onsdag 10. august 2016

Jeg er i ferd med å gi slipp

jeg kjenner at jeg er i ferd med å gi slipp.. jeg kjenner at jeg velger å gå inn i det ukjente terrenget,bare jeg med smerten min,med sårene mine. Bare jeg,hele meg..jeg er forferdelig sårbar og naken. Jeg velger å puste under vann. Og jeg velger å gjøre det jeg aldri har gjort. Jeg deler hele sjela mi og alle de forferdelige sårene mine til disse fantastiske menneskene jeg har rundt meg. Jeg velger å bryte gjennom masken og fasaden,og det unnvikende smilet...så sitter jeg der naken og sårbar, å åpner meg. Jeg tørr å sitte der i min ukjente kropp. Det å sitte der tilstede i denne kroppen som er i ferd med å bli min. Der og da er den min og jeg kjenner et smertehelvete uten like,men jeg er ikke alene. Jeg bruker ord og ikke mitt unnvikende gåtespråket. Og forteller med ord og med kroppen min. Og jeg erfarer at den gedigne skammen er bare en følelse. Der og da blir jeg ikke dømt,ikke overkjørt,ikke stemplet..men heller ikke lindret...jeg blir sett og hørt. Det overasket meg. Jeg føler at det er vanskelig å ta imot de gode ordene jeg får,fordi jeg selv sitter med en forferdelig skyldfølelse og skam. Jeg kjenner avskyet av meg selv. Men likevel blir jeg sett og hørt. Dette øyeblikket er mitt. Jeg prøver å eie det. Jeg kjenner at jeg må tilgi meg selv. Men det føles utenkelig. For smerten,skylden,skammen og selvforaktet dominerer..Enda. "Hva ville du sagt til lille frida på × år hvis du fikk muligheten? " jeg hadde lyst å si så mye,Mn jeg klarte ikke i dag. Kanskje i morgen. Men hvis jeg får muligheten igjen,og det vil jeg få, så ville jeg sagt: det finnes ikke vondt i deg. Du oser av omsorg for andre mennesker. Så mye at du har brukt årevis på å lide,så ikke andre skal ha det vondt. Du har satt deg selv sist. Men du er viktig. Du fortjener. Du er uskyldig. Du fortjener ikke å bære all verdens skyld. Du gjorde så godt du kunne. Du må tilgi kroppen din og deg selv,som ikke klarte å beskytte deg. Du fortjener å slippe deg selv fri fra det tortur fengselet du lever i. Det er ikke du som skal sitte der. Du fortjener å gi slipp. Du fortjener å tilater å bli elsket. Du fortjener å dele. Du trenger ikke å bære på alle smertene dine alene. Du er et godt menneske. Du var et offer,men du kan komme ut fra rustninger din og være frida. For du er trygg nå. Sårene dine er forferdelig smertefulle,men ikke farlige. Du fortjener å bli glad i deg selv. Du fortjener å gi slipp og komme frem som du er. For du er god nok. Det har du alltid vært. For du er deg. Og du er elsket som den du er. I dag og de siste dagene har jeg jobbet hardt med å bryte mønster. Bryte meg ut av fengslet mitt. På tross av en enorm frykt, en enorm skam og skyld, har jeg valgt å være sårbar og naken. Og jeg kjenner at jeg har blitt mer hel,og at jeg er i ferd med å gi slipp ~Frida~

1 kommentar:

  1. jeg blir grepet av det du forteller. Du fortjener alt godt. Vær god mot deg selv.jeg blir så glad for at du tør å prøve å gi slipp...!!du fortjener så inderlig å slippe fri fra fengselet ditt.stå på😊😊

    SvarSlett

gode ord dør sist