Fanget i det mørke dypet

Fanget

Jeg er alene i et mørkt og dypt dyp.

Jeg ser et lys skimte noen ganger der oppe, men det er alt for langt oppe til at jeg kan nå det, 

dessuten er mine hender og føtter bundet, så jeg kan verken strekke meg eller gå etter lyset.

Det er så mørkt her, og det er så ensomt.

Jeg er fanget av store monstre, som er sterkere enn meg. 

De styrer meg og gir meg smertefulle følelser. 

Jeg finner ingen vei, de vil ikke slippe meg.

De holder meg fanget i denne vonde tilværelsen.

Hvis jeg prøver å nå lyset, straffer de meg med stormfulle følelser som ødelegger meg og mitt hjerte.

De straffer meg med skam, smerte, og vonde tanker.

Det er så ensomt og jeg er så redd, for jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut. 

Monstrene tar livet av meg.

De piner meg levende, og smertene er store.

Jeg ser hender av kjærlighet der oppe, men hendene mine er bundet. 

Jeg når dem ikke, selv om jeg ønsker det så sterkt. 

Jeg vil at de skal hjelpe meg opp av dette mørke dypet, og gjøre meg fri.

Monstrene brøler og skader meg, og vil at jeg skal slippe lyset ut av syne for alltid. 

De vil at håpet mitt skal slukkes, og at jeg skal overgi meg drømmer og håp for å dø.

Noen ganger ville jeg gjort alt for å slippe disse smertene, ensomheten og det evige fangenskapet, selv døden. Da er jeg ivertfall fri.

Men jeg holder fast på lyset og hendene der oppe. 

Jeg slipper de ikke ut av syne, for det er de som gjør at jeg fortsetter å kjempe, 

selv om jeg føler meg dødsdømt og fanget. 

Jeg håper og drømmer om at jeg en dag vil klare å strekke meg langt nok, 

slik at jeg når de kjære hendene der oppe.

Jeg håper…

(Bildet er googlet, men redigert av meg)

~Lea Amalie~