kan jeg bli frisk?

nervevrak. Så mye nytt. Så mye inntrykk. Prøver å slippe meg selv ut av min egen personlige boble som jeg har vært inni i mange år nå. Det er vanskelig, og jeg hopper litt inn og ut. Dvs at jeg bruker litt nye og litt gamle mestringsstrategier. Jeg tror det er mye uvaner og gamle mønstre ut og går. Hvis jeg skal passe inn i den friske verdenen, må jeg tilpasse meg. Dvs at jeg må gi slipp. selv om det gjør vondt, så må jeg gi slipp.

11 år, spiseforstyrret og fanget

Jeg var 11 år da jeg ble fanget, og endte opp i min egen boble der sykdommens hviskede ordre og budskap, ble mine sannheter. Det å ni år senere skulle forandre på disse sannhetene er utrolig vanskelig. De er innbygd i meg. De er blitt mine. Jeg har mine forsvarsmekanismer som stanser alle som vil hjelpe meg i å komme inn, slik at de kan veilede meg ut av dette helvetet. Det er dessverre slik at det er bare jeg som kan gå ut av det, selv om jeg har all verdens støtte(noe jeg heldigvis har). Det er tøft å måtte gi slipp, men jeg må velge. Det er sykt eller friskt. Jeg har valgt, jeg har valgt livet, men det syke holder meg igjen med torner og gjennsøker meg hele tiden. Jeg hører skrikene fra spiseforstyrrelsen, Jeg hører stemmene som ber meg om å flykte fra alt. Jeg hører løgnene hviskes når jeg ser meg i speilet. Så tar jeg på meg masken og lever videre, mens jeg kjenner de indre sårene verker og gnager hull i hjertet mitt.

12 år, like fanget, herjet ihjel av en djevel

Jeg strever meg mellom sykdommen og friskheten. Uansett vet jeg hva jeg vil, men det er så vanskelig når jeg har mine sannheter som sykdommen har klistret på hjernen min, og alle rundt meg forteller meg noe annet. Det handler om å forankre de friske faktorene, men likevel brøler sykdommen. Det som oftest dukker opp er "du er IKKE god nok!" og "du er ikke verdig!". Tenk å gå å føle seg slik hele tiden. Uansett situasjon føler jeg at jeg ikke er verdigfull eller ikke fortjener noe. Det kan være i forhold til hva som helst. Alt fra om jeg fortjener at noen hilser på meg til om jeg fortjener å sove om natten. Jeg lever og har levd i en veldig syk verden som er et helvete å komme seg ut av. Nettopp pga disse sannhetene som sykdommen i mange år har servert meg. Det har vært og er som å ha en djevel på skuldrene sine til enhver tid. Jeg får aldri fred. 

Jeg har brukt mange mestringsstrategier for å prøve å flykte fra følelsene som herjer og for å lindre mine indre sår. Alle er syke. Nå gjelder det å finne nye mestringsstrategier for å overleve. Skrikene og ordrene og de falske sannhetene vil alltid være der med meg, men jeg kan finne nye sannheter som jeg kan velge å tro på. Jeg må finne meg selv på nytt. Jeg har mistet meg selv helt disse årene jeg har vært syk. Når det syke tar så stor plass, er det lite av personligheten som blir igjen. Noen ganger synes jeg det er rart at mine foreldre har holdt håpet oppe på at jeg skulle komme tilbake, når jeg har vært på "borte" over så lang tid. 

før innleggelse på Levanger mars 2011

Jeg har vært så fanget i så mange år. Noen ganger har det ikke vært noe håp. Det gjør noe med mennesker når man mister håp og tro på livet selv. Man mister evnen til å stå på, stå for sine holdninger og meninger og troen på seg selv. Når det foregår over mange år er det veldig uheldig. Da får man ikke viljestyrken man trenger til å bli frisk. Man må selv jobbe for å finne styrke og motivasjon til å kjempe seg gjennom helvetet.

