tag:blogger.com,1999:blog-5685289004258294130.post8060672880161402355..comments2023-06-14T10:05:46.148+02:00Comments on my truth - Frida Olivia: tirsdag 12.januar - Jeg gir opp - ENORMT RASERILeaamalie.blogspot.comhttp://www.blogger.com/profile/03722994533570060257noreply@blogger.comBlogger16125tag:blogger.com,1999:blog-5685289004258294130.post-63590872663602558572012-01-15T20:07:56.412+01:002012-01-15T20:07:56.412+01:00Jeg håper du finner ut av virvaret inni deg og at ...Jeg håper du finner ut av virvaret inni deg og at det alle prøver å fortelle deg i beste mening er - og blir -til hjelp for deg. <br />LOVEAnonymousnoreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-5685289004258294130.post-52762467257848049212012-01-15T15:02:09.409+01:002012-01-15T15:02:09.409+01:00Herregud, jeg fatter ikke at det er mulig. At du t...Herregud, jeg fatter ikke at det er mulig. At du tolker det som at ingen andre har tro på deg. At vi som skriver til deg her mener du må være innelåst på et psykiatrisk sykehus for all fremtid....Selvmedlidende tull !! Det er da deg selv det kommer an på. Det er bare DU som kan velge å samarbeide på en ansvarfull og skikkelig måte med behandlerne dine. Og det er du som må ta valget om å stå på med alt du har for å bli frisk. Ikke dille og dalle med sykdommen. Gjøre det på "din måte"? GLEM DET, den virker ikke. Hvis din måte hadde virket, ville du sluppet å være innelåst slik du er nå. Alle som skriver til deg mener det godt. Alle mener det oppriktig, ellers hadde de ikke giddet...<br /><br />Og: Du er IKKE unik fordi du har en spiseforstyrrelse. Det er mange som har det. Det er mange som har hatt en barndom og ungdom som er så fucka at det er et mirakel at de står på beina. Du er ikke en liten dukke som må dulles gjennom livet. Du er et ungt menneske som skulle vært i stand til å gå på skole, gjøre lekser, leve et nesten-voksent liv. Temaet om du skulle være i stand til å ta ansvar for å spise mat hver dag eller ikke er en absurd diskusjon. For de fleste mennesker er det ikke tema engang, og ikke noe de behøver å lure på i det hele tatt. Når tankene dine på om du skal spise eller ikke, tar all plass og oppmerksomhet, sier det seg selv at det blir ikke noe igjen til noe annet. Hvordan skulle det kunne det? Og av det sier det seg selv at du faktisk må få hjelp som tvinger deg til å få tankene over i et annet spor. <br /><br />Jeg skulle ønske du drømte litt mindre og satset mer på det som er virkelig. Drømmer er vel og bra og alle trenger å drømme litt :) Men drømmene må ikke ta større plass en virkeligheten.....<br /><br />Klem og alle gode ønsker til deg.Anonymousnoreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-5685289004258294130.post-3428137365237853862012-01-15T00:01:40.290+01:002012-01-15T00:01:40.290+01:00Ps. Det er ikke de som holder deg som en fange, me...Ps. Det er ikke de som holder deg som en fange, men spiseforstyrrelsen/deg selv.Anonymousnoreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-5685289004258294130.post-47530372976714873882012-01-14T23:52:49.358+01:002012-01-14T23:52:49.358+01:00Kanskje er vi harde mot "deg", men se he...Kanskje er vi harde mot "deg", men se heller på det som harde mot sykdommen- omsorg for deg. Ærlig, brutalt og sikkert ikke bare hyggelig å lese- men jeg håper du ser at det ligger omsorg i det. Jeg tror du vil kunne få et mye bedre liv der ute, men ikke per dags dato. Jeg tror du trenger å bli enda sterkere før den dag kommer, så tilbakefallene som VIL KOMME ikke drar deg helt ned i søla, i