søndag 31. januar 2016

Just another Sunday

Sitter i vinduet på rommet mitt,ser ut,ut på verden. Det er så varmt og trygt her inne. Der ute er det så kaldt og skummelt skremmende. Jeg vil ikke gå ut. Men jeg er nysgjerrig på hvordan det er å være der ute alene i den store verden som er full av muligheter fra nord til sør og øst til vest, og i fleng,mange fleng. Altså uendelig mange muligheter. Og hvis jeg lager meg en jakke så blir det varmt ute også,så blir jeg kanskje trygg etter hvert. For jeg vil oppleve verden og mulighetene der ute. Jeg sitter å tenker på hvilden frida jeg er når jeg kommer hjem fra Oslo. Kanskje er jeg den frida jeg ønsker å være. Jeg tror det er mulig.frida ut på oppdagelsesferd i verden. Men i dag sitter jeg også i vinduet å ser ut på verden og er trist fordi jeg ikke eksisterer i den verden utenfor vinduet mitt. Jeg lever et "liv" på sykehus fordi jeg er ødelagt både psykisk og fysisk. I min verden blir jeg glad hvis kaliumverdiene har steget opp igjen,eller hvis jeg får besøk så jeg får høre litt sladder,eller hvis en av personalet tar meg med på håndballkamp fordi hun vet hvor stor del av livet mitt som bestod av håndball da jeg var yngre, eller hvis jeg får en fin kommentar på bloggen min,en pakke i posten,hvis jeg blir fornøyd med et bilde jeg har malt. Eller hvis jeg får morsomme snapper. Ja det er mange ting som skaper glede selv i min verden. Så er det godt å kjenne at håpet har en fast plass i hjertet. Håpet om at det en gang skal bli bra. Håpet om at jeg en dag skal fungere der ute,og kanskje stå utenfor vinduet å vinke smilende mens jeg går forbi. Jeg tror det er mulig. Ikke hver dag,men det teller så lenge jeg føler det innimellom. Det er en tung tid nå. Det virker som at av underbevisstheten min og kroppen min er klar for å jobbe med traumer. Ting kommer frem.ting som har skjedd. Ting som har satt sine spor. Det kommer frem,i form av ord,mareritt,flashbacks og hallusinasjoner skapt av frykt. Jeg vil ikke ha det. Jeg vil bare glemme,men det vil ikke kroppen min. Jeg må bare slippe det ut. Klarer ikke å bære det lenger. Det er alt for vondt og det tærer. Så selv om det gjør forferdelig vondt på mange måter,må jeg slippe det ut. Jeg gråter mye. Hver dag. Endelig. Hver tåre gjør meg litt lettere til sinns. Så blir det litt bedre. Plutselig har jeg plass til litt glede noen timer,så kommer stormen igjen. Det er tungt å puste i storm. Det er tungt å holde seg oppreist. Men jeg tørr å falle nå. Bare jeg passer på å falle trygt. Å heldigvis har jeg trygghet rundt meg. Jeg får spørsmål hver dag. "Har du kontroll frida?" "Vil du snakke om noe?" "Har du spist?""vil du finne på noe for å få litt fri fra alt" "er det for mye nå" "takler du dette" "si fra". Svarene er forskjellige hver time. Noen ganger er svarene mine tårer,og det er greit. Andre ganger er det ord,så plutselig et smil. Av og til ingenting. Bare det er kontakt går det bra. Jeg skriver mye. Mye av tankene mine,følelsene mine og handlingene mine bærer mye skam over seg. Det er lettere å skrive enn å snakke. Jeg trenger ikke å skamme meg til den trofaste dagboken min. Jeg tenker på at jeg gleder meg til å skrive ferdig boken min. Jeg vet jeg en dag skal fullføre den. Jeg vil bare være klar på en sånn måte at historien min skal fortelles slik jeg ønsker det. Jeg vil være litt friskere når jeg skal fullføre den. Men jeg skriver masse,og det har jeg gjort hele livet mitt. Så jeg har masse å se tilbake til. Jeg gleder meg virkelig til det prosjektet. Dette innlegget ble litt rotete. Beklager det. Sånn ble det akkurat nå. Ha en fin søndag alle sammen. ~Frida~

tirsdag 19. januar 2016

Sprettball i en stormende hverdag.

