mandag 27. juni 2016

Jeg ligger her å føler

Ligger her i sengen min på lier. Får ikke sove. Ligger bare å kjenner på følelser som farer gjennom kroppen min. Med en gang de kommer blir jeg redd. Som et lite barn der det kommer et stort skummelt monster. Men så ser jeg det for meg. Jeg ser for meg at kroppen min er en elv. Jeg, psykisk, er i elven.Det er sterke strømmer som drar meg frem og tilbake. Jeg ser for meg at av og(følelser og tanker) til kommer det en grein eller et blad flytende ned den elven. Jeg prøver å tenke at jeg skal prøve å ikke rive i stykker det som kommer av frykt. Jeg tenker at jeg skal være modig og nysgjerrigå la det som kommer renne nedover hele elven. Det er vanskelig. For når de kommer i full fart mot meg ser jeg et stort monster. Men jeg prøver å si til meg selv at det ikke er farlig. Det er trygt. Det er vanskelig å tro at det ikke er farlig, men jeg prøver. Denne elven vil renne resten av mitt liv, og hvis jeg vil ha et godt liv må jeg la disse tingene flyte. Jeg vet jo aldri om det er gode ting som kommer. Livet er nå en gang slik at vi mennesker føler. Og jeg er et menneske. Jeg må tillate meg selv å være et menneske. Et sårbart menneske, et trist menneske, et glad menneske. Til og med et sint menneske. Jeg er jo bare et menneske. Så her ligger jeg og føler. Lar følelsene ta plass i kroppen min. Jeg kjenner smerte i magen, glede i hjertet, stress over situasjonen, irritabelhet over at jeg ikke får sove.redd fordi jeg føler... Jeg velger å ligge her å føle. Jeg vet akkurat hvordan jeg kan få følelsene til å forsvinne. Men jeg velger å føle. Fordi jeg vil bli fri(sk). ~Frida~

søndag 26. juni 2016

Ekte smil og ekte følelser

Det er godt å legge seg om kvelden med et ekte smil. Et friskt smil. Mitt smil. En god blanding av gode følelser. Glede,kjærlighet,mestring. Den gode følelsen av at jeg har levd i dag. Jeg har levd. Ikke overlevd. Det er stor forskjell. I helga har jeg lært at det er et stort spekter av følelser som farer gjennom kroppen iløpet av en dag. Det er bare at nå som jeg tørr å føle på følelser,vil jeg si at følelsene får meg til å føle meg levende. I helga har jeg tatt med meg verktøyene mine hjem, og brukt dem. For selv om følelser,både gode og vonde,skremmer fortsatt vettet av meg. Men det er godt å føle seg levende. Det har vært et langt ensomt liv der jeg har stengt av følelsene mine. Jeg vil si at et følelsesløst liv er ensomt. Forferdelig trist og ensomt. Jeg er så glad for at jeg har valgt å ta livet mitt tilbake fullt og helt. Det er en tøff og rett og slett jævlig smertefull jobb. Men jeg vil føle. Jeg vil føle både smerte og glede. Jeg har skyhøye store skumle vegger rundt meg på veien foran meg som skal rase ned. For den eneste som holder meg fanget i det ensomme forferdelige nitriste smertefulle hullet av en tilværelse jeg har befunnet meg,er meg selv. Og jeg er den eneste som kan sette meg selv fri. Jeg kan legge meg på puta mi i kveld med det smilet jeg snakket om. For i helga har jeg vunnet mange seire. Og det beste av alt. JEG FØLER DET! i morgen starter jeg på igjen. Jeg skal klare dette. Jeg må klare dette. Jeg kan velge dette. Og det gjør jeg. ~Frida~