verstefall dreper deg... Skjønner at det er tungt å sitte på en psyk akkuttpost, men det ville vært verre om du ble dårligere igjen. Kanskje, hvis du kjemper som du har gjort i det siste, så behøver ikke oppholdet bli så enormt langt heller.... Men hvis du går ut, så får sf alt for stor makt igjen og du er tilbake igjen "før du vet ordet av det". Hvis de bare slipper deg ut Frida, så kan det hende de svikter deg- og jeg tenker at det er det siste du fortjener. Stå på...Anonymousnoreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-5685289004258294130.post-17616043004931383632012-01-14T23:45:14.157+01:002012-01-14T23:45:14.157+01:00Kanskje "for a moment", but that not mea...Kanskje "for a moment", but that not means forever... Hvis du gjør det nå blir du ferdig med det, hvis du venter utsetter du det... Håper du velger førstnevnte- for jeg tror du kan få et godt liv:-)Anonymousnoreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-5685289004258294130.post-75107358873039989132012-01-14T21:40:28.045+01:002012-01-14T21:40:28.045+01:00Kanskje dere har rett.. kanskje min framtid er men...Kanskje dere har rett.. kanskje min framtid er ment til å være innelåst på en psykiatrisk akkuttpost.Leaamalie.blogspot.comhttps://www.blogger.com/profile/03722994533570060257noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-5685289004258294130.post-95032041094982402012-01-14T18:07:13.504+01:002012-01-14T18:07:13.504+01:00Tror du at behandlerne dine sier dette for å være ...Tror du at behandlerne dine sier dette for å være slemme mot deg. Du viser jo gang på gang at du ikke klarer å ta ansvar, at du er svakere enn sykdommen. Du har kjørt deg selv så til helvete, tenk om de skrev deg ut og du ikke klarte å ta ansvar- ja du kunne kanskje dødd. Men det forstår vel kanskje ikke du, ikke fordi du er dum, men fordi sykdommen har så stor kontroll over deg. Du snakker om deg selv som om du snakker om en annen person i mange annledninger. Bare det at du skriver at "du ikke skal spise fordi de ikke hører på deg", hvilken måte er det å protestere på? Du protesterer ved å ville demonstrere med å ødelegge deg selv? Hva er det du vil med det "gi de dårlig samvittighet". By the way, slå ned personalet? Viser det at du er i stand til å leve "der ute"? Kanskje føler du deg maktesløs- men hvilken måte er det å ta ansvar for sine følelser for? Hadde du tatt ansvar- ville de sikkert skrevet deg ut - men det må du bevise? Og det gjør du ikke. Og hvorfor skal du på død og liv gjøre det på "din måte"- din måte FUNGERER JO IKKE!! Hvorfor ikke ta råd fra de som faktisk bare vil deg godt. Jeg unner deg virkelig alt godt!!! Og for at du skal få det- så må du lære deg å ta ansvar for deg selv.. Så jeg håper du lærer det etterhvert..Anonymousnoreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-5685289004258294130.post-15944148480192640742012-01-13T21:28:38.604+01:002012-01-13T21:28:38.604+01:00Er virkelig enig i alle innleggene over her. Du be...Er virkelig enig i alle innleggene over her. Du beviser at du ikke er klar til å befinne deg i "virkelige verden" ennå. Når "alle" forteller deg at du ikke er klar enda, hvorfor nekter du å høre? Det blir litt for mye som en trassig liten unge....du må kanskje bevise at du klarer å takle motgang uten å slutte å spise igjen eller gå løs på alt rundt deg...du skriver at du gikk løs på personalet, det beviser jo i HØYESTE GRAD at du er langt fra klar,for det gjør man VIRKELIG IKKE! Jeg ønsker deg ALT godt, og derfor håper jeg virkelig at du snart kan ta til fornuft og