksien for å flykte fra bulimien. hvis jeg tenker meg om var det nøyaktig det samme som skjedde sist jeg skulle på levanger... anoreksien tok over når jeg skulle "rense" kroppen og "gjøre meg klar for" Levanger. Det er mindre enn to uker til innleggelse. hvis jeg skal gjøre meg mest mulig klar og ha et godt utgangspunkt for det, burde jeg visst at veien å gå ikke bør være gjennom anoreksien. det blir da kanskje vanskeligere å komme i gang når jeg kommer dit. er det noen som har gode råd?

Jeg vet jeg må gi slipp. jeg vet jeg må gå videre. jeg vet hva jeg vil med livet mitt. jeg og mine har ventet på dette i ganske lang tid nå. dette er sjansen min. sykdommen vil tilogmed at jeg ikke skal dra til Levanger. den prøver å overbevise meg. men jeg har bestemt meg,og jeg har varslet mamma og pappa om at de ikke skal komme å hente meg når jeg kommer til å ringe gråtende fortvilt til de. Det kommer til å bli beintøft. det er det ingen tviil om. men dette er min sjanse. tiden har kommet nå. jeg har i årevis pratet om drømmer og planer og ønsker. Nå er det på tide at jeg beviser at jeg virkelig vil det. Jeg beskrev det tidligere som en slags skillsmisse. det er nok det som gjør så vondt. jeg får bare tenke at jeg kommer til å overleve det. det er vertfall ikke et alternativ å fortsette å leve som jeg gjør nå. da kommer jeg ingen steder. det kan ikke en gang kalles et liv. alt er bare sykt. jeg vil jo finne den friske frida jeg. jeg vil leve det livet jeg fortjener.
Så å ty til anoreksien nå, blir rettog slett bare som å snu totalt på alt. Det går ikke din slue sykdom!

Frida vet bedre. Frida vet at det finnes et godt liv som er ment for henne. Jeg er Frida, og jeg får til det jeg vil. så sta er jeg. Det er bare at jeg er vant til å gå på autopilot for fullt og døyve det som måtte komme av følelser gjennom spiseforstyrrelsen eller selvskading. jeg kjenner at kroppen min er full av tårer. jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne klart å gråte. jeg kunne grått i timesvis. jeg skulle ønske jeg klarte å tømme kroppen min for smerte gjennom tårer. jeg lurer på når det kommer. når jeg lar det komme? kanskje det...

jeg savner meg selv. jeg savner styrken min. I dag er bare en ufattelig tung dag. jeg er vant til å overspise og kaste opp. i dag har det bare vært utrolig mye TID, og jeg aner ikke hva jeg skal fylle den med. Jeg savner venner, håndball, skole,familie, liv....
De kjenner frida. jeg  husker nesten ikke hvordan hun er. jeg er liksom så syk... livet har gått videre for de fleste, og det er over to år siden jeg hadde et tildels normalt liv med skole, venner, fritid osv. tiden har gått, og alt har gått videre. Det er vanskelig å hekte seg på igjen. man må liksom finne seg selv litt på nytt.
så har vi perfeksjonisten i meg som bare tenker at jeg må yte best i alt. Der har vi den jenta som jeg en gang var. som ble syk. jenta som måtte klare alt 100%. jenta som hadde for mye ansvar på sine spe skuldre. jenta som måtte fylle tusen roller 100% og være best. den jenta følte seg aldri god nok. hvorfor følte jeg det? jeg er og var mer enn bra nok. Det ligger så mye smerte i fortiden. hva skjedde egentlig med den lille jenta?
Den jenta som var så glad og sprudlende og frisk. hvordan kunne hun bli så syk? jeg blir nesten sint når jeg tenker på det. det er så urettferdig. for den jenta er borte. livet har gått videre og jeg har vært fanget i et sykdomshelvete i mange mange år nå. jeg kan ikke hjelpe den lille jenta opp igjen. alt jeg kan gjøre er å finne frida på nytt og ta imot hjelp til å bli sterk og få kvalitet og glede i livet igjen. for selv om jeg ikke føler meg som en person, så er jeg det. jeg har bare vært fanget, og den eneste som kan slippe frida fri, er jeg.
første skrittet er å ta imot all hjelp jeg kan få på Levanger. første skritt er å sørge for at jeg er klar for kamp når dagen kommer. inntil da kan jeg bare prøve å være sterk og samle motivasjon og styrke.

takk for at dere kommenterer. jeg blir veldig glad for all støtte.
~Frida~

9 kommentarer:

  1. Sterkt, Frida! Tenke på dæ og Lars Daniel ofte, og håpe alt ordne sæ! Hilsen Anders Melås

    SvarSlett
  2. Frida, du er sterk - og for guds skyld fortsett å være det! Du er verdifull og fortjener et godt og friskt liv. Inntrykket mitt er at motivasjonen din har blitt mye sterkere enn før, og old fast på den! Jeg tror du kommer til å klare det til slutt :)

    Lykke til med "ventetiden". Vi sees som naboer når du kommer på Levanger <3 Ferden min starter imorgen... Klem <3

    SvarSlett
  3. Kjære Frida.
    Skrev en lang kommentar, men den forsvan.

