fredag 27. november 2015

Jeg nekter å dø

Det var utrolig godt å komme tilbake til dpsn i gjen. Har vært her siden i går og alt har gått veldig bra. Det var veldig godt å treffe igjen teamet mitt og resten av gjengen på dpsn. Etter alt jeg har vært gjennom siden forrige gang jeg så dem, var det godt å komme tilbake. Jeg er mye på rommet mitt. Jeg er sinnsykt sliten. Kroppen min er sliten og hodet også.
Men jeg føler at jeg har en helt annen kontroll på selvskadingen nå, alt jeg har vært gjennom har virkelig vært en vekker. Den har fått meg til å innse at kroppen min er utrolig sjør og svekket og skadet etter et halvt liv med selvtorturering mot min egen kropp. Den har fått meg til å innse at hvis jeg skader meg igjen må jeg forlate kroppen min, forlate familien min som jeg elsker over alt på jord, forlate vennene mine som fortsatt etter elleve år står der og venter på meg. Alle vil at det som er igjen av en utherjet frida skal begynne å leve livet sitt, finne seg selv,  bli sterk, og følge drømmene mine. Og vet dere. Det vil jeg også. Mer enn noe annet.
Jeg nekter å dø nå. Jeg vil ha livet mitt og jeg vet jeg klarer å få det. Så jeg blir her på dpsn og eventuelt Østmarka av og til, til jeg reiser til Oslo for min livs største kamp. Denne gangen skal jeg vinne. Og jeg vet jeg får det til. Fordi jeg har bestemt meg. Jeg vil leve.
Jeg ligger mye å tenker. Bør jeg være bitter. Jeg har en haug med konsekvenser på kroppen min og i kroppen min etter et halvt liv med krig,  hvor krigen har foregått både inni og utenpå meg selv.
Per i dag bør jeg tenke at jeg er heldig som ikke er død. Ja jeg har nok klart å ødelagt hele buken og nå trenger stomi resten av livet. Men til å ha vært gjennom 57 operasjoner i magen, og med tanke på skadene, er det et mirakel at jeg er i live.
Og jeg har nå en enorm sjanse til å ta tilbake livet mitt eller skape et nytt liv når jeg er i Oslo og etter. Jeg nekter å dø.
Jeg gleder meg til jula. Håper jeg er hjemme i jula. Håper å treffe venner og kjente. Det blir bra.
Det var noen ord fra meg i natten.
Hug!♡♡♡~

tirsdag 24. november 2015

En jentes mareritt- når håret faller av

Vil dele en litt arti historie med dere.
Dette er veldig typisk meg altså.
Jeg er jo en person som er veldig nysgjerrig på absolutt alt og skal prøve absolutt alt. Helst veldig impulsivt.
dette har blant annet gått utover håret mitt oppgjennom årene. Hehe
i sommer hadde jeg ganske rødt hår. Men var tilfeldigvis på butikken og fikk øye på blå hårfarge. Helt impulsivt tenke jeg at det hadde jo vært moro å prøvd.  Blått hår er jo råkul.  Så jeg slengte den oppi handlekurven. Resultatet av blå hårfarge oppå rødt hår ble brunt. Veldig skuffa.
men det tok vel en dag eller to før jeg kikket litt på frisyrer på nettet,og fant en som Jeg kunne få til med det lille jeg hadde av hår på hodet. Og denne gang skulle håret også blekes. Jeg satte i gang. Det tok fem Blekinge til. I prosessen var jeg både gul og oransje før det endelig ble blondt.