fredag 24. juni 2016

Bet behandlinga+ homecoming

"Livet er vondt og jævlig,og kommer til å fortsette å være det, så da kan du like gjerne lære deg å forholde deg til det". Det er en replikk vi får høre ganske ofte her i bet. Jeg har vært her litt over to måneder nå. Jeg har kommet langt. Jeg har brukt hele livet mitt til å flykte fra følelsene mine. Nå har jeg brukt disse to månedene på å gjøre det motsatte. I tidligere behandling har personalet sprunget i hælene på meg,mens her i bet springer vi etter ansatte. Her har vi ansvar for eget liv. Det har vært utrolig vanskrlig å forholde seg til. Men nå er jeg vant til det. Men så vondt, så jævlig,så slitsomt og uutholdelig hver eneste dag er. Og vanligvis ville jeg blitt nedmedisinert for å få bort alle smertene og ubehaget. Her er det motsatt. Her trappes høye medisinlister ned til null og vi får frem alt som er av smerte og vonde følelser. Vi kan flykte hvis vi vil. Ingen stopper oss. Men vi blir hele tiden bevisstgjort på at vi har et valg. Vi kan velge å la være å flykte og bare la smerten og følelsene være der. Ikke gjøre noe med det. Akseptere at de er der. Livet kommer alltid til å være smertefullt. Vil vi fortsette å flykte er det ingen her som hindrer en i det. Ordet valg,er noe vi hører 1000 ganger på en dag. Men vi har valg. Jeg trodde ikke at jeg hadde valg da kom hit. Jeg har følt at jeg ikke har hatt valg hele livet mitt. Her lærer vi å se sannheten. Her lærer vi å si at det var jeg som tok alle de elendige skamfulle jævlige valgene jeg har tatt. Valg som har fått store konsekvenser som har såret både meg og andre. Valg som smerter mitt hjerte så enormt at jeg skammer meg voldsomt. Det gjør så vondt å tenke på at jeg tok de valgene. Ja jeg var syk. Men jeg gjorde de valgene. Men jeg kan ikke forandre fortid. Jeg kan bare velge annerledes i dag. Jeg kan påvirke dagen i dag. Det er vanskelig å ta valg. Hvertfall når det er så sterke krefter. Det å velge å gå imot sykdommen min,tvangstanker skaper en enorm angst. Det er helt sinnsykt tøffe tak å ta. Det gjør vondt i hele kroppen,hodet koker og jeg må kjenne på smerte hele dagen. Jeg har brukt hele livet mitt på å flykte. Dvs at jeg aldri har forholdt meg til følelser. Dvs at jeg har så mye fortrengte følelser inni meg at nå som jeg beveger meg inn i det,føles det som jeg går rundt som en tikkende bombe. Det er veldig komplisert. Mn jeg begynner å skjønne sammenhenger om hvorfor jeg ikke har lært å forholde meg til følelser. Hvorfor jeg har vært på evig flukt. Jeg har opplevd flere ganger i livet mitt at det straffer seg og er farlig å vise følelser,ytre behov,si fra,sette grenser,ta plass. Pluss at alle disse årene der sykdommen har tatt så Stor plass har gjort at jeg oppretthold den angsten for å ta plass og vise følelser. Det har også gjort at jeg mangler vanlig utvikling som andre på min alder har. I dag føler jeg meg ikke som en person. Har ikke noe selv-følelse. Det prøver jeg å gjøre noe med her på bet. Alle de tøffe takene vi må ta her på bet,er noe av det mest vonde og vanskeligste jeg har gjort. Jeg vil jo at det skal bli en varig endring,så da er det vondt å gi slipp på mange ting. Man blir så utmattet av å gjøre den jobben vi gjør hver dag. Jeg har aldri vært så sliten. Det føles som jeg skal stupe når som helst. Men likevel må jeg holde meg oppe. Alt gjør så vondt. Trangen etter å flykte og få ro er sterk. Men hver gang jeg flykter går jeg et skritt tilbake. Jeg må uansett gjennom dette. Jeg bestemte meg før jeg kom inn her. Uansett hvor vondt å jævlig,skal jeg gjennom. Jeg vil leve livet mitt. Jeg vil ta livet mitt tilbake. Nå er jeg på perm hjemme i lensvika. Det er godt med en liten pause. Trenger å hente litt motivasjon og styrke. Jeg prøver å være her og nå. Utrolig deilig å være sammen med familien. Hvertfall mine to sjarmtroll av tanteunger. Jeg skal prøve å kose meg så mye jeg kan. Det er godt å være hjemme. Jeg føler meg trygg. ~Frida~