    Men vil bare si at det hadde vært fint om du ble litt kjente med jentene på forumet før du drar til Levanger.

    Siden du ikke kan bruke bloggen under innleggelsesn så kan du jo skrive der?

    SvarSlett
  4. Du er sterk Frida! Du kjemper, du drømmer og du gir ikke opp. Det er uatrelig beundrelssverdig!

    Du er en av mine få motivasjoner til å bli frisk, til å gi slipp på spiseforstyrrelsen. For det er som du skriver, som en skilsmisse.. Håper så at du kan få hjelp til å bli helt frisk nå!!

    Insidemaria.blogg.no

    SvarSlett
  5. Først og fremst nå må du komme deg til Levanger.... Og når du kommer dit skal du være medspiller. Ikke flykte fra behandlingen der. Heller ikke motarbeide den. Jeg har full forståelse for at det er tøft å ha en spiseforstyrrelse. Men av og til virker det som du ikke tror på din egen motivasjon, ikke tror på dine egne ord. Som om du forklarer og forklarer for deg selv og samtidig under overflaten sveiser deg tilbake og sammem igjen med sykdommen. I stedet for å bevege deg bort fra den. Jeg tror ikke noe på at å ha anoreksi er å være fanget i en sykdom. Å være lam fra nakken og ned er å være fanget i en sykdom. Du har en vilje du kan ta i bruk. Alle ønsker de kunne spise og spise uten å legge på seg. De fleste må være forsiktige med hva de spiser et helt liv. Uten å skade seg og å sulte seg til døde av den grunn. Jeg mener ikke å være stygg med deg. Ingenting ville glede meg (og alle leserne dine!) mer enn at du ble frisk og tok kontroll over opphengtheten din i maten, det være seg i den ene eller den andre retningen. Jeg håper du gjør alvor av å reise til Levanger og ta i mot behandling der. Du har alt i vinne og intet å tape på å gå inn i en behandling der. Stol på behandlerne. At de vet bedre enn deg. Uansett. På samme måte som pasienter som møter deg npr blir ferdig sykepleier også må stole på at du vet best! :-) Jeg har tro på at du kan når du vil. Da må du ha tro på deg selv også. Frida ikke en person utenfor deg selv. Frida er deg. Vær klok. Gi slipp på alt som har vært før. Det er fortid og kan ikke leves på nytt. Det eneste som betyr noe er veien videre. Du kan ikke utsette og utsette slik du har gjort frem til nå. Stå på. Tro på deg selv. Du må ikke feige ut nå og gjøre noe lureri for å slippe å reise....Kom deg til Levanger.

    SvarSlett
  6. Dette var et skikkelig viktig og godt skrevet innlegg fra deg Frida. Her ser du det fra mange forskjellige vinkler, og det er bra. Du viser at du vet hva som er best, og hvor du vil hen, og du viser også at du ønsker å gjøre det som er best for at du skal kunne nå dit du vil. Fortsett å krangle med sykdoms-deg og la deg selv vinne.

    <3

    SvarSlett
  7. Hva tror du kan få deg til å sette i gang gråten?
    Høre på noen sanger som får frem spesielle følelser, en spesiell stemning, minner?
    Se på gamle bilder fra en tid du var frisk, følte deg på en friskere vei?
    Noen ting som kan få deg til å slippe ut følelser, uten å ta det ut i sinne på deg selv, men kanskje kan hjelpe deg å mobilisere kampkreftene dine. Lysten på livet må vekkes i deg!!
    Lover deg, det er ikke verdt å bare vente og vente til du kommer til Levanger, og tro at du da skal være klar for behandling, klar for friskveien, det vet du. Det begynner Nå, det begynner i Dag, med neste måltid, neste valg du tar for Deg. :) Klem

    SvarSlett
  8. kanskje denne sangen kan hjelpe deg?

    http://www.youtube.com/watch?v=TXodDB_u2QQ

    SvarSlett
  9. veldig bra blogg dette Frida! :D Favorittbloggen min for tiden!! <3 <3

    SvarSlett

gode ord dør sist