kneika

Dagene blir ikke noe lettere... jeg føler meg bare mer og mer utslitt og oppgitt over situasjonen.
Jeg skulle ønske noen hadde kunnet ta fra anoreksien ALL kontroll og latt meg få hvile. jeg er så sliten.
Treningen tar knekken på meg.
Jeg skriver som dagbok. Der skriver jeg 100 % ærlig. Det hjelper å skrive. I tillegg bruker jeg dagboken til å formidle ting som ikke anoreksien tillater meg å si, slik at personalet leser det. Jeg har skrevet at jeg ønsker at de skal ta fra anoreksier all kontroll og at jeg må ligge fastlåst i sengen, slik at jeg verken har mulighet til å kaste opp eller trene i 2 dager. Det vil bli et rent helvete, men jeg tror det er eneste måte å komme meg over kneika på.
Dette kommer fra Frida. Frida som vil bli frisk.
Jeg takler ikke flere dager slik som ting er nå. Jeg takler ikke å trene til jeg holder på å stupe eller kaste opp til blods. hvis jeg noen gang skal bli frisk og slutte å kaste opp eller trene må dette gjøres...
Anoreksien styrer meg fullt og helt. den nekter meg å snakke med personalet og samarbeide, den nekter meg å tenke fremover på motivasjonen min, den nekter meg alt. Alt jeg må gjøre er å trene, kaste opp og aldri hvile.
Jeg vet det er jeg som må gå veien, men akkurat nå er anoreksien for sterk til at jeg klarer å ta kontrollen selv.
~Frida~