Et magisk øyeblikk og takknemlighet

Utfordrende dag med mye ambivalens, følelsessvinginger, tanker og stress... Vanskelig å holde seg på matta. Det er vanskelig å snu tankene når de først har begynt å sirkulere. Jeg merker at jeg stadig lar meg overbevise av anoreksien. Det er lett å falle inn i gamle mønster. Gamle trygge mønster som jeg vet hjelper på vonde følelser. Jeg og psykologen min har snakket i timesvis om akkurat dette. Om det at jeg må prøve å bevege meg ut av tankene mine å tenke litt rundt dem. Hva er det som gjør at jeg tenker sånn akkurat nå? Hvordan kan jeg endre tanken? Finnes det en alternativ tanke? er det en frisk eller syk tanke?
Når man går litt ut av tanken og tenker litt rundt den, og samtidig vet at man kan VELGE om man vil innvolvere seg mer i tanken og la den skape en vond sirkel av følelser og som igjen skaper en vond sirkel av handlinger som igjen gjør det vanskeligere å finne tilbake til den riktige veien, ELLER man kan velge å distrere seg fra tanken og prøve å tenke annerledes med en gang. Det gjelder å ta riktig valg hele tiden. I dag har det vært en sånn dag at jeg har falt litt, og måttet kavet litt for å komme tilbake.
Men hva er vel bedre enn å få besøk av kjæresten sin da?
Nå som jeg har blitt sterkere i meg selv å er mer Frida, er det så godt å endelig klare å skyve sykdommen unna og gi den et spark i ræva og tenke på andre ting. Det er lenge siden jeg har hatt en så koselig kveld sammen med kjærestn min som i kveld. Vi har snakket om bare friske ting og vi har begge kjent at den veggen som lenge har stått imellom oss har blitt tynnere. Før skulle det mye til for Lars før han nådde Frida. Noen ganger måtte det gjerne både musikk, bilder, tårer, gode minner og motivasjon til for å få et aldri så lite glimt av Frida. Men i dag gikk det så lett som ingenting, og det er så godt for  meg og for han å kjenne på. Jeg er i ferd med å bli Frida igjen.

Når jeg er inne på det, så må jeg igjen bare få sagt at dette året har vært utfordrende for mange, men ikke minst for meg og for Lars. Lars forelsket seg i ei jente som riktignok hadde en sykdom på nakken, men den jenta hadde mange andre ting som gjorde at hun/jeg var akkurat den jeg var. Vi hadde et fantastisk år sammen og skapte et bånd sammen som var sterkere enn noe annet. Det var det beste året jeg har hatt i hele mitt liv. Tenk at en gutt kunne komme til meg og legge så mange friske spirer av drømmer, håp og liv og samtidig gi meg et helt annet liv. Det vi hadde sammen var så sterkt og spesielt at det gav meg nok motivasjon til å en gang for alle prøve å gå inn i en siste kamp  for å kvitte meg med den ufyselige sykdommen som i mange år har tatt fra meg alt og som på det tidspunktet tidsvis sto imellom oss og skapte en del begrensninger. Både jeg og Lars ville ha et annet liv. Han fortalte meg ofte at det å dele meg med en sykdom var tøft og ville være til hinder for at vi skulle få det livet vi ville ha. Jeg kjente det og han kjente det.

Jeg var klar for kamp. Jeg var klar for å kvitte meg med sykdommen. Jeg var klar for å begynne et nytt å bedre liv. Jeg visste det ville bli tøft, men verken jeg eller Lars viste hva vi hadde i vente det kommende året.

