tirsdag 24. mai 2016

Tilbake på veien

Vel vel. Så ble det en liten tryn på veien. Men jeg har ikke annet valg enn å hoppe inn på veien igjen og fortsette. Det er det eneste riktige å gjøre. En del av meg har lyst å gi opp fordi jeg kommer ikke til å klare dette. Mens en større og viktigere del sier at jeg kan ikke gi opp. Jeg skal få det til. Jeg hadde bestemt meg på forhånd at uansett hvor tøft og vanskelig og kronglete disse månedene på bet blir,så skal jeg komme meg igjennom og ut på en annen vei i livet. Jeg er ferdig med å være den syke svake frida uten mål og mening. Jeg vet at den frida som alltid hadde mål,hadde verdier og ressurser er der inne,venter på å slippes fri,fra en jævlig og rett og slett forferdelig tilværelse. Jeg er den eneste som kan sette meg fri. Med hardt arbeid og god hjelp og et behandlingsopplegg som er riktig skal min historie også ende godt. Jeg ser for meg alt. Det har jeg jo gjort før og. Men da har det vært en uoppnåelig drøm. Nå er det en realistisk drøm. Fordi bet åpnet en ny dør for meg og fikk meg til å forstå at jeg faktisk kan velge å kjempe for den drømmen. Jeg kan gjøre den virkelig. Det er ikke lett. For mange ting må forandre seg. Og de forandringene jeg må gjøre i meg selv er noe av det tøffeste og mest krevende jeg har gjort i hele mitt liv. Men jeg skylder meg selv å gi denne sjansen alt jeg har. Og enda litt til. Etter en lang og tung kamp som nå har vart halve mitt liv,har jeg kommet til et punkt der jeg og kroppen min må ut av dette. Jeg klarer ikke å være i denne forferdelige runddansen med smerte, nedturer, mislykkethet og mørke. Jeg vil ha det godt,ha det bra både med meg selv og i livet,jeg vil ha mål å strekke meg etter og en hverdag som er meningsfylt med venner,familie,livskvalitet,utdanning og gode følelser også. Jeg fortjener det. Men det er ikke nok å ville det. Jeg må kjempe for det og ta valgene som fører meg dit. Jeg er selvfølgelig redd for å mislykkes, men jeg kan ikke la meg hindre av angsten min lengre. I morgen reiser jeg tilbake til Lier og fortsetter det jeg startet på. Jeg gruer meg,for jeg skammer meg og føler meg redd og engstelig for å gå inn døren på bet igjen etter en slik nedtur. Det er alltid vanskelig å komme tilbake til behandlingen på grunn av den skammen jeg bærer. Jeg vet at jeg ikke har noe å skamme meg over. Men sånn er det bare nå. Den skamfølelsen er noe jeg må jobbe med. Det er slitsomt å bære skammen. Den veier så tungt at hodet henger ned,istedenfor å være rakrygget og trygg i seg selv. Jeg gleder meg til jeg klarer å slippe den skammen. Ønsk meg lykke til. Satser på en god natts søvn inatt. Så er det bare å komme seg tilbake på veien igjen. ~Frida~

