åpenhet

For noen dager siden tok jeg et valg. Et valg som lenge har stått i hodet på meg. Skal, skal ikke?
Jeg valgte å være åpen om historien min og situasjonen min nå for så og si alle. Jeg vet at alle en dag vil få vite det uansett. Jeg har tenkt litt over det med å være åpen om spiseforstyrrelsen min og historien min bak. Før jeg fikk skikkelig tilbakefall var det nok ikke mange som viste. Jeg gikk på en normal skole og levde et normalt liv. Venner og familie visste jo hva Frida har vært gjennom, og delvis hva jeg strevde med da. Men jeg kan vel si at for andre var jeg ei normal jente med et normalt liv. Det i seg selv var utrolig godt for meg. Det å kunne komme på skolen og være normal elev, feste som ei 17 år gammel jente, være med venner. Rett og slett frisk. Jeg levde to liv på en måte. Jeg ville ikke at det syke livet mitt skulle påvirke det friske heller, så jeg var veldig taus om det.
I tillegg skammet jeg meg veldig over sykdommen min også. Sykdommen min har fått meg til å gjøre så mange ting den friske Frida aldri ville ha gjort. Jeg vet det ikke var jeg som gjorde det, men likevel var det det. Etter at sykdommen min utviklet seg fra bulimi til anoreksi igjen, har det friske livet mitt blitt redusert. Som alle sikkert vet er jeg innlagt på østmarka nå. Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er fordi jeg vet at veldig mange bekjente har begynt å lese bloggen min etter at jeg opprettet en facebookside. Etter at jeg valgte å være åpen om situasjonen, for jeg vet det er mange som har lurt. Hva er hemmeligheten bak Frida? Hvorfor er Frida en sånn person som er så spesiell? Jeg vil si jeg er spesiell nettopp på grunn av alt jeg har vært igjennom. Det å få en spiseforstyrrelse som 11-åring, bo på sykehus i 3 år, være døden nær, se livets mørke sider etc, har gjort noe med meg. Jeg har lært meg å sette pris på de tingene som virkelig betyr noe her i livet. Slike ting som ikke nødvendigvis alle har. Det vet jeg. Slike ting som familie, venner, vår, hvitveis, sommerfugler, skole, et trygt land, kjærlighet, liv. Det å leve et spiseforstyrret liv som igjen har ført til et liv med redusert livskvalitet, har gjort at drømmene og planene mine for mitt liv har fått blomstret. Jeg vil så mye her i livet. Jeg har så mye jeg vil gi av meg selv til andre. Jeg vil utrette noe stort.

Jeg er Frida, og historien min følger med meg. Jeg vil at alle skal fortsette å tenke på meg som frida, selv om dere nå vet fasaden bak. En dag skal jeg fortelle dere historien min.

~Frida~