Tanker og anoreksi

Anoreksien er sterk!
Jeg klarer ikke å fokusere på målet. Jeg ser kun gjennom anorekstiske øyner når jeg ser på kroppen min, noe som gjør meg så forvirret. Hva vil jeg? Hva vil anoreksien? Alt er så ambivalent. ALT!! Jeg skjønner at vekten må opp uansett hvis jeg skal bli frisk. Anoreksien brøler og får meg til å tenke anorektiske tanker om kroppen min, og vil aller helst ha meg til å forbrenne mest mulig, kvitte meg med mat, tvangsritualer etc.

Det er så slitsomt og rives imellom hele tiden. Jeg blir så forvirret og fortvilt.
Jeg føler og kjenner på kroppen min med anorektiske hender og øyner, jeg vil bli frisk og gå opp i vekt, jeg vil kaste opp, jeg vil beholde maten og tenke at den er medisin, jeg vil ikke trene, jeg skulle gjort alt for å fått sprunget av meg alle kaloriene, jeg vil hvile, jeg vil spenne hver eneste muskel i kroppen, jeg vil dø, jeg vil leve...

Tankene er så ambivalente. jeg er så lei av å ha det slik. Det verste er at jeg kan ikke gjøre annet enn å holde ut det og stå i det. Jeg tvinges til å stå i denne situasjonenen og tilværelsen.
Samtidig vet jeg at det er nå kampen er tøffest. Kampen til å vinne tilbake livet mitt. Det er noe jeg bare må gjennom. Den pinefulle og lange veien som kalles vektoppgang. Anoreksien gjør alt for å overleve, alt for å felle meg, alt for å overta kontrollen, alt for å pine meg. Jeg må stå i det, fordi jeg blir tvingt til det nå.
Det er et helvete. Når kommer lysere dager? når slipper anoreksien taket? vil det være slik for alltid? Vil jeg noen gang klare å overvinne anoreksien?
Alt jeg ønsker er å bli fri.
~Frida~