I skrivende stund sitter jeg i en sofa hjemme hos meg. Jeg prøver så godt jeg kan å tilpasse meg en frisk hverdag, samtidig som jeg har denne forferdelige sykdommen som jeg må hanskes med hele tiden. Det er slitsomt. Det er en evig eksponering. Det gode med eksponering er at det heldigvis blir lettere etterhvert. Så da får jeg tenke på det. Det vil bli verdt det. Jeg må bare holde meg til strenge rammer og regler jeg har satt for meg selv for å holde meg selv i sjakk fra sykdommen. Det er nok veldig viktig. struktur og normalitet er viktig nå. så jeg krysser fingrer og tær, og kjemper videre her hjemme i håp om å vinne kampen. Hver dag er en kamp, men jeg må ikke glemme å leve. 

sommeren før jeg ble syk. Frisk og glad jente

tro, håp og kjærlighet

~Frida~

surfing

Nå er jeg hjemme. Endelig kom dagen. Jeg har ventet lenge nå. Det føles uvant, men likevel utrolig godt. Følelsene herjer, men jeg står vindfast i stormen, fordi det er viktigere enn noensinne. Kroppen tåler ikke mer. Det er en sak. En annen sak er at hvis jeg noensinne skal overleve og vinne tilbake livet mitt, må jeg starte her og nå. Akkurat NÅ må jeg ta de riktige valgene. Det handler om å omprogramere alle tanker nå. Jeg må slutte å straffe meg selv for alle hendelser som har skjedd i min fortid, for alle feile valg som har blitt tatt, for alle feil jeg har gjort. Jeg må gjøre alt jeg kan for å hindre at jeg handler destruktivt, og det gjelder både spiseforstyrrelsen og selvskadingen. De ytre sårene har grodd, men på innsiden er de like ferske og vonde som før. Jeg må tillate meg selv å la de heles, slik at jeg kan gå videre og leve livet mitt. Som sagt, det er viktigere enn noensinne.

Jeg tenker tilbake. Jeg tenker tilbake til da jeg gikk musikklinja, og hvor bra jeg hadde det da. Det er en liten sorg inni meg over at det er over. Jeg hadde det virkelig bra. Jeg levde, så valgte jeg spiseforstyrrelsen igjen. Jeg valgte bevisst å gå ned i vekt igjen fordi jeg trodde jeg ville få det bedre. Det jeg ikke visste var at det var starten på et nytt helvete. Tre nye år med en forferdelig vond lidelse som nesten kostet meg livet. Jeg hadde akkurat klart å komme meg ut av spiseforstyrrelseshelvetet, så hadde jeg det rimelig bra i to år(hvor jeg var normalvektig), før alt gikk rett vest og nedover igjen. Igjen handler det om at jeg må omprogramere tankene mine nå. For nå har jeg igjen kommet dit at jeg er normalvektig, og kjenner at jeg har et indre ønske om å gå ned i vekt. Her må jeg passe meg. Jeg har erfart mye etter jeg ble normalvektig. Livet er ikke bare "flatt". Det er både godt og vondt. Det er ingen dans på roser, men det er jammen øyeblikk som jeg har lengtet etter lenge, og som er som en dans på roser som fyller opp en tomsinnet kropp i de øyeblikkene man er tom og trist. Det går opp og ned, og slik er livet. Mens jeg har vært syk har jeg hele tiden gledet meg veldig til de gode øyeblikkene, og glemt de vonde, men jeg ser nå at man må ta vare på de gode øyeblikkene og la de fylle deg slik at man holder ut de vonde tidene. Det er slik man overlever. Det er det som kalles motivasjon.
Jeg kjenner en dame som kaller seg surfer. vi er alle surfere som surfer gjennom livet. Vi skal ta i litt, vi skal falle og reise oss, vi skal gråte og smile, vi skal leve. Vi surfer gjennom livet.
Så må vi selv finne de tingene i livet som gjør at vi ønsker og klarer å fortsette. Ingen har det lett. Det har aldri vært min hensikt å klage over at livet mitt er vanskelig, og heller ikke at livet er en dans på roser som jeg sa tidligere, men nå som jeg er i live på en mer normal måte, ser jeg at vi alle kjemper for sitt eget liv, for sitt beste, for nettverket vi alle har rundt oss, for hverandre. Vi gjør ting av kjærlighet, vennskap og glede, og det gir oss noe tilbake. Det gir oss glede i hjerte og kjærlighet. Noe som er en av de viktigste tingene vi trenger for å overleve. Jeg merker meg at jeg kaller det å "overleve", men er det ikke det vi gjør da? Jeg gjør vertfall det. leve og overleve er det samme. Det er bare at vi kanskje bruker det i forskjellige situasjoner.

