En ulevelig tilværelse

Jepp, Overskriften forteller om en av mange situasjoner der min tilværelse rett og slett kan kalles ulevelig. Hvorfor? Jo, fordi at når jeg befinner meg i klypene på både anoreksitrollet og bulimitrollet, og begge er like sterke, og bombanderer meg med skam, skyld, skittenhet, svak, fæl, ekkel, stygg, ufordraelig (osv) i en og samme følelse, bare fordi jeg hadde en uskyldig juleavsluttning med klassen min.

Åi, det ble en lang setning, og sikkert en uforståelig setning også. Men det er faktisk slik det er. Jeg er i en fase der anoreksien styrer meg veldig. Jeg har vært i denne fasen før, men da var jeg foruten bulimi. Når jeg ikke følger anoreksiens lover og regler(tvangstanker), får det store konsekvenser som blant annet panikk, angst, skam, fjernhet(dvs at jeg er helt borte fra virkeligheten, fordi det er krig inni meg), tristhet og oppgitthet. Dette er jo følelser, og hvordan takler jeg følelsene mine? Gjett! Jeg sulter meg eller kaster de opp. Jeg har skrevet om dette med følelsene mine før, så jeg orker ikke å skrive det igjen, for da må jeg skrive hele livshistorien min. Anyway(!) Jeg har jo som sagt en slags tvangstanke at jeg fortsatt må overspise og kaste opp, så det er noe jeg Må bedrive med i helgene. Jeg har laget en fastlimt rutine på det å tilfredstille anoreksiens behov og bulimiens behov. Det sliter meg konstant ut, men det er bedre enn å leve med skammen som bulimien fører med seg. Dette er syke tanker, og jeg vet det. Men slik er realiteten min. Jeg er syk. Dette er min måte å takle livet mitt på akkurat nå, og jeg skal snart i behandling, og er fast bestemt på å knerte både anoreksitrollet og bulimitrollet.

Tilbake til det jeg egentlig skulle skrive om(!). I dag skulle vi ha en koselig liten juleavslutning med A- og B - klassen + lærere. Jeg har grudd meg i mange dager, og jeg visste det ville oppstå en krig mellom de to trollene inni meg. Men, det er ikke hver dag jeg får sjansen til å oppleve en så koselig samling, så jeg hev meg på, uten å tenke meg om. Da grøten og spekematen og resten av koltbordet var servert, kjente jeg angsten kom. Allerede etter første bit visste jeg at dette ville aldri i verden gå bra. Det stemte bra, for jeg klarte ikke å stoppe å spise! Det måtte selvfølgelig være kaker og masse godt etterpå, så jeg måtte utsette min seanse på damedoen i noen halvtimer, for å få med meg det ekslusive kakebordet. Det endte med at jeg var ballong, skamfull og full av panikk fordi jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av "det". Jeg hadde helt glemt det! Det løste seg til slutt, men jeg kan trygt si at min koslige juleavsluttning sammen med klassen min ble veldig ødelagt av skam, tvangstanker, mat, OSV. Med andre ord ble den ødelagt av spiseforstyrrelsen.

Tro meg, spiseforstyrrelsen ødelegger alltid for meg. Den er grunnen til at jeg avlyser, er begrenset, grubler, tenker, handler...ikke lever... Og det gjør meg så ufattelig oppgitt og sint!

Jeg snakket om en ulevelig tilværelse. Ja, det er akkurat det det er. Det å være en sliten sjel mellom to monstre som banker deg uansett hva du gjør, er ulevelig. I slike situasjoner der bulimien utfordrer anoreksiens regler og lover, er jeg fortapt.

Nå kjenner jeg at jeg begynner å grue meg til jula. HVORFOR? Det er så urettferdig. Jeg(!) LEA(!) EEElsker jula! Det har jeg alltid gjort. Hvorfor må spiseforstyrrelsen ødelegge det lille som er igjen av mine gleder?

Jeg føler meg rett og slett likegyldig akkurat nå... spiller det egentlig noen rolle hva jeg føler? nei...

~Lea~