høre på det andre prøver å fortelle deg...Anonymousnoreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-5685289004258294130.post-47661127039795377212012-01-13T20:49:21.540+01:002012-01-13T20:49:21.540+01:00Jeg synes alle innleggene over her er kloke. Jeg h...Jeg synes alle innleggene over her er kloke. Jeg håper du også klarer å ta inn at de er velmente. Kjære deg. Du har flyktet. Hele tiden. Jeg har lagt merke til at du lager fantastiske visjoner om LIVET. Vel, hvis det er noen trøst. Life sucks. Ofte. Men heldigvis er det bra også. De kjedelige hverdagene, blant annet. :) Og det er dem man må takle....hver dag.... <br /><br />Jeg forstår inderlig godt at du vil ut. At du ikke vil være der du er. Men jeg forstår også at noe er riv ruskende galt når du lever på pastiller og tyggegummi for å holde et kaloriinntak sånn noenlunde. Og at du sover resten av tiden fordi du ikke har energi til noe annet fordi du er så trett av alle tankene. Det hadde vært ansvarsfraskrivelse hvis de hadde sluppet deg ut. BMI er nok til at du lever uten at kroppen din klapper helt sammen. Men det er en skjør balanse. Og du burde ha BMI på 21 for å være litt mer stabil. Alt under 21 er minimumsgrenser for at kroppen ikke skal ta FOR stor skade. Forstår du ikke at kroppen din må ha mat??? Tror du i ramme alvor at du kan ha styre og ha stålkontroll over deg selv, med å spise som med en "av - og på-knapp", 3 dager uten mat, 1 dag med liksom???? Du trenger all den hjelpen du kan få. <br /><br />Hva gjør du hvis du er ute og detter ut i bulemiske mønste, slik du har beskrevet før at også skjer? <br />Skal DU kjøpe mat for 1.000 kr dagen eller mer ? Eller foreldrene dine? Get real! Du er helt nødt til å ta innover deg at alt dette er en del av et større bilde. <br /><br />Ikke gi opp. Ikke feig ut nå. Du har gjort mange ting riktig!!! Også!!! Men jeg gir meg ikke på at du raser frem for fort. Hvorfor skal du storme en åpen dør? En dør der det står mennesker med hendene utstrakt, mennsker som bare vil hjelpe deg? Hittil er det du som ikke har villet ha hjelp....<br /><br />Men bakenfor trassen og sinnet så vil du selvfølgelig ha hjelp. På din måte, sier du. Men ser du ikke at det ikke fører deg fremover? At det ikke fører deg dit du vil???? At det fører deg bare i ring??? TA I MOT HJELP. Du er ikke allmektig.... Du vet ikke alt. Og du har en anoreksi som fucker opp hodet ditt. Jeg sier det igjen: TA I MOT HJELP! <br /><br />Det er lov å banne og hyle over at man er sint. Skuffet. Frustrert. BUT DON`T YOU DARE GIVE UP ON ME. DON`T YOU DARE GIVE UP ON US! Skynd deg langsomt. Ta de små skrittene før du gir deg i kast med å løpe maraton. Vær ydmyk overfor kreftene du ikke behersker på egen hånd. Ha tro på at andre ser og vet mer enn deg noen ganger. Og du vinner. <br /><br />Masse hilsener, Sahara EmeraudeAnonymousnoreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-5685289004258294130.post-61961438863663147542012-01-13T18:24:36.960+01:002012-01-13T18:24:36.960+01:00"Siden jeg denne uken har brukt sinnsykt mye ..."Siden jeg denne uken har brukt sinnsykt mye energi på å forberede meg mentalt på en ny fase med utskrivelse, skole og mer mat + en helt annen hverdag, har jeg ikke hatt så mye styrke til å holde meg stabil psykisk nok til å få i meg nok mat."<br /><br />Dette tyder jo på at ting går for fort fremover. Det ser ut for meg som det går litt for fort med alle endringene ogsånt på en gang sånn at du ikke får tilpasset deg det mentalt.