den djevelske sykdommen i meg

Anoreksitrollet gjør alt for å få kontroll nå. Jeg sitter ved bordet for å spise kveldsmat, og kjenner anoreksiklørne bre seg utover kroppen min. Jeg kjenner at den kveler meg og slipper ikke tak før jeg gjør som jeg får beskjed om.
 "Ikke svelg!" "spytt det i servietten" "smuldre opp brødskiva" " pirk bort pålegget" ETC.
I tillegg pines jeg gjennom dagen ved at jeg konstant går å knasker isbiter for å forbrenne. Jeg vil ikke fryse. Jeg hater å fryse. Jeg vil ha på meg gode, varme og behagelige klær. jeg vil slippe å knaske isbiter døgnet rundt og fryse.
Anoreksien har muligheter, og den benytter seg av de.
Anoreksien får spillerom, og den bruker det.

Det er så utrolig dumt. Alt blir gjort så forskjellig her. noen smører på mer pålegg enn andre. noen tar tre poteter istedefor to. noen skjærer ekstra tykke brødskiver, noen tynne. jeg blir så forvirret.
Jeg klarer ikke å gi fra meg kontrollen og stole på at jeg bare skal gjøre som jeg får beskjed om.
Uansett hvor inderlig jeg ønsker å bare få slippe å ha dette ansvaret, slippe å bruke all energi på å forbrenne eller lure, slippe å knaske isbiter for å fryse av kaloriene, slippe å tenke, så klarer jeg ikke å gi fra meg kontrollen. Hvorfor skal det være så vanskelig? hvorfor skal det være så forferdelig vanskelig å gi slipp på den kontrollen? Jeg vil fylle dagene mine med andre ting enn å fryse, lure og tenke og gruble.
Jeg vil synge, være varm, spille spill, se film, slappe av, jobbe med motivasjon.
Jeg vil få hjelp til å fokusere på målet mitt, og at jeg har en jobb å gjøre for å nå målet.

Jeg fikk klart svar fra legen i dag. Hvis vekten viser 0,7 kg oppgang på mandag, får jeg permisjon til å dra på kibnebfestivalen neste helg. Jeg ønsker det så inderlig. Det hadde betydd ALT for meg. Det hadde betydd så utrolig mye for meg og fått dratt på den permisjonen. Jeg vet at det kommer til å gi meg utrolig mye.
Hvis jeg ikke får den permisjonen, ville det blitt et utrolig stort nederlag for meg.
Jeg ønsker bare å være fri. Jeg er så lei av å ha det slik som  nå. Jeg er så lei av å bli komandert av det spiseforstyrrelsesmonsteret i meg. Jeg klarer bare ikke å akseptere at kroppen min trenger næring. Jeg føler at   maten kun skal forbrennes, og ikke at jeg trenger den for å overleve. Jeg blir så forvirret. Jeg ønsker så inderlig å bli frisk og fri fra dette.

~Frida~