Hei. På tide å skrive litt igjen.på tide å granske hodet litt å prøve å identifisere innholdet,sortere og ventiler,altså skrive. Hvis jeg skal finne et ord som beskriver meg selv akkurat nå så må det bli berg-og-dalbane(r!). Det er en utrolig utfordrende tilstand. Det er riktignok utrolig tungt og slitsomt når formen går opp og ned som en sprettball,men det kommer også konsekvenser når det blir sånn. Selv om jeg prøver alt jeg kan å la tanker og følelser være tanker og følelser,og ikke handle på dem. Av og til overasket jeg meg selv og mestrer noe jeg trodde var umulig. Og andre ganger bruker jeg gamle mestringsstratergier. Det er vel da det blir konsekvenser. Men selv om jeg kaver i en storm midt i havet,og prøver alt jeg kan for å holde hodet over vannet,selv om det føles som at det er tusen tornetråder som drar meg ned.jeg kaver,men jeg klarer det sånn akkurat,fordi jeg ser land. Jeg ser det der fremme og jeg vet at når jeg en dag kommer dit kan jeg stå på bakken med hevet hode og se tilbake på stormen, se tilbake på den evige kampen som jeg klarte å kjempe meg ut av, så skal jeg snu ryggen til fortiden og gå rakrygget og sterk mot fremtiden,bærende på en ryggsekk full av erfaringer,minner,styrke,nye verktøy,selvtillit og nye mål. Det er dit jeg vil og skal. Så uansett hvilke stormer som venter meg skal jeg kjempe for å holde hodet over vannet og ha målet i fokus,mens jeg svømmer mot det. Når vi snakker om målet,så kan jeg jo også dele at jeg lenge har ventet på plass på vestre viken med bet-behandlingen. Det var sagt at jeg skulle reise dit å starte mitt livs største kamp i januar. På forrige videomøte med bet-gjengen fikk vi en dato. Det var litt skuffende. Jeg har lenge kjempet og holdt ut og holdt meg i live,med. Håp om at tiden snart er inne. Januar. Målet ble litt lenger unna. Den nye datoen er nå 12.april. jeg får fortsette å svømme. Jeg skal fortsatt dit. Jeg føler meg fortsatt like heldig som har fått en slik sjanse. Jeg skal ta den og omfavne den med alt jeg har. I min sprettballhverdag hender det at jeg har noen øyeblikk der jeg nyter stillheten og tørr å drømme litt om fremtiden. Det er jo helt opp til meg hvordan den blir,og vi vet alle at Dreams Come true.! Det er godt å drømme,hvertfall de gangene når man kjenner fra hjertet at man har tro på dem. Men sånne ting går jo også opp og ned. Med når man har sine øyeblikk hvor håpet strides frem,er det en slags frihetsfølelse som fyller hver eneste celle i kroppen. Det er gode øyeblikk. Det er mange følelser å håndtere for tiden. Mer enn før,siden jeg driver å trapper ned og har trappet ned på mange medisiner som i årevis har lagt litt lokk på ekte følelser. Nå føler jeg dem alle sammen. Og jeg lar dem komme ut. Jeg tror jeg har grått mer den siste måneden enn i hele mitt liv. Det er godt å gråte. Jeg gråter med god samvittighet. Hver dag. For hver tåre som renner ned mitt kinn,føler jeg at alt det tunge slipper taket sakte,akkurat som det skal. Så blir jeg sint innimellom. Ikke bare litt. Da fyker sinnet mitt i både vegger og tak,puter og av og til i form av ord til et velutdannet og erfaren ansikt. Så ler vi av det etterpå. En ting er sikkert. DET MÅ UT! Det skal ut! Og ut kommer det,mer og mer i sunne uttrykk. Så hvis du spør meg hvordan jeg har det nå,får du et stikk motsatt eller et helt annet svar om en time. Så sånn går no dagene. Jeg spretter opp og ned som en sprettball som prøver å unngå å sprette i farlige hull. Selv om jeg bommer av og til finner jeg alltid en eller annen måte å klarte opp av hullene,så fortsetter jeg å sprette... sprett sprett. Jeg må si jeg ser frem til å gå over til surfing eller flying. Jeg ser frem til å fly inn i en ny tilværelse. Jeg tror og håper at det en dag blir realiteten. Det er det jeg holder meg fast i,i det store stormende havet jeg befinner meg i. Så kommer jeg dit jeg velger å navigere til. Vi velger selv hvem vi vil være og hvor vi vil være,og hva vi velger å kjempe mot. Jeg har navigert livet i ruta mi. ~Frida~

lørdag 9. januar 2016

Kjære jente 13år, mitt hjerte blør for at du ikke ble plukket opp og tatt vare på slik som du trengte