<br /><br /><br />Det er nå det gjelder og holde seg til det, Og gjøre de riktige valgene.Anonymousnoreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-5685289004258294130.post-77126271914606521972012-01-13T17:00:50.196+01:002012-01-13T17:00:50.196+01:00I første avsnittet du skriver beviser du jo at du ...I første avsnittet du skriver beviser du jo at du ikke klarer å innfri de kravene du vil få når du evt skrives ut, eks ved å slutte å spise igjen når livet blir for mye. Synes det er vedlig veldig bra de forlenger tvangsparagrafen. Du gir jo uttrykk for du vil leve, men du må faktisk læres livet etter så lang tid i enten anoreksiklør eller på sykehus. Du må lære deg det og de tilbyr deg å lære deg hvordan det er å leve.Anonymousnoreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-5685289004258294130.post-79176870529592304242012-01-13T16:19:46.091+01:002012-01-13T16:19:46.091+01:00PS:
Jeg vet hvor skummelt det er å skulle motta h...PS:<br /><br />Jeg vet hvor skummelt det er å skulle motta hjelp, jeg vet hvor skummelt det er å skulle kjempe mot spiseforstyrrelsen, jeg vet det er skummelt å skulle måtte spise regelmessig og å føle på de tankene og følelsene som kommer med det å fighte. Men for å bli frisk, helt frisk, så MÅ DU FØLE. Du kan være i live lenge med en spiseforstyrrelse, om den holdes i sjakk. Det betyr ikke at du faktisk lever. Jeg og har levd på rusen av anoreksien, kjent på gleden av å ikke spise på mange dager, gleden når jeg klarer å trene flere timer hver dag uten mat i kroppen, den herlige følelsen hver gnag vektnåla går nedover og ikke opp. Men DET VARER IKKE EVIG. Kroppen klarer seg ikke uten mat, den vil fungere, men den vil ta litt av Frida hele veien. For hvert kilo du går ned, forsvinner mer og mer av deg selv og dette vet du. <br /><br /><br />De beste ønsker fra meg som skrev over her ;)Anonymousnoreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-5685289004258294130.post-88559462187605291372012-01-13T16:14:26.490+01:002012-01-13T16:14:26.490+01:00Sier det samme som Anonym her, igjen. Og jeg vet i...Sier det samme som Anonym her, igjen. Og jeg vet ikke om du leser kommentarene her inne, eller hva du tenker om de, fordi det er sjeldent svar å få. Og jeg vet at det jeg sier nå kanskje vil høres brutalt ut, men om du ser på ordene dine, godt på alle ordene du skriver, er det Frida som skriver eller er det spiseforstyrrelsen? <br /><br />Det jeg får ut av ordene dine er at du har et urealistisk bilde på hvordan det vil være å komme tilbake til hverdagen. Kanskje kan du klare det på egenhånd, kanskje er bmi 17 ok å leve med for nå, kanskje klarer du å håndtere skole, hverdag, mat og livet og etterhvert finne en balansegang slik at du kommer deg gjennom hverdagen. Kanskje klarer du til og med å bli frisk på egenhånd, men Frida - du har vært syk siden 11-12års alderen og ikke klart å endre det selv før, hva får deg til å tro at du skal klare det nå? Du vil jo ikke bli frisk, du sier det jo selv! Du vil tilbake til livet med en BMI på 17 og rømmer fra de som kan hjelpe deg å bli frisk. <br /><br />Jeg vet ikke om Østmarka gjør det på riktig måte med å forlenge tvangsparagrafen og ta fra deg muligheten til å klare deg selv, men jeg forstår hvorfor de gjør det. Om du ikke takler kaoset inni deg nok til å få i deg mat mens du er innlagt og har hjelpemidlene rundt deg, hvordan skal du da takle kaoset når du er ute i det virkelige livet igjen? jeg vil tro at de på østmarka ser ei jente som velger bort livet når hun nå ønsker å flytte hjem igjen. Du har jo prøvd det før, du har prøvd å klare deg på egenhånd