lørdag 9. januar 2016

Kjære jente 13år, mitt hjerte blør for at du ikke ble plukket opp og tatt vare på slik som du trengte

Hei alle sammen,og riktig godt nyttår. i dag skal jeg ikke skrive om meg, men om noe som berører meg svært mye,og som jeg vet berører et helt land også,så jeg skal prøve å være forsiktig og få ut dette riktig. Husk at dette er bare fra mitt hode,så jeg sier ikke at det er sånn.vi har alle tanker og meninger til saken. Her er mine ord. Jeg tenker på saken om den 13.år gamle jenta som ble mobba så forferdelig mye av barn som nå blir kalt barnemordere. Jeg tenker på mora til jenta som mest sansynligvis har kjempet for barnet sitt mot systemet over år. Hun gir opp kampen med systemet,og har bestemt seg for å selv gjøre alt hun kan for å kjempe med barnet sitt for å få i henne mat. Av erfaring er det ikke en mors jobb å tvangsfore sitt barn. Det er helsevesenet sin jobb. For å kjempe Mot en så syk jente som ikke har inntatt næring på lenge,og mest sansynligvis er hjernevasket.alt som sto i hodet på jenta var "jeg skal slanke meg jeg.jeg skal slanke meg så mye at jeg dør.da vil det være mobberne sin skyld." Men hvordan er det i dag da. Jenta døde og moren som kjempet for henne har skylden? Er mobbebarna barnemordere? jeg, av egen erfaring forstår jeg dette sånn som at det er helsevesenet som har sviktet. Det skal ikke være sånn. Min mor kjempet sånn for meg også. Mamma fikk bare høre "det er bare barneproblemer som går over.hun er for ung til å ha anoreksi.hun er ikke syk nok til å legges in på sykehuset.hun er jo bare 11år" Mamman min kjempet for meg også,slik som alle mammaer ville gjort. Slik som moren til den 13år gamle Jenta. Men hun sultet til døde. Hvis ikke mamma hadde kjempet og jeg hadde fått hjelp,slik som jeg gjorde. (Slik som moren til jenta gjorde men ikke fikk hjelp),så hadde. Jeg nok ikke vært her i dag jeg Heller. Dette handler ikke om meg,men om en vakker jente som ble så mobbet at hun valgte å slanke seg til døde. Og moren kjempet for henne. Men ingen andre. Helseapparatet sviktet. Nå sørger moren over å ha mistet sin datter i et anoreksi helvete kommet av at hun ble mobbet i hjel. Hun sørger. I tillegg blir hun beskyldt for å ha drept sin egen datter. Hvor mye tåler et menneske? jeg sitter vertfall her med en stor klump i halsen å tårer i øynene. Jeg er sint på systemet. De klarte ikke å redde henne. De gjorde ingen ting. Jeg tenker at hvis jeg fikk hjelp da jeg var elleve år og var kjempesyk,så kunne jeg kanskje vært frisk for mange år siden. Neida,det ska gå så langt at de nesten griper inn på ditt siste åndedrag. Hva har samfunnet å lære av denne jenta. Hva har samfunnet lære av meg og alle i samme situasjon. For det skal ikke være sånn. Det blir det samme som at en får kreft,så får man ikke hjelp før kreften er spredd over helekroppen. Da er det vanskelig å bli frisk igjen. Tenn et lys for denne jenta som nå er en engel.la oss håpe hun har fått fred nå. Og et lys for moren som sørger. Og et for håpet om at verden skal forstå og gjøre noe med systemet,helsevesen og mobbere. Kjære moren til jenta. Hvis du leser dette. Du har mange mødre i ryggen. Vi forstår deg. Ikke gi opp. Det ville ikke din datter ønsket. Fortell hennes historie og del den med verden. ~Frida~

2 kommentarer:

  1. <3 Frida...
    Takk for at du deler bloggen din med oss..
    Og ikke minst ordene, tankene dine om
    det tragiske, forferdelige dødsfallet til den 13år gamle jenta..

    Du skriver så sterkt, og jeg er så enig i dine ord...
    Jeg har også en stor klump i halsen,
    og memorerer tilbake til min egen kamp,
    og pappa som kjempet for- og med meg...

    <3 Takk for at du deler, Frida <3

    SvarSlett
  2. Jeg beklager hvis kommentarene deres ikke vises på selve bloggen. Jeg finner ikke ut hvordan jeg skal få kommentarene deres til å vises her. Noen går gjennom og andre gjør ikke. Skal prøve å få fikset dette.

    Jeg ser at noen reagerer på at det jeg deler om meg selv i denne saken. Dette handler ikke om meg. Jeg prøvde bare å få frem et eksempel på hvordan systemet var og er. Det kan være veldig vanskelig å få hjelp. Det tok veldig lang tid før jeg kom inn i systemet også. Men jeg fikk hjelp. Jeg tenker bare på dem som ikke får hjelp. For jeg vet det er mange. Jeg har mange ganger snakket med min mor om systemet, og om hvordan hennes kamp var før jeg fikk hjelp. Jeg tenker at moren til den avdøde jenta kjempet og kjempet til det siste. Det er ikke sånn det skal være. Men dessverre er det realiteten

    SvarSlett

gode ord dør sist