JEG VELGER LIVET!

Har nettopp hatt en god samtale med min mor. Jeg fant ut at det var best å være ærlig å fortelle henne hvordan ting var nå. Jeg er lei av å gå rundt/surre rundt med et påklistret smil og late som om alt er bra. Det gjør at alt blir mye vanskeligere for meg. Pluss at jeg har tidligere erfart at det å snakke med mamma helt ærlig, kun gir meg trygghet og kjærlighet, og det trenger jeg.

Jeg fortalte om mine tanker rundt situasjonen min akkurat nå. Det krevde mye av meg å hive meg over den bøygen å faktisk bruke munnen å SNAKKE helt ærlig(så ærlig som jeg kan bli). Men jeg klarte det, og det føltes bedre. Det føles bedre.

Vi snakket masse om at jeg snart skal på Levanger(en behandlingsenhet for spiseforstyrrelser), og om alle historiene og erfaringene jeg har hørt andre har derfra. Det er et veldig bra opplegg, og jeg må si jeg nærmest gleder meg til å overlevere denne sykdommen til de som kan å hanskes med den. Jeg skjønner at det ikke er så enkelt, men det jeg mener er at jeg gleder meg til å få hjelp. Det blir en tøff og direkte jævlig kamp, men jeg har funnet ut at jeg vil ikke leve et liv som er så begrenset og jævlig at det ikke kan kalles et liv. Jeg vil kjenne at jeg er så Fri og "frisk" at jeg kan gjøre akkurat det jeg vil. Jeg vil ta egne valg, uten å bli bombandert av en drepende stemme inni meg. Jeg vil kjenne at JEG har kontroll over følelsene mine(da mener jeg å gråte, når jeg er lei meg, smile når jeg er glad og sørge når jeg er trist, UTEN å falle til grunne og ty til mat og spiseforstyrrelsens løsninger). Ikke minst vil jeg ha det bra med meg selv, og finne ut hvem jeg er. JEG VIL RETT Å SLETT LEVE OG VÆRE FRI!(og føle det innerst i hjertet). 

Ja, det er så mye jeg vil gjøre, så mye jeg vil utrette, så mye jeg vil kjenne, så mye jeg vil oppleve og jeg har STORE drømmer her i livet som jeg virkelig brenner for. Jeg har også en fantastisk familie og støtte som jeg vil være med å bringe videre til eventuelt(ganske sikkert) mine kommende barn. 

Ja, jeg vel leve. Å jeg velger livet. 

ONE PROBLEM! jeg må bare komme meg gjennom denne perioden før jeg skal til Levanger. Jeg er nå alene om det meste. Jeg må konsentrere meg om å overleve, slik at jeg kan få oppleve livet. 

Jeg skal gjøre mitt beste. Mitt beste er å overleve akkurat nå. 

~Lea~