siste sondemåltid inntatt - next step on my road

Det er rart. Det føles utrolig skummelt. utrolig rart. utrolig godt... jeg er litt redd.
Er jeg klar for å ta mer ansvar? er jeg klar for å ta Alt ansvar for å tilføre kroppen min medisinen til å bli frisk.
Jeg må være sterk. Jeg må fokusere på at det er det eneste som kan gjøre meg frisk. Kanskje jeg til å med føler mestring av at jeg mestrer ansvaret. kanskje det går bedre enn jeg tror. kanskje jeg klarer det så bra at det til og med går veldig bra. Det er jo det jeg ønsker. Jeg ønsker at det skal gå såppas bra fremover med meg nå at jeg får masse gulerøtter og goder. Jeg trenger å få friskt innputt. Jeg trenger å få bekreftelser på at jeg får livet i gave for den jobben jeg gjør nå. Jeg trenger å leve- og ikke minst kjenne at jeg lever, og at det å leve, er bedre enn å overleve, eller være fanget i en spiseforstyrret verden.
Jeg fikk smakt litt på livet i dag, og jeg kan ikke beskrive med ord hvor herlig det var. jeg følte meg som Frida.
Og det å føle seg som Frida er jo målet. Det å føle seg som Frida hele tiden. Det å være Frida hele tiden. Det å være Fri og kjenne at det er jeg som lever mitt liv. Vil det en gang bli slik? Jeg er livredd for at det ikke vil bli slik. Jeg er livredd for at anoreksitrollet aldri skal slippe taket. Jeg prøver å rive meg løs fra anoreksitrollets klør, for jeg vil være fri. Men klørne er enda hardt festet rundt meg. Jeg er ikke løs enda. Kanskje må jeg bare akseptere at det er slik nå, og prøve å ikke miste troen på at jeg en dag vil klare å løsrive meg fra de fæle klørne en gang for alle. Jeg må bare tro. Det er viktigst. Jeg må ha troen på at det virkelig er mulig for meg å bli fri. For det er jo det  jeg ønsker så inderlig. Det å leve et liv upreget av anoreksimonsteret som herjer og styrer meg, bruker hver en tid av mine dager, tar all energi, tar all livsglede og glede, fyller hodet mitt med løgner. Jeg vil slippe det. Jeg vil være Frida og Fri.

Dvs at jeg i morgen må sette meg ved matbordet, spise det som er satt frem til meg, ta ansvar for å spise medisinen min, og tenke på at det er jeg som er sterkest, jeg som bestemmer, jeg som tar kontrollen, jeg som gjør jobben min, jeg som tar neste skritt på veien til å bli frisk. Det kommer til å bli tøft. Hva skal jeg gjøre etter og mellom måltidene? Vil nye tvangstanker og tvangsritualer komme? vil jeg få mye angst? vil jeg mestre dette? Jeg blir redd av å tenke på hva som KAN skje. Hva som KAN gå galt! jeg er livredd for å falle tilbake. Som en kjære surfer sa til meg, jeg er over 40kg-grensa nå. Den største kampen er å holde meg på riktig side av den. Kampen har så vidt begynt. Det er nå det skal kjempes.
Hva trenger jeg for å klare dette. Jeg trenger motivasjon, friskt innputt, bekreftelser på at livet er verdt å kjempe for, trygghet og ikke minst å få utløp for følelsene mine på friske måter. Jeg trenger masse støtte og samarbeid med de som er her for å hjelpe meg. Det er anoreksitrollet jeg skal kjempe mot,og jeg må bare akseptere at jeg trenger hjelp til det. Jeg er livredd. kjenner angsten bre seg over hele kroppen min. Morgendagen får bare komme. Jeg må uansett begynne en gang, og jeg føler at nå er jeg klar.
Jeg er klar for kamp.

Det føles likevel rart. jeg ligger her i sengen min nå, og har nettopp inntatt mitt siste sondemåltid(forhåpentligvis). Sondeernæringen har reddet livet mitt, holdt meg i live i to måneder nå. Nå er det plutselig jeg som skal ta ansvar selv for å overleve, slik at jeg en dag kan begynne å leve igjen.
~Frida~