I dag regner det. Hvor ble det av sola?
Den kommer vel igjen og lyser litt for meg igjen.
Grått og trist.
kjære sol, lys bittelitt.
Jeg sliter med å komme noen vei. Det er en indre uro inni meg som ligger å pirrer og gnager konstant. Greit nok det. Jeg forventer ikke noe annet heller. Men det er det at jeg ikke vet hva som ligger og gnager. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg hele tiden skal gå å kjenne på denne uroen og angsten. Hva er jeg redd for?
Jeg er lei. Tvangstanker og tvangsritualer fyller hver time, hvert minutt... Jeg er så lei av å gjøre dem. Enda mer lei er jeg av at jeg ikke klarer å trosse. Det faller ikke inn engang. Det går liksom ikke opp for meg før i ettertid. Hodet klarner når jeg er ferdig med "arbeidsdagen". Jeg blir så utrolig sliten og lei av alt og hele opplegget.
Jeg savner viljestyrken og motivasjonen min. Jeg savner å klare å kjempe imot det som skal kjempes imot, for å så vite at jeg er ett skritt nærmere målet mitt. Jeg savner å drømme om målet mitt. Jeg savner valg og frihet. Jeg savner meg selv. Jeg føler meg delvis død eller ikke-levende.
Det er tungt å være meg om dagen. Jeg føler at anoreksien er så sterk at jeg holder på å forsvinne. Det er smertefullt og vondt, fordi jeg ser det selv. Jeg ser at jeg for hver dag faller inn i nye ritualer og gjør mer av dem. De gjør meg så utrolig sliten og utmattet. Jeg motarbeider frisk-prosessen. Sykdommen lar meg ikke ta noen valg, og nekter meg alt som kan gjøre meg friskere eller bedre. Dette gjelder blant annet motivasjon. Jeg klarer ikke å finne tilbake til motivasjonsfaktorene som tidligere var det eneste som fikk meg til å kjempe.
Jeg føler meg så alene og svak foran den store stygge ulven. Jeg er redd. Jeg er sliten og trett.
skal man gi opp? Hva er det å gi opp når man er innesperret på en akkuttpost der en sondepumpe holder liv i deg? Hvordan kan jeg gi opp når jeg vet at mine kjære fortsatt kjemper og holder fast i drømmene og håpet mitt. Hvordan kan jeg gi opp når jeg vet at jeg innerst inne finnes og ønsker så inderlig å bli frisk.
Jeg tenker på alle som heier på meg og alle som også er med i min kamp. Jeg vil greie dette for deres skyld. Jeg ER for deres skyld nå.
Jeg må bare finne en måte å styrke Frida på. Jeg trenger meg selv.
~Frida~
Frida Olivia ●●♡●● my truth er er personlig blogg om mitt liv, min kamp og min reise.
Først og fremst: Det e kjempebra at du klare å sett ord på at du føle det sånn!!
SvarSlettKanskje du bare må gi det med motivasjonen litt tid akkurat no(eller litt mer tid)? Sånne ting kjæm og går. Kanskje hjelpe det å bare følg den hverdagen det e lagt opp te at du ska ha akkurat no, te du klare å kjemp igjen? Selv om herr. anoreksimonster itj lar dæ tenk så my.
Utrolig sterkt å lese. Jeg kan ikke si annet enn at du må holde håpet oppe, nydelige deg. Holde håpet oppe og prøve for alt det er verdt å ta imot mer hjelp. Gi opp litt mer kontroll. Jeg vet hvor vanskelig det er, men du har styrken i deg, det vet jeg. Og du kommer til å få tilbake den livsglade Frida, som du lengter sånn etter. Det gjør du.
SvarSlettBare stå på og kjemp, samme hvor mørkt ting er. Det blir bedre! <3
Så flink du e til å skriv og sett ord på ting, Frida! Håpe ting blir bedre snart, og at du kan kom hjem til oss, savne dæ!
SvarSlettStå på, Frida, herre klare du! :-)
<3 Sangen din: http://www.youtube.com/watch?v=5T4vUJDlXwU
SvarSlettBeklager dårlig kvalitet. Kan tipse om at den høres bedre ut med øretelefoner :)
Superglad i deg <3
Du skal IKKE gi opp, det er MASSE å gi opp, selv om situasjonen er vanskelig å finne positive sider ved, så et det bare i kraft av å være menneske at det er potensiale for et fantastisk liv, med en gang du gir opp gir du opp mulighetene som ligger foran det og venter. Finn Frida, snakk med venner, snakk med behandlere, familie og alle som er glade i deg og ser deb ekte Frida. hva med å skrive ned tvangsritualene på blogge øv slik at de kommer ut i lyset og du blir mer oppmerksom på dem og kan unngå å fullføre de senere? Du har ALT å tape ved å gi opp, ikke vurder det en gang.
SvarSlettVeldig glad i deg<3.<3<3<3<3<3