Siden jeg bare var elleve år gammel når jeg fikk sykdommen, hadde jeg ikke lært meg å takle livets utfordringer, følelser og tanker på noen andre måter enn gjennom mat, vekt og kontroll. Sykdommen var grunnmuren min. Når jeg kappet av alle tråder til sykdommen min, var det som jeg kappet av alle tråder til alt jeg hadde opparbeidet meg siden jeg ble utskrevet fra bup da jeg var 16 år. Identiteten forsvant gradvis, gløden forsvant gradvis, egenskapene og evnene forsvant, Frida forsvant inn i et nytt anorektisk helvete.
 Alt hang i en tråd om at jeg skulle på Levanger å bli frisk, men siden det var så lang venteliste, og jeg ikke hadde noen verktøy å kjempe mot sykdommen min på, tok det ikke lang tid før jeg nesten var borte. Som sagt, jeg skulle inn i et frivillig behandlingsopplegg på Levanger og helsevesnet satte derfor ikke inn så mange resurser for å stoppe anoreksien i å spise meg opp innenifra tror jeg. Verken jeg eller de viste at det skulle gå så langt som det gjorde og at det var så alvorlig som det var. For hver gang det ble gjort tiltak flyktet jeg fra dem gjennom overdoser eller andre ting. Ingenting hjalp. Anoreksien klarte å overbevise meg og alle rundt meg om at når jeg kom på Levanger skulle jeg kjempe meg opp igjen. Levanger skulle bli min redning. Men når jeg først ankom Levanger var jeg så godt som borte. Det var ingen Frida igjen. Det var bare et tomt skall hvor en anoreksi herjet i en forfallen kropp. Jeg mistet meg selv, men følte ingenting spesielt rundt det. Jeg var borte.

Det jeg vil fram til, er at Lars mistet jenta si. Lars måtte se på at sykdommen spiste meg opp. Lars måtte oppleve dette. Når jeg heldigvis fikk den behandlingen jeg trengte, som var et strengt tvangsregime med tvangsernæring med reimer og sonde, var det bare starten på et helvete. Jeg var fortsatt ikke tilstede. Jeg levde i min egen verden med tvangsritaler, tvangsforing, psykehus og skjærming fra alt friskt. Det har vært et langt år, og det har vært tøft. Jeg har gjennom bloggen min beskrevet min kamp gjennom dette, men tenk på min kjære lars sin kamp. Dette har vært et helvete for han å. Den jenta han elsket så inderlig var fanget i et anorektisk helvete, og det var ingenting han kunne gjør med det.
Tenk å føle seg så hjelpesløs og alene. Han har gjort fantastiske ting for meg gjennom dette året.

Gjennom musikk, gjennom kunst, gjennom bilder og minner, gjennom opplevelser, gjennom gaver, gjennom lange samtaler og motivasjon har han gjort alt med et håp om å få et glimt av jenta si igjen.
De av de gangene han klarte å nå igjennom, klarte Frida å formidle at han ikke måtte gi opp. Jeg skulle komme tilbake til han. Vi skulle nå drømmen vår. I snart et år nå har han båret troen, håpet og drømmene våre for oss begge med den største kjærlighet. Han har vært vanvittig sterk og har holdt ut og overbevist seg selv og meg om at DETTE ville være verdt det.
Som jeg har sagt er det først nå at Frida har begynt å vende tilbake, og det har vært både utenkelig og ubegripelig nok til å tro på det. Men I dag hadde vi vårt første øyeblikk sammen. To timer hvor min verden, forentes med hans verden, og vi sammen klarte å skape vår egen lille verden hvor det bare kunne være oss to igjen. Vi snakket om alle de gode minnene vi hadde før jeg ble sykere, om alt vi har vært gjennom, om alt vi har opplevd sammen, om oss, om drømmen, om friske ting, om alt vi har i vente. Jeg var frida og han var lars, og det var magisk. Det var virkelig. Det var en gave både for meg og han. Jeg var i ekstase. Jeg gleder meg sånn til å begynne at jeg glemmer hvor jeg er og hva jeg står i. Jeg skulle ønske de øyeblikkene kunne vare for alltid og at jeg var like sterk hele tiden, som jeg var i de timene han var hos meg i dag. Men nå vet jeg og han vertfall en ting. Det vil være verdt det. Det vil bli verdt det.

Det å ha en spiseforstyrrelse rammer ikke bare den det gjelder. Det rammer de som står rundt en også, og dt er viktig å tenke på. Det står stor respekt for styrken en familie og kjæreste og venner har når noen man er glad i sliter. Jeg er bare så takknemlig for alt jeg har i livet mitt som har vært der for meg hele veien, som venter på meg, og som hjelper meg til å være sterkere enn sykdommen.

Kjære Lars. Du betyr så utrolig mye for meg, og en dag skal jeg vise deg det fullt og helt.
Familie og venner. Takk for at dere støtter meg og venter på meg og viser meg hvem frida er.

~Frida~