torsdag 16. juni 2016

Alle ballen i lufta

10 baller i lufta,hundre baller i lufta.. alle baller i lufta. Men jeg trenger bare en i gangen. Jeg har kommet litt dit at jeg har så mange baller i lufta (mye å tenke på og gjøre.) At det gjør at jeg mister totalt oversikt, kontroll og blir forvirret,sliten og mindre motivasjon. Alt svinger veldig. I en sånn behandling der man har alt an svar selv så blir det vanskelig å følge et program når jeg i ene øyeblikket har hallusinasjoner og er paranoid,ligger under dyna full av angst,spiser og spyr,er så fjern at jeg tilbringer mer tig i uvirkeligheten enn virkeligheten. To timer senere er jeg sosial,hyperaktive. ,energisk og lateglad. Jeg føler at ting går for sakte. Nå vet jeg at behandlingen er sånn at man bruker mye tid på å bli trygg,bli kjent med og forberede eksponeringen. Og når man gjør det tror jeg ikke man føler tid og sted. En sånn type eksponering er den mest krevende måten å jobbe med seg selv på. Her er det altså snakk om indre eksponering. Mange tenker ytre eksponering om eksponering. Det er vanskelig å forstå alt i bet. Går liksom ikke an å forklare. Må prøves. Jeg skal prøve å skrive litt oftere. Beklager for et rotete innlegg ~Frida~

torsdag 9. juni 2016

Masken

Når jeg smiler og ler er det ofte fordi jeg egentlig føler meg redd,har vondt eller har andre vonde følelser som gjør det lettere å heller smile å le. Ofte smiler jeg når jeg heller egentlig skulle ha grått. Det har jeg gjort hele livet. Fordi jeg ikke har klart å stole på at verden tåler følelsene mine. For å utad virke ok. For å lure meg selv på et vis,tror jeg. Jeg har lenge lurt på hva som skjer hvis jeg tar av den masken og viser at jeg er sårbar. Jeg har alltid trodd at jeg må prestere og smile. Så lenge at den masken setter seg fast. Jeg har oppdaget flere ting under denne behandlingen. På alle de reisene bak masken og inn i mitt indre sitter et barn. Et barn som tror at så lenge man smiler vil alt gå bra. Et barn som harføler at hun har ingen rett til å ta plass i denne verden. Et barn som skåner alle fra alt som finnes på innsiden. Et barn som aldri en eneste gang har sagt imot,satt eget behov foran andres,sagt sin mening eller sette ned foten eller en grense hvis noen går for langt. Et barn som er så full av smerte,men som aldri slipper ut. Psykisk gnager de på sjela hele tiden. Fysisk har hun så vondt at hun vil brøle høyt,men hun kan jo ikke brøle. Så ingenting kommer ut. Og hva skjer hvis det kommer ut? Vil alt renne ut som en foss? Vil hun eksplodere? Vil de hun har kjær fortsatt ville ønske å være nær? Vil det noengang stoppe? Jeg prøver å la det barnet komme frem på mine daglige reiser til innsiden. Jeg må si at det er helt forferdelig hver gang. Det er som å slå på en maskin som har vært avslått. En kraftig maskin der de voldsomme følelsene farer gjennom kroppen, samtidig som kroppen setter i gang en haug med beskyttelse som kommer etter hverandre. Det er som å svømme i full storm på åpent hav mens du konstant blir dradd under vann. Men så må man kjempe imot. Det er sinnsykt slitsomt og du tror at du aldri vil finne land igjen. Det er en utrolig slitsom og krevende reise. Noen ganger er jeg så sliten at jeg jeg ikke vet opp ned på noe,noen ganger så vondt at jeg ikke klarer å være i denne verden. Jeg prøver å ta av den masken også. Men da går jeg konstant på jakt etter en ny beskyttelse. Denne totale reisen på innsiden er vanvittig tung og lang. Og noen ganger er det vanskelig å huske målet oppi alt. Jeg bare kjemper fordi jeg xvil kjempe. Jeg bare gleder meg til den dagen der jeg kan sette barnet i meg og meg selv fri. Mange kjemper for frihet,på forskjellige måter. Jeg er en av dem ~Frida~n