fredag 20. mai 2016

En selvskadere mareritt

Jeg sliter med selvskading,men selvskading er ikke meg. Den definerer ikke hvem jeg er som person. Når jeg kommer inn på akuttmottaket og har skadet magen min er både jeg og kroppen min i krise. Jeg har det vondt både fysisk og psykisk. Jeg er veldig fortvilt og lei meg og alt jeg tenker er at jeg vil komme meg til helvetes bort fra den uutholdelige smertefulle traumatiske situasjonen. Men jeg er der og jeg kan ikke bare reise meg å gå. Jeg har en skade,som trenger rask behandling. Jeg må inn på operasjon. Jeg er en person med en skade som trenger behandling. Hvorfor er det annerledes om den skaden ikke hadde en psykisk årsak,men en fysisk årsak? Hvorfor skal stemplet som de som jobber i somatisk satte på meg, avgjøre hvordan jeg skal bli behandlet? Om jeg fortjener å bli behandlet med respekt? Om de skal ta hensyn. Om de skal snakke ordentlig til meg og være hyggelige. Hvorfor trenger de å få tilfredstillende sitt behov for å takle dette når det egentlig er mitt behov som skal være i sentrum. For jeg trenger å bli tatt vare på. Jeg trenger å føle meg trygg,ikke truet og livredd. Jeg trenger ikke at de står over meg med sine hender dekket med makt. For jeg ligger der hjelpesløs. Og selv om jeg er en person på lik linje som alle andre,blir jeg satt i bås, jeg blir i den hjelpesløs tilværelsen minst en uke. Hvis jeg skal oppsummere kort hvordan den uka er etter mye erfaring. Tramatisk, uutholdelig smertehelvete. Dissosiering fordi situasjonen er så ille at jeg må flykte inn i en annen verden. Angst hver gang for hva de vil gjøre denne gangen. Jeg har lært at de har ingen grenser. Mitt behov spiller ingen rolle. Tortur. Jeg blir overasket hvis jeg opplever at noen er hyggelige eller gir meg omsorg på et eller annet vis. Så jeg feire det av. Klarer ikke å stole på noen innenfor sykehusets vegger. Så lenge jeg er her er jeg truet,akkurat som å være innesperret i et rom der en overgriper kommer og går. Hva skal jeg gjøre? Det er ingenting jeg kan gjøre. Jeg klarer ikke å komme meg opp av sengen fordi jeg har så utrolig mye smerter etter operasjonen. Pluss at makten ligger i hendene på kirurgene. Jeg sammenligner det med at jeg har blitt bortført av slemme grønne romvesener som ikke har følelser. De vil oppnå ett eller annet og de gjør det som trengs for å oppnå det. Når de er ferdige med meg blir jeg sendt tilbake til jorda igjen. Full av traumer av det de gjorde,måten de gjorde det. De tenker at det spiller ingen rolle om jeg sier til noen hva de gjorde med meg,for hvem vil tro på en psykiatrisk pasient? Hvorfor er jeg annerledes i kirurgene øyne fordi jeg selvskader? Grunnen til at jeg selvskadere er vondt nok i seg selv, Mn jeg må i tillegg bi straffet. Kjefter man på en kreftpasient når de kommer inn med tilbakefall fordi de tar opp verdifull tid og plass og penger? Nekter man ordentlig smertelindring til en som nettopp har blitt hjerteoperert? Hvorfor skal årsaken til skaden ha alt å si til hvordan man skal bli behandlet? Det har egentlig ikke kirurgene noe med. Det er ikke jobben deres å fikse meg mentalt med ekstreme metoder som man kanskje brukte under krigen eller for hundre år siden. Vi er i 2016. Jeg prøver å tenke at det er ikke meg det er noe galt med sånn sett. Men når det er sånn hver bidige gang,så dukker spørsmålene opp. Fortjener jeg dette? Kanskje gjør jeg det. Kanskje det skal være sånn. Kanskje jeg ikke fortjener bedre. Jeg skjemmes over hvordan selvskadere blir behandlet i somatiske sykehus. Vi er mennesker på lik linje med alle andre. Vi har rett på ordentlig respektfull omsorgsfull profesjonell behandling. Sånn sett er det ikke noe forskjell på meg og kong Harald. ~Frida~

torsdag 19. mai 2016

Maktesløs ergo hjelpesløs

Jeg kan jo velge å tenke at For å kunne se regnbuen,må jeg akseptere regnet. Da får jeg lyst til å brøle ut i sinne: "DA HAR DET VÆRT EN JÆVLIG LANG OG KRAFTIG REGNSKUR SPØR DU MEG". Jeg er lei av regn og vertfall å akseptere regnet. Jeg vet jo at der fremme,litt lengre fram på veien jeg går nå vil jeg kunne få se regnbuen. Ja kanskje til og med sola. Jeg vil se sola. Ikke alt går plettfritt. Ikke i livet,ikke i verden,og heller ikke i bet. Det var kanskje for mye å håpe på at jeg ikke skulle tryne i grøfta en eneste gang. Jeg håpet på det. Så mye at jeg trodde på det. Men så havnet jeg her da. I en situasjon jeg snart har vært i sytti gang før. Bare på et nytt sykehus. Det gjør vondere i hjertet enn i magen denne gangen. Så jeg er veldig lei meg nå. Men jeg må bare se frem. Jeg har gått noen skritt fremover nå,og om noen dager er jeg tilbake på den veien igjen. Litt mørbanka,men tilbake. Jeg har lenge tenkt å skrive et innlegg på hvordan man blir behandlet når man kommer inn på somatisk sykehus. Dere skjønner at i kirurgene og legenes hode er ikke selvskadere eller psykiatriske pasienter mennesker som fortjener å bli behandlet med respekt. Vi er ikke gode nok mennesker til at vi fortjener å bli tatt vare på. Vi kan gjerne bli skjelt ut. Vi kan gjerne bli behandlet som ei labrotte. Vi kan gjerne bli nektet smertelindring eller bedøvelse selv om du skal sy igjen et kutt eller om du skal operere i magen eller beinstrukturen. Bedøvelse eller smertelindring lærer de jo ingenting av tenker de. De overlever. Ja. En menneskekroppen kan tåle mye. Men hva med menneskets hjerne? Hva med traumatisering,torturering og psykiske konsekvenser av hvordan vi blir behandlet. Er vi ikke likeverdige mennesker uansett om vi er psykisk syk. Mange vil kanskje tenke at jeg setter dette på spissen nå. Jeg kan ikke bestemme hva dere skal tro. Men dette er realiteten. Jeg kan si det,for selv har jeg opplevd å befunnet meg i et verst tenkelige smertehelvete etter buk operasjoner, blitt helt tatt forgitt og blitt behandlet respektløst, blitt skjelt ut..lista er lang...nesten sytti ganger nå. Jeg begynner å tro at det skal være sånn fordi jeg ikke fortjener bedre. At jeg som selvskadere er mindre verd enn andre mennesker. Selvfølgelig tror jeg det når jeg har pplevd det hver eneste gang jeg har vært i denne hjelpesløs situasjonen. Legestittelen har mye makt. Det oser makt. Jeg,selvskaderen.. maktesløs ergo hjelpesløs. ~Frida~