Håret mitt var rimelig slitt etter disse rundene med farging og bleking. En ukes tid senere ville jeg ha krøller igjen,så jeg dro til frisøren for å ta permanent.
Når vi var ferdige med å ta av alle rullene skulle jeg style håret. Det var da sjokket kom. Hver gang jeg dro hendene gjennom håret fikk jeg en håndfull hår med av håret. Det var bare å dra av håret. FOR ET MARERITT! Frisøren stod der med store øyner og følte seg skyldig. Jeg forsikret henne om at det ikke var hennes feil. Dette hadde jeg klart helt selv. Det var bare en ting å gjøre. Jeg måtte save av håret mitt.. piggkort ble det visst. Hooj. Er ikke dette en jentes verste mareritt.
Så det er grunnen til at jeg har gått med lue en god stund nå.hehe.
anyway. Mens jeg venter på at mitt hår skal bli langt igjen tenkte jeg å se på nettet om jeg fant en fin parykk.  Jeg er så sinnsykt lei av å gå med lue. Jeg kan jo heller ikke. Gå. Med lue i jula fks. Lue og finkjole passer liksom ikke helt sammen. Så nå har jeg bestilt meg parykk. Håper egentlig det snart blir moderne med parykk. Det er jo Så utrolig mye tøft, og finner du de rette nettsidene, er det billig også.
Jeg skal vertfall teste det.
Ville bare dele historien med dere. Hehe. Ha en fin dag.
~Frida~

lørdag 21. november 2015

Update

"Det kunne vært verre". Jeg prøver å trøste meg med det. Jeg begynner å venne meg til de nye utfordringene. Det er enda mye å akseptere. Jeg tenker mye på enkelte ting som aldri vil bli det samme igjen siden jeg nå må gå med en pose på magen. Jeg tenker at jeg kommer til å føle meg enda mer annerledes. Men samtidig vet jeg at det er mange der ute som lever normale liv selv om de har stomi. Det handler vel mye om at man må akseptere at det nå er en del av livet. Samtidig er det nok bare jeg som vet at stomien er der og at jeg vet at det kan bli lekkasjer, og at det ikke nødvendigvis vises at jeg har stomi utenpå klærne. Jeg kan fortsatt gå med kjole. Jeg må kanskje bare velge en kjole som ikke er så tettsittende. Jeg kan fortsatt dra ut å gjøre alt jeg har lyst til. Jeg må bare ta forhåndsregler og ta med meg utstyr. Ja, alt vil bli annerledes. Men ingenting vil forsvinne. Det vil bare bli annerledes.
Nå er jeg på Østmarka igjen. Vi fant en levelig løsning på sykehuset. Jeg har lært meg å skifte stomi selv nå, så jeg er ikke avhengig av å være på sykehuset hele tiden nå. Vi ble enige om at jeg skulle prøve dette nå, og hvis det ble problemer er det bare å dra tilbake til sykehuset og finne en løsning igjen.
På mandag skal. Jeg endelig tilbake til orkdal igjen. Endelig. Nærmere leiligheten min, venner og familie.
Jeg er veldig slapp og sliten enda. Mye av næringa forsvinner i stomien siden det kommer fra tynntarmen. Det er litt mere å passe på. Jeg må blant annet ta blodprøver annenhver dag for å passe på elektrolytter.

Det er litt å venne seg til. Men som sagt, det kunne vært mye verre.  Konekvensene av hva kroppen min har vært gjennom kunne vært mye verre. Så jeg er glad for det utgangspunktet jeg har nå. Jeg skal fortsatt til Oslo og vi jobber fortsatt mot det. Jeg har til og med kjøpt meg ny koffert. Jeg trenger en stor koffert siden jeg trenger å ha meg me en del. Pluss at det er lettere  å reise me en koffert enn å drasse med en tung bag på når man skal reise med fly. Det blir sikkert litt reising. Men det er jo bare gøy. Jeg elsker å ta fly.
venter fortsatt på dato til dere som lurer på det. Må nok fortsatt smøre meg med tålmodighet. Jeg er fornøyd bare med å vite at jeg har fått plass og kommet inn. Det er få plasser og sikkert mange henvisninger. Jeg er utrolig heldig. Jeg ser veldig frem til å komme gang.
Ellers har jeg det bare bra. God helg folkens.