Hei alle sammen,og riktig godt nyttår. i dag skal jeg ikke skrive om meg, men om noe som berører meg svært mye,og som jeg vet berører et helt land også,så jeg skal prøve å være forsiktig og få ut dette riktig. Husk at dette er bare fra mitt hode,så jeg sier ikke at det er sånn.vi har alle tanker og meninger til saken. Her er mine ord. Jeg tenker på saken om den 13.år gamle jenta som ble mobba så forferdelig mye av barn som nå blir kalt barnemordere. Jeg tenker på mora til jenta som mest sansynligvis har kjempet for barnet sitt mot systemet over år. Hun gir opp kampen med systemet,og har bestemt seg for å selv gjøre alt hun kan for å kjempe med barnet sitt for å få i henne mat. Av erfaring er det ikke en mors jobb å tvangsfore sitt barn. Det er helsevesenet sin jobb. For å kjempe Mot en så syk jente som ikke har inntatt næring på lenge,og mest sansynligvis er hjernevasket.alt som sto i hodet på jenta var "jeg skal slanke meg jeg.jeg skal slanke meg så mye at jeg dør.da vil det være mobberne sin skyld." Men hvordan er det i dag da. Jenta døde og moren som kjempet for henne har skylden? Er mobbebarna barnemordere? jeg, av egen erfaring forstår jeg dette sånn som at det er helsevesenet som har sviktet. Det skal ikke være sånn. Min mor kjempet sånn for meg også. Mamma fikk bare høre "det er bare barneproblemer som går over.hun er for ung til å ha anoreksi.hun er ikke syk nok til å legges in på sykehuset.hun er jo bare 11år" Mamman min kjempet for meg også,slik som alle mammaer ville gjort. Slik som moren til den 13år gamle Jenta. Men hun sultet til døde. Hvis ikke mamma hadde kjempet og jeg hadde fått hjelp,slik som jeg gjorde. (Slik som moren til jenta gjorde men ikke fikk hjelp),så hadde. Jeg nok ikke vært her i dag jeg Heller. Dette handler ikke om meg,men om en vakker jente som ble så mobbet at hun valgte å slanke seg til døde. Og moren kjempet for henne. Men ingen andre. Helseapparatet sviktet. Nå sørger moren over å ha mistet sin datter i et anoreksi helvete kommet av at hun ble mobbet i hjel. Hun sørger. I tillegg blir hun beskyldt for å ha drept sin egen datter. Hvor mye tåler et menneske? jeg sitter vertfall her med en stor klump i halsen å tårer i øynene. Jeg er sint på systemet. De klarte ikke å redde henne. De gjorde ingen ting. Jeg tenker at hvis jeg fikk hjelp da jeg var elleve år og var kjempesyk,så kunne jeg kanskje vært frisk for mange år siden. Neida,det ska gå så langt at de nesten griper inn på ditt siste åndedrag. Hva har samfunnet å lære av denne jenta. Hva har samfunnet lære av meg og alle i samme situasjon. For det skal ikke være sånn. Det blir det samme som at en får kreft,så får man ikke hjelp før kreften er spredd over helekroppen. Da er det vanskelig å bli frisk igjen. Tenn et lys for denne jenta som nå er en engel.la oss håpe hun har fått fred nå. Og et lys for moren som sørger. Og et for håpet om at verden skal forstå og gjøre noe med systemet,helsevesen og mobbere. Kjære moren til jenta. Hvis du leser dette. Du har mange mødre i ryggen. Vi forstår deg. Ikke gi opp. Det ville ikke din datter ønsket. Fortell hennes historie og del den med verden. ~Frida~