lørdag 14. mai 2016

Sette seg selv fri

Har gledet meg i to uker til denne langhelga, for egentlig skulle jeg endelig hjem på perm en tur. Men når man er 60-70 mil hjemmefra,og har en del fysiske utfordringer er det dessverre ikke bare bare å planlegge. Jeg har ikke kommet så langt at det er bare å sette seg på et fly heller,enda. Jeg trøster meg med at det blir snart. Snart er jeg der at jeg kan reise alene,å da blir alt mye lettere. Så da blir det både pinse og 17.mai her. Heldigvis har jeg fått tilbud av fantastiske medpasienter til å feire 17.mai i drammen. Gleder meg veldig til å se noe helt annet enn veggene her inne. 17.maitog, is og masse liv blir det utrolignok i år også. Siden jeg kom hit i april er garderoben min mersom litt feil kan du si. Ulljakka, strømpebukser og tjukke gensere. Hehe. Veldig dårlig planlagt. Jeg kunne gitt mye for litt lettere klær nå,for her er det VARMT. Det er ikke bare bare å komme seg på et kjøpesenter uten bil heller. Det går jo selvfølgelig busser,men jeg er ikke så kjent her enda. Og heller ikke så sprek enda. Men så fort jeg får muligheten,gleder jeg meg til en liten shoppingrunde. Jeg har vært her på lier (bet) i en måned nå. Utrolig å tenke på at det faktisk har gått en hel måned allerede. Det har skjedd mye på kort tid. Jeg kjenner det går veldig opp og ned,og akkurat nå er jeg egentlig veldig ned. Dagene er tøffe og tunge. Men jeg gjør jobben min hver dag likevel. Det er mange vanskelige valg å ta iløpet av en dag. I starten i oppholdet gikk det egentlig litt lettere ift at jeg klarte å bryte en del mønster,uten at jeg hadde det så vanskelig følelsesmessig. Nå har jeg mye mer kontakt med følelsene mine,og da blir jo alt litt vanskeligere og tyngre. Alt med følelser er i min verden forferdelig vanskelig. Men eksponering hver dag gjør at man verfall får kjent på mange følelser. De som jobber her i bet har mange fine metaforer som beskriver hvordan det føles å eksponere seg på denne måten. En metafor som jeg føler stemmer veldig er at jeg står på et skyhøyt stupbrett,uvitende om hva som skjer hvis jeg kaster meg utfor. Alle kan forelesning meg at det er vann i bassenget under stupebrettet. Men for å føle meg trygg eller tro på at det er trygt må jeg faktisk erfare selv at det er vann i bassenget. Det betyr at jeg må kaste meg utfor selv om jeg ikke vet om vannet er der eller ikke. Jeg føler jo at det ikke er der når jeg står der oppe. Jeg tenker at jeg kommer til å dø,eller at det er farlig. Det finnes bare en måte å finne det ut på. Sånn føles det å eksponere seg,bryte mønster,gå inn i et terreng i seg selv der alt er ukjent,smertelig vond og ubehagelig og skummelt skremmende. Samtidig vet jeg at det er eneste veien å gå hvis jeg skal bli frisk. Det er utrolig slitsomt å jobbe med seg selv på den måten hver dag. Jeg vil så inderlig,men det hjelper ikke hvor mye eller hva jeg vil,jeg må faktisk handle. Utføre,gjennomgå,eksponere og derretter erfare og lære. Det finnes alltid den fristende trangen til å ta en enkeltløsning å flykte,ved å bruke kjente mønster jeg har gjort før,men så handler det jo omgå stå imot og stå i ubehaget ved å bare være. Være tilstede i dette skremmende vonde og ubehagelige nuet i kroppen min. Jeg gleder meg sånn til den dagen jeg kjenner at jeg er i mål,til jeg endelig kjenner meg fri. Fri fra denne sykdommen. Fri til å leve. Fri til å være frida. Fri til å realisere drømmene mine. Og realiteten er at JEG er den eneste personen i verden som kan sette meg fri. Bare synd at det tok meg halve livet mitt å forstå det.
Stå imot den enkeltløsning døra som gnager i nakken hele tiden er ikke lett. ~Frida~

