tanker og følelser og jul

Det er utrolig tunge dager her inne på intensiven.
Der ute vet jeg at juleforberedelser er i full gang. julegrantenning, julesanger, julestemning og diverse. Det eneste jeg har fått av julestemning var litt snø i gårmorges, ellers ligger ingen adventsduk på bordet, det første lyset av fire ble ikke tent i går. Jeg satt for meg selv i min egen lille kaosboble og følte ingenting annet enn smerte og sorg. vanligvis skulle jeg ha vært hjemme sammen med familie og venner og sett julegranen blitt tent, sett barnekoret sunget julesanger og fått en varm julestemning i kropp og sjel. Her sitter jeg, alene, innestengt for meg selv, med en djevelsk sykdom som herjer i meg. Jeg er på en akuttpsykiatrisk avdeling på et intensivt avsnitt. Det er låste dører.
Er det rart jeg føler alt her håpløst? her inne er alt sykt og psykt. Jeg omgås med syke mennesker.

Jeg er en attenår gammel jente, godhjertet og som bare ønsker å bli fri, jeg føler meg ikke som en person lenger, fordi så mye vondt har skjedd med meg oppgjennom barndommen. I kveld kjenner jeg smerten ekstra mye, sykdommen brøler og prøver å holde tak i meg med nebb og klør, jeg kjenner på smerten av å være innestengt, jeg kjenner på smerten av å la sykdommen styre meg så mye at den betyr alt ffor meg. Den er grunnmuren min. Jeg klarer ikke å takle livet uten den. så tenker jeg på alle rundt meg, som har tro på meg og sier at jeg er sterk. sannheten er at jeg har aldri følt meg svakere. Selv om jeg ikke er livsfarlig tynn lenger, kjenner jeg de vonde følelsene og de vonde minnene komme mer og mer tilbake. De drar meg frem og tilbake. De herjer og bygger opp store bølger av raseri inni meg.
De forteller meg at så lenge jeg er tynn vil jeg bli lykkelig, og slik føler jeg det også. Jeg vet at det ikke er reelt og at det kanskje ikke er en varig følelse, men når jeg er tynn slipper jeg vertfall alle stemmene, tvangstankene, smerten, skittenhetsfølelsen og skammen. Jeg klarer å være glad i meg selv.
Jeg vet dette høres sykt ut, men det er slik det føles. Derfor gjør det ekstra vondt når de rundt meg eller min kjære's øyner lyser for hver gang de får se meg litt mindre anorektisk. Jeg hater kroppen min, jeg hater meg selv og jeg hater alt. Alt jeg ønsker å slippe alle de vonde følelsene og tankene. Jeg vil bare være fri og tynn. Som sagt, det er kanskje sykdommen som snakker nå, men for meg som har levd i sju år med denne sykdommen finnes det ikke noen annen måte å overleve livet på enn å være tynn.

Det er jo det jeg skal få hjelp til mens jeg er her nå. å akseptere meg selv, bli glad i eg selv, finne sammenhenger i livet og forstå hvorfor ting har blitt som de har blitt, tilgi meg selv for all smerten og skyld jeg har påtatt meg for andres grusomme handlinger mot meg. Jeg må tenke at jeg bare er en helt uskyldig person som alltid bare ville ha vært god og ha omsorg for andre, og som det har skjedd  forferdelige ting meg. Det jeg må skjønne er at ingenting av det vonde er min skyld.
Det er jo skyld jeg ofte føler på. skyld for en rekke hendelser som skjedde i barndommen, skyld for all smerte jeg har påført familie og venner, skyld for at de har det vondt nå. skyld.

skam over alt jeg har gjort, som sykdommen har fått meg til å gjort. Det er så mye jeg skammeer meg over. Og det gjør så vondt. Der må jeg også godta at det ikke var min skyld.

Så er det alle disse minnene da, minner fra jeg var fem år gammel, til jeg ble syk som sitter som støpt i underbevistheten min, og som jeg har fortrengt alle følelser som har vært knyttet til dem, og som nå kommer som stormer når jeg må gjennomgå alle hendelsene og all dritten jeg har opplevd.
Alt føles som et eneste stort kaos og rot, men man må rote for å få det ryddig.

Her sitter jeg, alene, på en intensiv avdeling og kjenner på smerte etter smerte. Jeg føler livsgnisten forsvinner for hver dag som går. Det er normalt får jeg beskjed om. Jeg er i den vanskeligste fasen nå.
Jeg tenker på jula som jeg elsker så enormt mye, som jeg sansynligvis må tilbringe her.

Det gjør vondt. forferdelig vondt.  men jeg holder fast.
~Frida~