~Frida~

lørdag 14. november 2015

Hver dag er en kamp - som vil bli verdt det

Ligger fortsatt på sykehuset. Sliter veldig med å finne noe som kan fungere for meg. Siden jeg også har ett hull i tynntarmen og at det som kommer derfra er veldig tyntflytende og etsende, er det vanskelig å få noe som helst til å gro og finne løsninger til å få dette tett. Det er daglige lekkasjer. Vi prøver nye ting hele tiden og jeg får god hjelp av både kirurgene, sykepleierne og stomisykepleierne. Men det å gå med den konstante frykten for lekkasjer tærer voldsomt på meg. Det er ikke akkurat så morsomt når det begynner å lekke fra magen. Det har skapt en så stor angst i meg at det er en kjempeutfordring bare det å reise meg fra senga. Men for å teste ut løsningene vi finner. Må jeg opp fra sengen å teste ut. Som sagt tærer det noe enormt på syken. Jeg merker at jeg blir deprimert av hele greia. Jeg kunne bare ønske at jeg kunne skru tilbake tiden og endre på ting. Men jeg vet at det ikke er en mulighet. Jeg kan bare påvirke dagen i dag og fremtiden. Det skal jeg. Dette har virkelig satt en støkk i meg å fått meg til å skjønne konsekvensene av den verdenen jeg har levd i. Da mener jeg at alt jeg har gjort som har vært destruktivt og har fått meg til å gå i disse negative og farlige mønstrene og hva det har endt med. Jeg vet jo at jeg må stole på kirurgene når de sier at vi skal få dette til til slutt, men det er utrolig vanskelig når alt styret med stomi, lekasjer og smerter og sår pågår. Dette er noe som vil ta lang tid og det må jeg bare akseptere. Så får jeg være så sterk som jeg bare kan nå og ta en dag i gangen.
Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne få alt dette Til å forsvinne og at livet mitt hadde vært annerledes, men jeg vet at det kommer til å bli bedre. Jeg har fått min livs mulighet på Blakstad snart, og selv om det vil være min livs største kamp, vil det forandre livet mitt. Så en dag vil all denne elendigheten vøre verdt det. Jeg vet det bare. Jeg skal få det til. Jeg har fortsatt håp.
~Frida~

mandag 9. november 2015

Komplikasjoner i kø

Halloen.
Kroppen min har vært gjennom mye de siste årene. Det virker som at alle konsekvensene av det kommer i kø nå. Jeg sliter vanvittig med å få stabilisert kroppen etter all den alvorlige selvskadingen. Jeg  drar inn og ut av sykehuset hele tiden nå. Det er ikke lenger et alternativ å operere for å reparere skadene i magen, så kirurgene prøver alt mulig annet. I en tre ukers tid har jeg brukt noe som kalles vakuumpumpe.  Siden buken min ikke kan lukkes, må den gro innen ifra. Så denne vakuumpumpen skal hjelpe på denne prosessen. Men på fredag kom nok en komplikasjon. Det kommer bare fler og fler hull på tarmen. Så nå må jeg ha både stomi og vakuumpumpe.  Infeksjonsfaren er stor og det er utrolig vanskelig å få dette tett og få det til å fungere. Jeg krysser alt jeg har for at vi finner en løsning som kan fungere for meg før jeg drar til Oslo.  Det nærmer seg også. Typisk at alle ettervirkningene av selvskadingen skulle komme nå. Jeg føler egentlig at ting er ganske håpløst nå,siden ingenting ser ut til å fungere for å få stabilisert magen min. Jeg kjenner mye på at jeg er veldig lei meg for hvor langt dette har gått. Det er jo fantastisk at jeg snart skal i en utrolig bra behandling for de tingene jeg sliter meg, men samtidig er skadene alvorlige og varige. Så nå må jeg finne en måte å holde ut dette og akseptere hvordan ting er nå og håpe på at ting blir bedre.
Så selv om jeg står midt oppi masse elendighet nå, kan jeg ikke gi opp. Keep on fighting. Alt jeg kan gjøre nå er å tavare på det som er bra og jobbe fremover, selv om mye går imot meg nå. Som alltid setter jeg utrolig stor pris på støtten deres folkens. Dere er og forblir fantastiske. Takk.
~Frida~