tirsdag 10. mai 2016

Tikk takk

I dag er jeg en tikkende bombe. Hver gang jeg prøver å gå nærmere innsiden for å prøve å lete etter svar. Men det er en enorm tjukk og høy mur. Så her sitter jeg å kjemper med tårer som presser på,mens jeg prøver presse ned. Når skal jeg klare å slippe taket helt. Det er tungt. Akkurat nå sitter jeg å lurer på om det er en bunn,samtidig vet jeg at det dlir tøffere for mer. Det finnes bare ett alternativ som jeg ser det. Der er å gjennomføre bet ~Frida~

lørdag 7. mai 2016

Se ut, og ikke inn

Prøver å se ut,og ikke inn. En liten pause fra mitt sinn. Verden venter på meg. Jeg vil finne en vei. se ut,og ikke inn. Til i morgen. Til neste trinn. ~Frida~

fredag 6. mai 2016

Helg i Lier

Juhu. Endelig fredag og helg. Det er vel en normal følelse å ha etter en arbeidsuke. Jeg må si at det er en utrolig god følelse å ha. Vertfall når man kan ta helg med god samvittighet. Jeg tilbringer helga mi på Lier. Kan ikke klage på det,for her er det skikkelig varmt og masse sol. Det hjelper på det også for å si det sånn. Hvertfall når jeg til forskjell fra før kan kjenne glede over en sånn ting som sol og varme. Det er lenge siden sist. Neste helg er det jo noen helligdager,så jeg tenkte å ta langhelg og perm hjem til Trøndelag. Det blir godt kjenner jeg. Det er godt å kjenne at permisjon er noe jeg gleder meg til. Jeg er jo mer på plass i meg selv. Mere frida. Det betyr at jeg er mer tilstede og har mer kontakt med følelsene mine, så da setter man mer pris på ting merker jeg. Sånne ting som at jeg får tilbringe en langhelg med familien min, at det er sol,besøk,en fin samtale etc. Eller alle de små viktige tingene blir plutselig noe som gir meg gode følelser. Jeg sier ikke at jeg er frisk, for jeg har såvidt begynt. Det er bare godt å kjenne at jeg er mer tilstede i livet mitt å knytter følelser til ting. Både på godt og vondt. Men det å kjenne på følelser gjør jo at jeg føler meg mer levende. Håper dere og får en fin helg. Jeg skal benytte helgen til å hvile og hente ny energi til en ny uke, kanskje gå en tur i sola, spise is og se på serier. Gleder meg. Go helg folkens ~Frida~

onsdag 4. mai 2016

Update fra bet

Nå har jeg jammen vært her i tre uker allerede. Det er godt å tenke på at jeg endelig bruker dagene på å gjøre alt jeg kan for å bli frisk. Mamma hadde rett. Jeg hadde Det i meg. Jeg trodde aldri det skulle gå. Men det går. Jeg kjemper med alt jeg har,og litt mer. Men det er verdt det,for jeg vet at jeg nå endelig går på riktig vei. Jeg vet at jeg kommer til å bli frisk. Det er tunge tak,hver eneste dag,flere ganger om dagen. Men som sagt er det verdt det. Jeg legger meg hver kveld med god samvittighet. Det er godt. Jeg kan vel si det sånn at det har skjedd mer på tre uker enn på tre år. Bet-behandlinga er beintøff og intensivt som faen,men det funker.her blir behandlingsresistente pasienter friske. Det er ganske utrolig. Det er rørende å høre solskinnshistoriene. Det er sterk å høre friske pasienter fortelle at de også var gitt opp,de også tilbringe halve livet sitt på psyk. De og hadde ingen håp. Men så tok de opp kampen i bet, ingen lett kamp,men lever i dag friske liv. Det gir håp å høre. Jeg tenker vertfall etter tre tøffe uker her at jeg også skal klare det samme. Det er det eneste jeg vil. Enten er det livet eller døden. Det er uaktuelt å leve slik jeg har gjort. Det klarer jeg ikke. Det klarer ikke kroppen min heller. Jeg håper jeg etterhvert klarer å lukke den bakdøra (døden) helt igjen. De sier at det vil være best for meg med tanke på at det innimellom vil være så tøft at den døra må være lukket. Det sier seg vel sjøl. Jeg har lært vanvittig mye på disse ukene. Jeg gleder meg veldig til jeg kommer gjennom. Det er ganske tøft å være i denne behandlingen. Jeg gleder meg til jeg har kommet meg gjennom dette og har det mye bedre. Jeg vet det vil bli verdt det. ~Frida~