og har feilet, du har vært så nære døden at man skulle trodd du nå så hva som var best for deg. Du TRENGER innlegelse Frida, og du har større sjanse for å få noe utav det nå enn om du skal vente til du er på BMI 13 igjen. Jeg kan si at jeg håper med hele meg at du klarer det på egenhånd, men jeg kan ikke si at jeg tror på det, basert på ordende dine på denne bloggen og de erfaringene du her skriver om, samt mine egne erfaringer med spiseforstyrrelse så VET jeg at det ikke er bare å bite tenna sammen, være sta og klare alt selv. Når spiseforstyrrelsen begynner og brøle, tankene blir for tøffe, livet blir vanskelig å leve da er det altfor enkelt å benytte seg av de destruktive redskapene du har i spiseforstyrrelsen. <br /><br />Kom deg opp på normalvekt - bmi 19-20, be om hjelp, bli innlagt, gjør alt i din makt for å bli ordentlig frisk. Kanskje vil ikke 3 måneder på Levanger gjøre deg frisk, men det vil gi deg vikige hjelpemidler til når spiseforstyrrelsen begynner å brøle igjen, hjelpemidler du ikke har per i dag. Jeg vet du vil begynne å leve igjen, jeg vet du ønsker å begynne på skolen, være blant venner og familie og bo hjemme, men jeg tror ikke du klarer å leve likevel. Jeg er ute i det virkelige livet for øyeblikket, jeg har muligheten til å gå på skole, jobbe, treffe venner osv. Men jeg lever ikke, jeg har en spiseforstyrrelse som hindrer meg i å nyte livet, hindrer meg i å være i stand til å gå på skole og å jobbe. En spiseforstyrrelse som har tatt i fra meg drømmene og gledene med livet, gleden med en fest, gleden med en kafétur, evnen til å se ønskene for fremtiden. Det gjør vondt, livet gjør vondt, og jeg bruker alle de destruktive redskapene jeg har fått gjennom spiseforstyrrelsen til å gjøre meg selv nummen, følelsesløs, tåkete. Og på grunn av dette har livslysten også gradvis forsvunnet til der jeg er nå, hvor jeg virkelig må ransake hjernen min hver gang noen spør meg hva mine interesser er, eller hvilke mål jeg har i livet. <br /><br />Jeg vet ikke om noe av dette vil gi mening eller bety noe for deg Frida, men vit at det er mange av oss som håper deg alt vel og vil at du ska bli frisk. Desverre så klarer jeg ikke se at du tar de riktige valgene, men jeg håper du vil klare å bli frisk. Og jeg håper du har mennesker rundt deg som hjelper deg i å ta det riktige valget. Jeg håper foreldrene dine ser at du trenger mer enn poliklinisk behandling og mer enn en bmi på 17<br /><br /><br />Klem fra megAnonymousnoreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-5685289004258294130.post-58355916683362349192012-01-13T15:12:34.898+01:002012-01-13T15:12:34.898+01:00Skulle ikke du opp på bmi 19?Skulle ikke du opp på bmi 19?Anonymousnoreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-5685289004258294130.post-66119725236048841222012-01-13T15:07:19.493+01:002012-01-13T15:07:19.493+01:00Leste dette först etter att jag sendte mejl...
Åh,...Leste dette först etter att jag sendte mejl...<br />Åh,förstår att det er tøfft of smärtsomt... styrkeklem tid deg vænnen!!!!<br /><br />anniAnn Irenhttps://www.blogger.com/profile/09222695110846699161noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-5685289004258294130.post-39224521947953688882012-01-13T15:07:01.121+01:002012-01-13T15:07:01.121+01:00Leste dette först etter att jag sendte mejl...
Åh,...Leste dette först etter att jag sendte mejl...<br />Åh,förstår att det er tøfft of smärtsomt... styrkeklem tid deg vænnen!!!!<br /><br />anniAnn Irenhttps://www.blogger.com/profile/09222695110846699161noreply@blogger.com