angsten, på åpent hav

Jeg ville bare si at jeg lever. Føler ikke for å skrive så mye om dagen. Det er totalt kaos i tankene. Jeg svinger konstant fra minutt til minutt. Redd, motivert, Frida, klar, uklar, anorektisk, angst om hverandre hele tiden. Det er så slitsomt. Det å i det hele tatt forholde seg til å eksistere er tungt akkurat nå. Jeg vil aller helst bare grave meg langt ned og bli glemt. Reddselen for å mislykkes, reddselen for å falle tilbake og ikke oppfylle kravene og forventningene jeg har til meg selv og andre har til meg, angsten for å nå stå på egne bein å samtidig fortsette å være i det. Jeg sier ikke at noe har blitt verre, eller at jeg har blitt sykere. NEI nei nei, Det er bare at det å nå gå inn i en ny fase hvor JEG må være beinhard og sterk hele tiden, og klare å ha tro på at dette skal gå bra. Det er så vanskelig å ha troen og motivasjonen oppe, når det svinger hele tiden. Jeg føler meg så utrygg og redd, noe som gjør at jeg har konstant angst nå. Jeg er redd for alt. Vil ikke, vil ikke... Vil ikke røre meg av flekken, så redd er jeg. Nå er det snart ingen som kan bestemme over meg lenger, eller ta valg for meg når anoreksien herjer. Nå er det Frida som må ta det ansvaret. Det er ingen tvil om at jeg bare må prøve nå, for jeg er egentlig klar. Aller helst skulle jeg jo fortsatt i behandling, altså frivillig behandling nå som jeg er så godt i gang, men Frida er så utrolig lei av sykehus og behandling, og så klar for å prøve meg der ute i livet. Jeg vil leve og være ungdom.
Selvfølgelig er jeg redd. Jeg tenker det er bra at jeg er redd, for da betyr det at Frida virkelig vil så inderlig. Det hadde vært verre hvis jeg ikke hadde vært redd. Det er jo en del av meg som ikke kan vente til jeg slipper ut herfra. Her hvor de i snart et år har hengt på nakken min å kontrollert meg. Eller anoreksien da. Men så er det jo selvfølgelig anoreksien som gleder seg også da. Og det er det som skremmer meg. For JEG er mektig lei av at anoreksien skal styre livet mitt. Den fryder seg over at jeg snart er fri. Det er da jeg virkelig må gå inn i meg selv å finne frem Frida-styrken å tenke på målene mine. Det å velge å ta de riktige friske valgene er det som fører meg fremover på veien mot målene mine. Og det er JEG som må velge livet, overfor anoreksien. Det er jeg som må velge å utfordre istede for å utsette fordi jeg er redd. Det er nå jeg må GJØRE, istede for å tenke at jeg skal. Det er nå jeg må KJEMPE for livet mitt, for å beholde det. Det er nå jeg kampen min begynner.

Selvfølgelig er jeg redd... Jeg kaster meg ut på åpent hav. Innimellom er jeg mindre redd. Det er når jeg velger å tenke at jeg skal klare det, fordi jeg er Frida. Jeg er Frida, og sykdommen min er ikke meg. Jeg bestemmer. Jeg velger

For de som ikke vet det, kan jeg jo innformere litt om hva planen er fremover. Jeg blir utskrevet Fredag den trettende(hjelp, ironisk nok) og skal begynne på skolen igjen den 16.januar.
Jeg skal fortsette med poliklinisk behandling herretter, og muligens ha korte stabiliseringsopphold når jeg trenger det. Har du noen spørsmål, spør i vei :)
~Frida~