NÅ - er det lenge siden jeg har følt meg så sliten og utmattet.
Nei, ikke utmattet av slike vanlige "hverdagslige" ting som å overspise, kaste opp, sulte osv. (hehe)
Jeg er sliten fordi jeg har gjort noe "uhverdagslig", i hele dag.
Dagen begynte med at jeg måtte stå opp KLOKKEN 06.00(!), tro meg jeg våknet ikke.
Jeg klarte merkelig nok å få gjort alt jeg skulle av morgenrutiner før jeg satte meg i bilen, der jeg sov videre. Det var nemlig 15 mil til Levanger, så der fikk jeg resten av nattesøvnen min <3
Når vi ankom Levanger var jeg utrolig spent...nervøs...redd....? osv.
Men når en smilende mann med tittel psykolog, kom å ønsker oss velkommen, føltes det litt bedre.
Deretter hadde jeg en samtale med han først. Jeg merket fort at denne karen var kjempe god å snakke med, og kunne faget sitt.
Jeg fortalte hele historien min, litt om selvskading, deperesjoner, tvangstankene, destruktive tanker, skammen, og selvfølgelig alt om hvordan min situasjon er nå.
Han satt bare å gapte (så mye psykologer har lov til å gape) og svarte: Ja, men du lever enda, og det er håp for deg. Så fortsatte vi å snakke om motivasjonen min til å bli frisk. Han skulle bare lest bloggen min.
Der finner man nok håp og motivasjon for alle.
Konklusjonen er: Jeg er høyt prioritert på behandlingsplass, men vet fortsatt ikke når.
Det gjør meg redd, jeg er redd for at jeg kommer for langt ned i vekt, at den friske delen som er igjen, forsvinner. Darnet!
Men, møtet gikk bra, og jeg skal tilbake om to uker.
Ellers brukte jeg og mamma resten av dagen til å shoppe.
Jeg kjøpte klær,sminke og selvfølgelig mat til helga.
1500 kr BORTE! (bokstavlig talt, foruten klærne. De kaster jeg ikke i do.)
Når vi omsider kom oss hjem måtte selvfølgelig en speilblank is ødelegge to slitne mennesker med nervesammenbrudd. Jeg hater is, og jeg er livredd den. Det hele endte med at vi måtte være alle disse handleposene, veskene, maten osv opp en meget ustrødd og glatt is. KOSLIG!
Vi kom oss i hus, endelig.
Etter vi kom hjem har jeg allerede klart å overforsvømme badet, etter en lang dusj.( en times opptørking og vasking etterpå).
Jeg fikk også tidenes smell her i stad.
Spiseforstyrrelsen bestemte seg nemlig for å protestere noe voldsomt mot meg, fordi jeg er i ferd med å ta imot behandling og bli kvitt den. Den er sinna på meg nå. I DON'T CARE!
Smellen innebar: En BRØLENDE stemme i hodet, som aldri tok slutt. Jeg klarte ikke å få stemmen til å slutte uansett hva jeg gjorde. Den holdt på så lenge at jeg besvimte. Dette er helt nytt, og det var forferdelig ubehagelig. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Hva ville stemmen? At jeg skulle overspise, sulte, kutte, dø?
Jeg vet ikke, jeg endte opp med å ta 1 zopiclone + 1 nozinan. Stemmen kom bort litt, men nå er jeg dødstrøtt.
Er det lov?
Hva synes du om hvordan jeg taklet dagen? Noen som har hatt lignende stemmer i hodet?
i såfall God natt:)
~Lea Amalie~
Frida Olivia ●●♡●● my truth er er personlig blogg om mitt liv, min kamp og min reise.
For en dag! Høres veldig bra ut - det er herlig å være sliten for de rette grunnene :)
SvarSlettSå artig med en mannlig psykolog- som viste seg å være kompetent OG grei i tillegg ;) jeg har bare møtt en mann i denne forbindelsen Dr.X- vi har ikke et godt forhold, for å si det sånn. Skulle gjerne hatt en flink sympatisk *og* kjekk behandler :p
Håper dette går bra og at du får hjelp raskest mulig!
Stemmer- ja, i hvert fall rent billedlig- i nærheten av speil, når jeg passerer tynne personer på gaten - og ikke minst om kvelden, før jeg skal sove. For da kan jeg ikke rømme fra tankene ved å gjøre alt annet hele tiden....
Helt forferdelig, vil bare rive meg opp, gråte, vri meg i angst og smerte osv....
Men jeg får sove til slutt ;)
Først, Tusen takk for kommentaren:)
SvarSlettDet er ikke negativt å være sliten, hvis man er sliten av de rette grunnene ;)
Hehe, ja ikke sant.
Hmm, høres forferdelig ut. Det var litt sånn jeg følte meg i går også. Det var en helt uutholdelig brøling. Heldigvis sovnet jeg til slutt, men jeg lurer veldig på hva dette var.
<3