Jeg har ting i livet mitt jeg er utrolig takknemlig for, og det fyller meg med guts, håp og motivasjon. Jeg har også mål og drømmer som jeg er så heldig at jeg snart skal få realisere. Hvis jeg vil da. Det er opp til meg. det er opp til meg hvilken vei jeg velger nå. Som jeg beskrev i et tidligere innlegg, så har jeg livet i hånden min, og jeg må føre det dit jeg vil, uten å slippe det.
slipp ikke livet, surf deg gjennom det. lev det!
~Frida~

livstegn

hei alle sammen

Nå er det jammen lenge siden, og beklagelig er det. Jeg har vært i kjelleren, langt nede, svevd i det vi kaller mellom "liv og død" i lang tid nå. Ikke pga spiseforstyrrelsen, men pga alvorlig selvskading.
Tilstanden min er alvorlig nå. Det er ikke mer og gjøre. Nå er alt i mine hender. Skjer det en gang til, dør Frida. Da dør drømmene. Da dør håpet jeg har i hjerte mitt, og håpet jeg har prøvd å bruke til å kjempe meg så langt som jeg har kommet nå. Jeg bestemte meg for å bestige fjell, og det har jeg klart. Men jeg er ikke på toppen enda. Det er enda mange topper jeg må bestige for å kunne kjenne at det er jeg som er sjefen i mitt liv. For at jeg skal kunne kjenne at det er jeg som har vunnet. For snart ni år siden ble jeg fratatt all livsglede jeg hadde i hjerte mitt av en djevelsk morder. Anoreksien tok raskt knekken på den suksessfulle livsglade lille sterke jenta som var på alle plan en mester. Jeg var så godt som død. Hadde jeg visst at jeg måtte gå gjennom alt jeg har gått gjennom, ville jeg valgt døden. Det jeg har gått gjennom de siste årene er så vondt for meg og mine kjære at det skulle ikke vært lov. Ingen skulle fått lov å gå gjennom slike umuligheter. Det er helt forferdelig. Men likevel har det gjort meg til den jeg er. Og jeg har et apparat rundt meg som er helt fantastisk. Jeg er kanskje verdens mest uheldige person, men jeg er jammen heldig også. Jeg har møtt ufattelig mange godt mennesker på min vei, og jeg har fått forsterket min relasjon til mange. Det er en gave i seg selv. Jeg er heldig.
Så er jeg heldig som lever. Kroppen min har gått gjennom mye vondt de siste ni årene, og det er på hengende håret at jeg har overlevd alle gangene. Jeg har en misjon her i livet. Det er en grunn til at jeg lever enda. Jeg er takknemlig. Livet er så skjørt, men likevel så sterkt. Man har det så sterkt inni sin hule hånd og kan påvirke det selv på alle mulige måter, og kan føre det frem, men slipper man det, er det borte. borte betyr død. død betyr slutten. slutten er enden på livet. Et liv som er urettferdig endt. Det er alltid urettferdig at et liv ender, men når det er urettferdig, kjenner man det langt inne i hjertet, og det kan ødelegge et menneske. sorg.
I disse ukene har jeg tenkt mye på døden. Jeg har som sagt vært veldig langt nede, og døden har hengt over meg på skuldrene. Jeg tenker hva min eventuelle død ville betydd for mine kjære og alle rundt meg. ville de forstått det? ville de klart å levd videre? ville de klart å besvare alle sørgende spørsmål de har rundt min død? ville de klart å leve et liv uten å klandre seg selv?
Det gjør for vondt å tenke på det. tanken på at min handling med å slippe livet ut av hånda mi nå, kan påvirke så mange mennesker er for vondt. samtidig lever jeg med en ufattelig smertefull lidelse som herjer hele tiden. Det er et håpløst liv ser det ut som. Men som jeg sa tidligere er det jeg som styrer livet mitt. Det er jeg som holder livet mitt i hånda nå, og jeg kan styre det dit jeg vil.
viljestyrke har jeg. Det har jeg bevist mange ganger. Og jeg kan klare det.Jeg vil klare det.

Det finnes så mye inni meg som vil. Jeg klarer ikke å slippe livet jeg har i hånden min nå. Jeg vil leve livet mitt. utfordringen blir å overleve fallene. Det å reise seg igjen og la sårene verke.
De siste ukene har jeg foresten grått minst tusen tårer. full av fortvilelse, sorg og skam som jeg var er nå et annet menneske. jeg kjenner på følelsene mine og klarer å håndtere dem. Det gjør forferdelig vondt, men jeg står i det. Det er forferdelig, og jeg har mest lyst til å legge meg ned å dø, men når tårene har kommet ut ser man enden i smertehelvetet og ser lyset i andre enden. Det er så vakkert. Jeg har savnet å gråte. Gråten kom når jeg lot den komme.

Så lever jeg videre,eller gjør jeg ikke?
Selvfølgelig gjør jeg det. Fordi som jeg alltid har sagt : kjærlighet, tro og håp er sterkest.
~Frida~