Hva gjor Frida sommeren 2014?
Sommeren 2014 løper Frida i grønne enger sammen med kjæresten sin, hun fester og bader og griller med venner, hun reiser til plasser hun har drømt om, hun LEVER, hun kjører rundt i sin limegrønne boble, hun drar på eurotrip med gode venner, hun sover med verandadøren åpen, hun nyter livet, hun synger sammen med kjæresten sin, hun drar på festivaler… hun lever.
tror du at du kommer til å overleve denne gangen?
Overleve? Jeg lever jo enda. Jeg har vært faretruende nær døden mange ganger, men jeg vil ikke dø. Jeg vil leve, og jeg kjemper for å få leve igjen. Så ja, jeg overlever. En dag i gangen.
hvor mye veier du?
Det synes jeg ikke er passende å skrive noe om. Dessuten vet jeg ikke hva jeg veier akkurat nå, siden jeg har en del væske i kroppen. Men jeg kan vel si at jeg kunne trengt litt mer kjøtt på beina.
hvor lenge skal du være på Østmarka?
Jeg skal være på østmarka til jeg når en BMI på 17. Siden jeg kom hit for to måneder siden hadde jeg en BMI på 11. Nå ligger jeg et sted mellom 12-14. Planen er at jeg skal være her til jeg når det vektkravet Som RKFS vil ta meg inn igjen på. Men jeg har store planer om å prøve å få til å skrive meg ut før BMI 17, slik at jeg kan fortsette hjemme. Det er mye lettere å bedre å være hjemme enn her. Selv om det blir utfordrende, er det alltid mye mer motivasjon og hente hjemme enn her.
- hva skal du gjøre når du er ferdig der?
Som sagt, på BMI 17 skal jeg tilbake på RKFS Levanger.
- hvordan synes du det går?
Akkurat nå? Hmm… Veldig opp og ned. Nå er det mye tvang. Tvangsforing, fastvakt, ingen utgang etc. Det er veldig tøft, men jeg har selv bedt om å bli fratatt all kontroll. Jeg er veldig forvirret og redd. Anoreksien er trengt oppi et hjørne og får lite spillerom, noe som igjen fører til at jeg har veldig mye vonde tanker og følelser og angst. Jeg kan godt si at jeg er i kjelleren.
- hva synes du er det verste med behandlingen på Østmarka?
Det verste er at de ikke har kompetanse på spiseforstyrrelser her. Det eneste tilbudet jeg får av behandling her er sondemat og fastvakt. Jeg trenger mye mer.
- hva synes du om Levanger sin behandlingsmetode?
På Levanger er det utrolig bra. Jeg ble virkelig imponert over all hjelpen de tilbyr, både i form av samtaler, gruppeterapi, matorganisering, støtte, samarbeid med andre pasienter, fokus på det positive etc. Det er en 24- timersjobb å være der, og man må virkelig være motivert og delta på alt for å oppnå bedring. Man må ønske å bli frisk og jobbe hardt for det.
- hva er din motivasjon?
Min motivasjon er mange ting. Tanken på å en gang bli fri, tanken på å få dele og realisere drømmen sammen med kjæresten min og det å kunne gjøre hva jeg vil uten å bli styrt av spiseforstyrrelsen.
Har du tenkt å fortsette på helse og sosial til høsten?
Hvis jeg er klar for det og frisk nok, skal jeg begynne på helse og sosial etter jul.
Hvilken tvang har du som du må gjøre i forbindelse med måltider og trening?
Dette høres kanskje rart ut for dere som er friske, men for meg(anoreksien) føler jeg meg skitten når jeg har kalorier i kroppen. Da må jeg kaste opp eller trene vekk skitten for å bli ren. Når jeg er ren er kan jeg slappe av og være rolig. Det å gå og føle meg skitten gir meg en utrolig sterk angst og mye ubehag.
Hvor lenge har du vært syk?
Jeg ble syk 11-12 årsalderen. Nå er jeg 18 år. Dvs. 6 år
Hva savner du mest med å være frisk?
Jeg savner det å være trygg, være fri, gjøre det jeg vil, være glad.
Hvilken funksjon tror du spiseforstyrrelsen din har?
Det var et veldig vanskelig spørsmål, fordi det er så avansert og komplisert. Jeg tror de handlingene som er spiseforstyrrede er en måte å få utløp av vonde følelser på. Etter mange år blir dette en besettelse og alt blir helt forvrengt. Det er vanskelig å forklare, men det er vel egentlig det beste jeg kan si.
kan du fortelle litt om hvordan en typisk dag er for deg på Østmarka?
