et skritt frem, to tilbake....

Det har vært en tung dag i dag.
Anoreksien stjeler viljestyrken og motivasjonen min, og fyller meg med giftige anoreksitanker som igjen fører til at jeg mer eller mindre fungerer som en anorektisk autopilot. Jeg mister meg selv og anoreksien overtar.
Når jeg først innser hva jeg egentlig holder på med, kommer skuffelsen, forvirringen, depresjonen over at jeg ikke kommer noen vei. Jeg har følt meg maktesløs og utrolig trist og forvirret i hele dag. Når jeg ikke klarer å ta kontroll over anoreksitrollet, kommer raskt tankene om at jeg aldri kommer til å vinne denne krigen. Jeg blir motløs og redd, fordi jeg så inderlig ønsker å bare bli frisk og fri. Jeg mister motet.

Hvor er viljen og styrken jeg hadde på tirsdag. Jeg føler meg bare så trist og forvirret. Tankene er anorektiske og uklare. Jeg hadde jo begynt på veien. Jeg hadde jo tatt et valg om å trosse og klare dette. Hvor er den følelsen jeg hadde. Den gode følelsen av lettelse fordi ting endelig skulle gå fremover. Jeg skulle klare dette. Jeg skulle kjempe og vinne over anoreksien. Jeg skulle klare jobben min med å beholde maten i magen og la være å trene. Maten er medisinen min til å bli frisk, og da må den inn i kroppen.
Dette har rett og slett vært en drittdag. Jeg er skuffet over meg selv, og føler meg motløs.
Jeg prøver å tenke at morgendagen har nye muligheter, men anoreksien fortsetter å sprøyte giftige anoreksitanker og tvang inn i meg. Jeg er så forvirret. Jeg vil så gjerne bare være frisk.

~Frida~