6 år med anoreksi

Sitter på stua på A4 og ser på farmen akkurat nå. Sitter å drømmer og tenker på hva alle vennene mine og andre 18åringer gjør i kveld. De er sansynligvis ute å fester og blir terrorisert av russen, eller kanskje sitter de samlet og har filmkveld med god mat og snacks, kanskje er de hjemme. De lever vertfall.
JEG sitter her. JEG SITTER HER! bah, jeg er så møkkalei av å være her nå. Jeg vil også ut å leve.

Jeg sitter å tenker på hvor mye jeg egentlig har i livet mitt som venter på meg. Jeg har et trygt og vakkert hjem, en fantastisk familie som er fylt av kjærlighet, mange fantastiske venner, jentene mine, toppkarakterer, drømmer, planer, og ikke minst min aller kjæreste kjære Lars som elsker meg av hele sitt hjerte. Jeg har alt som skal til for å få et fantastisk liv. Så sier jeg igjen da, JEG SITTER HER! på akkuttpost A4 på østmarka.
Jeg har et monster i hodet mitt som hindrer meg i å leve det livet jeg har foran meg.
(jeg prøver å tenke enkelt og logisk her). Hvorfor kan jeg ikke bare klare å forholde meg til behandlingsopplegget? hvorfor kan jeg ikke bare gjøre jobben min? hvorfor kan jeg ikke bare være sterk nok til å stå imot anoreksien? hvorfor skal alt være så forbanna vanskelig? hvorfor skal jeg sitte her med angst, uro, vonde følelser og et monster i hodet? det er så urettferdig. Jeg vil være fri!

Jeg har vært syk i snart 6 år nå. Denne snikende, ekle og ondskapen av en sykdom kom snikende til meg som 11åring og endret et uskyldig lite barns fremtid. 6 ÅR! 6 år har denne sykdommen tatt fra meg. Jeg burde være rasende sint på den for det! for alt! Men hva hjelper det. Jeg kan ikke se den, jeg kan ikke ta på den! jeg kan ikke snakke med den! den er ingen person, men en ussel djevel som komanderer meg og styrer meg fullt og helt. Den hindrer meg i å være FRIDA!

tilbake til virkeligheten. Jeg sliter. Jeg sliter med å trosse, fordi anoreksien ble plutselig mye sterkere etter vektnedgangen på torsdag. i helga har jeg mer eller mindre vært anorektisk autopilot igjen.
Mandagsveiingen vil sansynligvis bli ganske tøff. Mandagen blir det sansynligvis gjort en del endringer som vil føre til alt fra panikk, angst, uro  og et monster som vil protestere. Jeg skal gjøre mitt beste å fokusere på motivasjon og målet mitt, og samarbeide. men jeg må innrømme at motløshet og håpløsheten gnager i meg nå.

Ellers er det lørdagskveld. satser på film og tv her i hus.
Ønsker alle sammen en fin lørdagskveld <3
~Frida~