- Vekking 07.45
- Frokost 08.00
- Ligge i senga i 1,5 time
- Morgenstell og en røyk
- Lunsj kl. 11.30
- Ligge i sengen i 1,5 time
- Røyk, funlight – is, forbrenne
- Middag kl. 15.30
- Ligge i sengen i 1,5 time
- Røyk/besøk/forbrenne/fri
- Kveldsmat kl. 19.30
- Ligge i sengen i 1,5 time
- Røyk/ funligt – is / dusj / tv /data
- Medisiner
- Kveldsstell
- Natta kl. 00.00
Hvordan er personale i måltidssituasjonene og hvordan er tilnærmingen de bruker hvis du ikke klarer å spise frivillig?
Akkurat nå er det vel kun tvangsforing, men når jeg begynner å spise selv blir de vel sittende å nistirre på meg mens jeg spiser.
Hvilke planer har du for fremtiden?
Jeg har så mange planer. Her er noen:
- -Reise rundt i verden
- - Bli sykepleier
- -Gifte meg med lars
- - Dele livet med lars
- - Kjøpe og innrede et hjem som skal bli vårt.
- - Tre barn
- - Hoppe i fallskjerm
-k- kjøpe luksusbåt og hytte
Hvordan takler lars sykdommen din?
Det er selvfølgelig utrolig tøft for han å se at jeg har det vondt, men samtidig har vi aldri vært nærme hverandre enn nå. Vi holder så sterkt fast på kjærligheten nå, at sykdommen vil aldri ta den fra oss. Det å stå utenfor og ikke kunne gjøre annet enn å gi kjærlighet og omsorg og ta vare på håpet,troen og drømmene er utfordrende for han. Han skulle gjerne gjort jobben for meg. I tillegg er det mange andre ting som er vanlig i et forhold som vi ikke har hatt muligheten til å gjøre, og det i seg selv er utfordrende. Men jammen er han sterk. Han står rakrygget og fyller meg med tro, håp og kjærlighet hele tiden. Uten han, ingen meg.
- Hva er det minste du har veid, og hvor høy er du?
Dette er egentlig upassende å skrive, men jeg har bestemt meg for å ikke legge skjul på noe av det sykdommen har gjort med meg. På det minste veide jeg 29 kg, og jeg er nå 1,67cm høy.
Hva er det som gjør at du ønsker å bli sykepleier?
Fordi jeg har sett hvor utrolig viktig jobb en sykepleier gjør. Det er sykepleieren som gir omsorg og støtte til pasientene, det er sykepleieren som gir av seg selv og blir glad i pasientene sine, det er sykepleieren som tørker tårene til pasienten. Dette har jeg erfart selv. Det sykepleierne gjorde med meg og for meg ønsker jeg og gjøre også, for jeg vet hvor viktig det er. Når jeg var innlagt på barneklinikken var det en del kreftbarn der som gjorde inntrykk på meg. Jeg har aldri sett en så sterk livsgnist og ønske om å leve som i et sykt barn med en drepende sykdom. Jeg vil hjelpe. Jeg vil gjøre noe for dem. Derfor ønsker jeg først og fremst å jobbe med kreftbarn. I tillegg synes jeg det å jobbe med premature babyer på intensivavdeling høres spennende ut.
Hva er det som gjør at du vil snakke så åpent om sykdommen din?
Det at jeg er såppas åpen om sykdommen min er det vel mange grunner til. Hva vil jeg med det? Jo, jeg vil først og fremst beskrive hvordan det er å leve med eller ha en spiseforstyrrelse, slik at det er lettere for andre å forstå den gjennom det jeg beskriver. I tillegg får jeg mye støtte fra andre i samme situasjon. Det å få forståelse fra andre som kjemper samme kamp er utrolig godt. Dessuten har jeg valgt å være såppas åpen om sykdommen min fordi det er en del av meg,Frida. Og frisk skal jeg bli, så får dere følge meg på veien ut av spiseforstyrrelsen.
Er du ofte redd for at du en dag kommer til å bokstavelig gi opp?
I løpet av en dag er det mange ganger jeg har lyst å gi opp. Det går veldig opp og ned hele tiden. Når anoreksien er veldig sterk, og jeg føler meg fanget føler jeg ofte at jeg vil gi opp. Jeg blir motløs. Jeg har også dager der jeg bokstavlig talt har gitt opp, og da kjemper andre kampen for meg. Det er et helvete hver dag. Det å kjempe mot et monster som forgifter deg med syke tanker, og stjeler alt av motivasjonstanker, håp, tro og drømmer er vanskelig. Spesielt når behandlerne tar all kontroll. Da blir ubehaget med all angsten og uroen verre.
Gir kommentarene dine på bloggen deg mer motivasjon i kampen til frihet?
