Dette er ikke et innlegg for å trigge, understreke anoreksien, irritere andre etc. Dette er et innlegg om hva jeg ser når jeg ser meg selv i speilet. Fordi det gjorde jeg i dag.
Frida så en jente som hadde en kropp som var mer eller mindre skjellet og beinrangel. Jeg prøve litt klær, og jeg blir bare redd når jeg ser hva spiseforstyrrelsen gjør med kroppen min.
Jeg ei jente som er livredd for å dø, livredd for alt av som handler om Levanger, livredd for maten som er medisinen til å bli frisk, livredd for å ikke klare det, livredd for og være fanget for evig, livredd for å miste de jeg er glad i, livredd for at spiseforstyrrelsen skal være hovedpersonen i mitt liv, livredd for at den jenta jeg ser i speilet vil gi opp...
Hun ser en kropp som er bokstavlig talt rassert av en spiseforstyrrelse i 6 år. Speilbilet viser ingen "spiseforstyrrede løgner" i dag, Jeg ser virkeligheten. Derfor blir jeg livredd.
Fordi i virkeligheten ser jeg ut som en utsultet afrikabarn eller en krigsfange. Det er vertfall ikke pent, det er bare motbydelig og skummelt. Jeg vil ikke være slik, fordi jeg vil ha en kropp som er sterk og sunn, og som kan leve.
Spiseforstyrrelsen forteller meg at dette er bare tull. Selvfølgelig vil jeg være slik som nå, og helst noen kg til ned altså. For meg virker det å gå ned noen kg til, selve dødsdommen.
Jeg vil virkelig komme ut av dette. Og det finnes bare en vei å gå for å få det jeg ønsker.
Veien innebærer å kjempe mot et monster, som igjen har verktøy og løgner som serveres på gullfat ganske ofte. I tillegg må man kjempe mot en angst større enn noen kan bære alene. Det trengs en spesiell og tilrettelagt behandling av folk som har kjempet med jenter som har hatt slike monster inni seg før. Levanger trengs.
Det er en uke igjen.
En uke til jeg skal kjempe hardere enn sykdommen. En uke til 3.verdenskrig.
En utsultet og utmattet kropp, skal bli sunn og frisk- ved hjelp av min største angstfaktor - Mat.
Jeg er livredd. Livredd for spiseforstyrrelsen. Livredd for meg selv...
Jeg vil så inderlig LEVE og bli fri!
~Frida~
Du klare det.
SvarSlettKos dæ i kveld no snuppa :)<3
<3
SvarSlettSjønner så ufattelig godt hva redselen din går ut på. Angsten iforhold til mat og det at vekta nå skal gå opp og ikke ned. Jeg kjemper veldig med meg selv etter at jeg rundet det grufulle 40 tallet. Jeg er ikke mindre verd fordi jeg veier 40 kilo nå. Men anoreksien vil ha meg til å tro det. Det er en forferdelig kamp å kjempe, og den kan ikke gjøres alene. BRUK de rundt deg for alt det er verdt når du nå skal inn på Levanger! Du er ikke alene lille venn <3 Klem ifra en annen kjemper ;)
SvarSlett