djises! - Jojo-frida/anoreksi

En ny sjanse... 
Jeg var så heldig at engler våket over meg de dagene på sykehuset, der mitt liv fort kunne tatt slutt. En smertefull og langvarig død. Jeg skulle ikke forlate livet enda. Jeg hadde for mye å leve for og så mye igjen å oppleve. Jeg hadde jo ikke fått levd og opplevd friheten jeg ønsket så sterkt. De dagene var dager fyllt med en enorm angst og reddsel for at spiseforstyrrelsen virkelig hadde klart det. Den hadde klart å tatt over hele mitt liv, min kropp og meg. Men siden alle disse vidunderlige englevaktene jeg har rundt meg, passet så godt på meg, og selvfølgelig de fantastiske menneskene som gjorde alt som sto i sin makt for å hindre at livet mitt skulle ta slutt, fikk jeg en ny sjanse.... Jeg fikk en ny sjanse til å leve. Jeg fikk en ny sjanse til å kjempe mot monsteret som nesten tok livet av meg, for å så få livet og friheten igjen som gevinst. Jeg overlevde. 
I ettertid har det ikke akkurat vært lett. Leverskadene var enorme, og har medført utrolig mye smerter og andre fysiske plager. Heldigvis er den på bedringens vei, og jeg har fortsatt sjansen min. 
Jeg har aldri hatt så mye motivasjon, vilje og håp som de dagene jeg ventet på svar om leveren ville overleve, om jeg ville få en ny sjanse. Jeg var FRIDA. 

Jeg blir lei meg og skuffet av meg selv noen ganger. Jeg føler meg så svak. Sykdommen er så sterk, og hjernevasker meg med sine løgner. Jeg faller... Henter frem alt jeg har av vilje og motivasjon, og reiser meg og kjemper imot, men så faller jeg igjen... Reiser meg og faller... 

Jeg blir sint på meg selv, men jeg vet jo at dette er ikke min feil. Jeg vet at det ikke er Frida som legger igjen knekkebrødet på tallerkenen uspist. Jeg sitter jo der i en time å prøver å tvinge det i meg, fordi jeg vet at det er det knekkebrødet som vil gjøre at jeg vinner. Det er ikke jeg som setter på en "alt går bra her"- maske når jeg innerst inn skriker etter hjelp. Det er ikke Frida som sier at hun har spist når anoreksien nektet meg det.

Jeg må bare godta at det vil være slik. Jeg kjemper mot et monster som er mektig og stort, og som fortsatt ønsker å ta mitt liv. Men djises! jeg vil så inderlig leve. JEG VIL LEVE! 

Ambivalens... utrygge rammer... tanker... motløshet... anoreksitiske handlinger... Svak! Sterk! 

Jeg er som en jojo, noen timer er humøret bra, og jeg klarer å fullføre måltider med glans, andre timer er jeg nedtrykt bak en tung mur som spiseforstyrrelsen tråkker på, og måltidet blir ikke spist.
Jeg er ambvalent, redd, forvirra, spiseforstyrret.

Tanker surklerer, angsten er konstant, men drømmen og håpet og viljen min har jeg trygt i hjertet mitt. Tanken på det livet jeg skal leve i frihet og muligheter, sammen med kjæresten min gjør meg sterk. 

Det er dager igjen til jeg skal på Levanger. Jeg er livredd. Jeg håper bare så inderlig at de kan hjelpe meg, og at jeg klarer å møte opp med ut utgangspunkt med blanke ark, nytt sted, nytt opplegg, ny start, KAMPEN!
JEG SKAL KJEMPE MOT monsteret. Jeg håper jeg klarer å ta imot den hjelpa jeg så sårt trenger.
Jeg vil så inderlig få brukt den sjansen jeg var så heldig å fikk. Jeg vil så gjerne leve!


~Frida~