En historie og håp - I bilder og ord.

En historie og håp – I bilder og ord.

I løpet av min ”reise” i en hverdag preget av spiseforstyrrelser, har mange ord og setninger fra tanker og følelser blitt skrevet ned. Dikt om håpløshet og lengsel, dikt om skammen, dikt om håp.

Håp har alltid vært viktig for meg. Selv i de mørkeste dalene har jeg på en eller annen måte fått en dose med nødvendig med håp, håp til å ikke stoppe og gi opp, håp til å gå videre. Håpet har ofte kommet fra andre. Gjenstander og symbol på håp fra andre til meg. Disse gjenstandene og symbolene jeg har fått fra mine kjære, har alltid gitt meg et håp slik at jeg ikke har gitt opp.

Jeg vil gjerne dele noen håpefulle og kjære ting med dere.

En nøkkel med håp. En nøkkel jeg fikk av en behandler jeg hadde for noen år siden. Denne nøkkelen gav meg håp om at det finnes en vei ut av mørket. Denne nøkkelen viser at jeg kan velge å lukke dørene til mørket, og åpne nye dører til livet.

Et symbol på tro, håp og kjærlighet. Et dyrebart smykke jeg fikk av min kjære mor. Smykket viser at med tro, håp og kjærlighet kan man oppnå alt.

Troen er et verktøy for å drømme, og tro på at de kan oppfylles.

Håpet er kilden til drømmene, kilden til troen, kilden til tanken om at mørket skal forsvinne, og bli erstattet med lyset.

Kjærligheten er størst og sterkest. Sterk kjærlighet gir både tro og håp. Kjærligheten er så sterk at intet mørke kan slukke den. Kjærligheten jeg har fått på min reise gjennom mørket, har vært så sterk at både troen og håpet har overlevd.

Farger

Jeg bor i et hus som er omringet med farger. Farger symboliserer muligheter. Fargerike muligheter. Farger gir meg varme, håp, drømmer og gode tanker. Tanker om at det finnes en verden av muligheter der ute som venter på meg. Tanker om at jeg kan velge blant disse fargerikt mulighetene, og være hva jeg vil og hvem jeg vil. Farger gir håp til å drømme.

Jeg holder fast på fargene! Jeg holder fast på drømmene og håpet!

Ord med håp

Ord om en påminnelse om at man må ta vare på øyeblikkene og tiden.

Den fine blandingen av håp, ord og gjenstander fra andre, har hjulpet meg opp når jeg har falt.

Jeg er evig takknemmelig for alt.

- - - - - - - - - - - - - -- - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Jeg har alltid trengt å håpe. Håpe på at mørket skal forsvinne, håpe at jeg overlever, håpe at jeg en dag får leve. Selv har jeg skrevet og tegnet mye håp. Det har hjulpet meg mye å reflektere over håpet som har gjemt seg i meg, og enten tegne eller skrive om det, slik at jeg har kunnet sett det i levende live.

En gang skrev jeg et dikt som skulle motivere meg til å spise en brødskive. Brødskiva var uoverkommelig. Men når jeg tenkte over hva denne brødskiva betydde for meg, hvis den ble spist, kom dette:

Jeg delte brødskiven i åtte biter, og spiste hver del med håp.

Slik føltes det ofte. Jeg ville så gjerne, men føttene mine var bundet. Malekosten og fargene viste meg at drømmene ligger der fremme, men jeg må selv løsne på det som hindrer meg i å nå dem.

Vet dere hva det er? Vet dere hva som hindrer meg å leve?

Det er denne:

En djevelsk sykdom som binder føttene mine, og tar fra meg livet mitt. Den holder meg fanget og gjør meg vondt. En dag skal jeg nok fange den, og kaste den der den hører hjemme. Nemlig ingen plass! Eller helvetet, det funker også!

Men fåreløbigt, kjennes det slik:

Men hjertet slår.

Det er ganske mørkt rundt meg nå, men langt der inne et sted, finnes håpet. Og rundt meg er det farger. Jeg tror dette vil gå bra jegJ

Nå lukker jeg diktboka for denne gang, men jeg åpner den gjerne igjen. 

~Lea Amalie~