disse gode ordene fikk jeg av ei som jobber her på Orkdal Dps. Jeg synes det er VELDIG vanskelig å ta imot komplemang, men jeg øver på å ta til meg ting som folk sier til meg. Det vil nok også hjelpe til på selvbilde. Jeg er liksom litt der at jeg ikke akkurat føler meg som en person. Jeg merker selv og andre har merket at jeg omtaler meg selv i 3.person. jeg vet ikke helt hvorfor jeg gjør det, men jeg tror det er fordi at jeg føler at jeg ikke har et jeg. Jeg er fortsatt preget av en del tvang og ritualer, + at sykdommen er bare LITT mindre enn meg. selv om jeg på en måte opprettholder sykdommen, for å få utløp for mine sår, så må jeg snart ta i bruk nye verktøy for å takle smerten. samtidig må jeg jobbe med det å gi slipp på sykdommen. stå imot den og stemmene, som gir ordre til meg med manipulerende og lure ord, og jeg er jo der at jeg tror på sykdommen. vertfall når jeg er sårbar. i det siste har det vært rene 3 verdenskrig i hodet mitt. selv om jeg har blitt mye flinkere til å stå imot impulsene jeg får, så er det noen ganger likevel ikke nok. selv hvor gjerne jeg vil klare dette selv, så går ikke det alltid. i går, fredag ble jeg sendt til levanger igjen. denne gangen på akuttposten. Dpsn ville ikke ta ansvar for meg når jeg var så dårlig, så nå ligger jeg nok en gang på lukket avdeling i senga og funderer på hvordan i alle dager jeg skal komme meg gjennom dette. dørene låses av, og rommene er strippet, og jeg må ha noen sammen med meg hele tiden. jeg føler meg fanget her inne, jeg får ikke puste, og jeg føler meg utrygg og redd. jeg vil ikke være her, men nå har jeg ingenting jeg skulle ha sagt liksom.
på mange måter føler jeg meg avvist og sviktet av behandlingsteamet mitt på dpsn. jeg stolte på dem og åpnet meg på alle mulige måter, noe som gjorde at jeg kanskje dissosierte mer og var mer fjern og redd, men jeg fikk riktig hjelp til å stå i det. så får jeg plutselig beskjed om at jeg ikke kan være der, selv om de lovte meg det. Det var på dpsn jeg skulle få behandling fremover. det er vondt å være her. jeg har så mange dårlige minner fra akkuttpsykiatrien. det får frem noe vondt i meg. på dpsn følte jeg at jeg ble behandlet som et menneske, som frida, og frida føler seg nå totalt avvist og sviktet.
men igjen da, så er jeg jo slik som menneske at jeg tar på meg skylden for dette. jeg tilgir psykologen min og behandlingsteamet på dpsn, selv om de sitter lengre inn enn noengang. fordi jeg vet at Frida stoler på dem. og de er til å stole på, for innerst inn vet jeg at de vil at frida skal blomstre igjen. blomsterpiken som har overlevd alt. jeg skal nok overleve dette også. men det er vanvittig tøft. det å komme til et sted hvor jeg ikke kjenner noen og føler meg utrygg og redd. tårene har trillet siden jeg kom hit, og det gjør vondt i magen. Det er ikke slik det skal være.
jeg tenker på alt som har skjedd de siste årene, det er ikke slik det skal være. og i dag, ti år senere etter jeg ble syk, sitter jeg fortsatt igjen med den samme krigen oppi hodet mitt. og uansett hvor mye jeg kjemper imot sykdommen, så får jeg igjen det på et eller annet vis. jeg går på en smell gang på gang. Frida faller og faller, og selv om hun reiser seg igjen, så faller hun igjen.
jeg klarer ikke denne usikkerheten og angsten. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. jeg vil bare bort fra dette, til et sted jeg føler meg trygg. det som bekymrer meg er at jeg ikke tror det er et eneste sted på jorden jeg kommer til å føle meg trygg lenger, hvertfall ikke etter det som skjedde i går. Det gjør vondt.
uansett så skal jeg prøve å holde motet oppe mens jeg er her, selv om det kommer til å bli beintøft. jeg skal prøve. jeg må finne gutsen i meg selv til å klare å komme meg gjennom dette, fordi det er så mange som har tro på meg. det er så mange som tror på at jeg skal klare å nå målene mine og få et godt liv. jeg håper jeg en gang klarer å tro på det selv også.
jeg vandrer på en kronglesti
og sammen er vi så sterke vi
opp og ned og hit og dit
det skjer fremskritt, bit for bit
vonde følelser herjer der inne
savn, sorg, svik og sinne
men det må en gang komme ut av meg
da må jeg fortsette på riktig vei
fortsette å gå skritt for skritt
slik at jeg en dag får livet mitt
~Frida~
Å tap er ikke å falle, men når du nekter å reise deg igjen <3
SvarSletthvor skal du gå
når alle veier fører til en vegg
og i den veggen er et lite søkk
fra gamle møter med ditt hode?
hvem hører du på
når alle snakker sant og sier hør
og du har hørt det tusen ganger før?
og du lurer på
hvor skal du gå?
du trenger en ny vei nå
-------
Let it go, let it go
And I'll rise like the break of dawn
Let it go, let it go
That perfect girl is gone
Here I stand
In the light of day
Let the storm rage on
Hei Frida. Det må da være EN GRUNN til at du plutselig ble sendt fra DPS`n til Levanger ? Slik jeg tolker det du skriver må det være situasjonen(er) som er utenfor det personalet kan takle der du har vært nå? For en av partene bryter vel ikke en avtale uten grunn? Eller ?? Jeg tenker at hvis du for eksempel slutter å spise igjen eller bare kaster opp og kaster opp, så har de ikke noe valg. Samme hva dere har blitt enige om. Et psykiatrisk team kan hjelpe deg med mye spøkelsesjakt og sånn. Men hvis du bryter ned kroppen din på en måte som blir farlig fort, og utenfor deres "myndighetsområde", MÅ de sende deg fra seg. Jeg gjetter litt her. Men det er bare for å forsøke å trekke opp noen linjer utfra det du skriver siden det ikke virker som du VET hvorfor de har sendt deg fra seg. Håper du fortsetter å arbeide med deg selv for å skape god fremgang i livet ditt !!!
SvarSlett