Kommentarene og tilbakemeldingene jeg får på bloggen gir meg utrolig mye støtte og motivasjon. Der får jeg alt fra motivasjon, støtte, vilje, tro, håp, forståelse og glede. Kommentarene er bekreftelser på at kampen jeg er i, er verdt alt strevet og dette helvetet. Da mener jeg alle kommentarene. Jeg setter enormt pris på dem.
Hvordan er forholdet til deg og Lars nå?
Vi har et veldig nært forhold. Som jeg beskrev tidligere er det tøft for han å stå utenfor og ikke kunne gjøre annet enn å gi meg kjærlighet, omsorg, drømmer og håp og holde troen på at vi en dag skal bli fri sammen. Forholdet vårt er veldig sterkt. Han kan få Frida til å bli sterkere enn sykdommen ved å fylle meg med kjærligheten vår. Skjebnen førte oss sammen. Og det skal vi være for alltid.
Hvordan takler familie og venner situasjonen som er nå?
På samme måte som for min kjære Lars er det tøft for dem også. Jeg må gjøre jobben, og det er ikke så mye de kan gjøre. De kan bare motivere meg til å kjempe videre og ikke gi opp, og gi meg kjærlighet og omsorg. Men de er sterke og har troen på meg.
Det at du nå er så åpen om sykdommen din til alt og alle, gjør det at du kan tillate sykdommen mer kontroll? For før du åpnet deg så mye som nå, var det mer positive innlsag og se, og du måtte på en måte være mer Frida til enkelte, nå er det mye sykdommen som prater. Er det fordi sykdommen har blitt værre, eller er det fordi du ikke har et press om og også være Frida lengre? Føler du denne åpenheten har vært mest positiv eller negativ?
Jeg skjønner ikke helt hva du mener. Men tidligere har jeg kanskje skjermet situasjonen litt mer enn jeg gjør nå. Jeg er mer åpen om alt. Alt håpet som var i innleggene mine før, var reelt. Nå er jeg mitt i kampen, og ting er mye vanskeligere. Positivt eller negativt? Jeg vet ikke…
- Hvor mye må du gå opp i uka? Jeg ser du har skrevet 0,7 g, men mener du 0,7 kg?
Skriveleif… er 700g, altså 0,7 kg det er snakk om ja :P
- Synes du bloggen din hjelper deg med å overvinne kampen mot anoreksien?
Jeg får enormt mye støtte, motivasjon, håp, tro, forståelse og glede av bloggen. Det å få bekreftelser på at spiseforstyrrelsen er fienden, og at Frida er meg, og at jeg må kjempe for å oppnå det jeg ønsker. Bloggen min hjelper meg utrolig mye.
- Vet du hva som var grunnen til at alt dette startet for 6 år siden?
Jeg var elleve år. Dårlig selvbilde, men likevel flinkest i alt fra skole, idrett, populær blant gutter og jenter, masse evner og ressurser. Det å være flinkest ble min måte å fylle det dårlige selvbildet mitt på. I elleveårsalderen kom det en del utfordringer i forhold til det med skole, venner og idrett, pluss at det var mye fokus på kropp, vekt og klær. Jeg følte ikke at jeg var flinkest og best i alt og lette etter feil ved meg selv. Jeg begynte å tenke at hvis jeg ble litt tynnere ble jeg mer som henne eller henne.. eller henne. Da ville alt bli perfekt. Der har vi ordet. Perfeksjonisme.
- Hvordan styrte anoreksien deg da du var "frisk" ? For ca et år siden..?
- Hva var det som gjorde at den tok så sterk kontroll igjen?
- Hvordan var forholdet ditt til mat og trening for 1-2 år siden?
Da jeg var “frisk” hadde jeg bulimi, men klarte å leve et ganske normalt liv likevel. Jeg kom til et punkt der jeg ikke ønsket å leve et spiseforstyrret liv. Jeg ville bli kvitt spiseforstyrrelsen for godt. Jeg begynte å bryte spisemønsteret mitt ved at jeg i en uke kun spiste salat og vann for å rense kroppen, og på en måte starte på nytt. I løpet av den uka var anoreksien i full aktivitet igjen. Derfra gikk det bare nedover igjen. Jeg trente ikke noe særlig mye, men spiste vanvittig lite.
Da jeg hadde bulimi spiste jeg kun salat og frukt på dagen, og overspiste og kastet opp på kveldene.
håper dere fikk noen svar. holder spørsmålsrunden åpen noen dager til :)
~Frida~
hvor gammel var du da du veide det minste?
SvarSlettHvorfor går du ikke med sonde hele tida? Det er jo så fælt å sette den inn
SvarSlett