Messe for verdighet - en gudstjeneste om seksuelle overgrep

Etter en lat og lang morgen hvor jeg har strevd for å fått meg selv ut av pysjen, kom endelig psykologen min til meg. Hun er ikke lenger psykologen min, siden hun bare har vært inn i behandlingsteamet en frem til nyttår(men fikk forlenget det litt, siden jeg egentlig skulle skrives ut 13,januar). Uansett vi møttes, og vi dro på kantinen på nidaros DPS å kjøpte lunsj. Der hadde vi en kjempe fin samtale. Det var godt å få utløp for ting litt igjen. På vei ut fikk vi øye på en plakat.

"MESSE FOR VERDIGHET"
- en gudstjeneste om seksuelle overgrep

hmm... vi snakket litt om det, og jeg tenkte at det kanskje kunne være greit å få med seg. hadde vertfall ingenting å tape på det. Så jeg bestemte meg for å dra.

kl. 18 var vi på plass i Nidarosdommen. Den er så vakker. Jeg kan ikke telle på hendene hvor mange ganger jeg bare har vandret rundt om kring og  bare beundret all kunsten. Nå var det altså messe.
Jeg visste ingenting om hva jeg hadde i vente.

Jeg vet egentlig ikke om jeg er kristen eller ikke. Jeg vet ikke helt hva jeg tror på. Jeg bare synes at det er utrolig godt å være i kirken. Det er så god atmosfære der. Det føles så varmt og trygt.

hele messen startet med en utrolig vakker sang sunget av vokalgruppen SMYR.
Så kom en sjuende klasse gående opp midtgangen og stilte seg i kø for å si litt om forskjellige følelser. Det var veldig fint å høre på. Så enkelt liksom.
Innimellom snakket presten, så var det ulike salmer osv.
Men det som var mest gripende for meg var når ei jente leste noe hun selv har skrevet fra selverfarte opplevelser. Jeg måtte ty til tårene, for jeg kjente meg sånn igjen i hennes ord, hennes følelser.

hennes ord:
Jeg kjenner dem, hendene, overalt
klamme,ekle hender
grådige hender
grådige hender som forsyner seg
De forsyner seg av alt de ikke skal ha.
alt som bare er mitt
De kravler som maur i en sukkerpose


Jeg er kvalm
redselen farer som en torpedo
gjennom kroppen min
kroppen som ikke lenger er min


Jeg ser døren, den brune døren
med den grå nøkkelen
Den er låst, jeg er låst.


vær så snill, la det være over snart. 
la meg få ut av den døren snart,


men ikke la noen se det,
bare la det være over.


Det gjør vondt. alt gjør vondt.
kjenner det vrenger seg i magen nå. angsten herjer. 
mens han invaderer kroppen helt


vil ikke se, vil ikke føle
ser kun døra, den låste døra.


Jeg var bare et barn.
La den  være åpen.

Jeg kjenner følelsene. følelsen av å være skitten. Følelsen av å være låst inne, fanget med den følelsen. følelsen av å aldri bli fri og ren. følelsen av å være ødelagt.

Så ble en fin melodi spilt, og hun fortsatte å snakke:

prosessen:
hodet har glemt så mye, 
men hver celle i kroppen husker


hodet er så fullt,
og kroppen er så ekkel.
så lar kroppen, hodet få huske
glimtvis, litt etter litt


ordene blir fattige
og fortiden så nær.
strie strømmer av følelser
og dråper av blod.


bevisstheten kommer opp i dagen
alt blir så virkelig igjen. 


Nå må ordene letes frem, 
og skyves ut.
motet må finnes ,
og smerten må tåles og deles. 
En hånd å holde i, og trygge klemme trengs.


tårene må få renne i strie strømmer, 
istede for dryppende dråper av blod.


Kanskje da kan sjelen bli hel og kroppen en venn


og kanskje kan fortiden igjen bli fjern,
men likevel bevisst.
Først da kan fretiden sees, og livet føles godt.

En tåre rant ned kinnet mitt da også. En anelse håp.

Derretter hørte vi en stemme fra nok et offer. Hun valgte å ikke vise seg.
Men her er hennes ord:

Frihetsglede
innestengt,
friheten er tatt i fra meg. 
skjelver innvendig.


klarer ikke å tenke på friheten
sperret inne i meg selv, 
langt fra andre mennesker.


Ensom.
Vil jeg noensinne finne friheten? 
Jeg lengter.


Det hele var veldig rørende. Alt presten sa var også veldig gripende. Det var også  en dame som sang.
Men det som gjorde enormt inntrykk på meg var det som skjedde på slutten. Noe som i manuset ble kalt vandring.
Presten leste opp ulike stasjoner hvor alle kunne gå for ulike ting.
Jeg gjorde alt.

her er det man kunne gjøre. siterer fra manuset:
Vandring
Du er velkommen til å delta i en vandring der vi i stillhet kan bruke kirkerommet slik vi ønsker.

1. Ved døpefronten og tårnfoten midt i kirken kan du ta imot nattverd, Du får en bit brød og dupper dette i vinen før du går videre. Liturgen sier: velsignet brød som gir mot og krefter. velsignet vin som gir mot og krefter.

- Jeg var skeptisk til dette( i å med at jeg måtte putte noe i munnen), men gikk skjelvende og rakrygget opp og tok et stykke og dyppet i vinen og videre i munnen, mens lituren velsignet. Jeg fikk en rar følelse.

2. Ved bønnebordet midt i kirken kan du skrive ned tanker, bønner eller klager til gud. Lappene vil bli båret frem til alteret, men ikke lest høyt.

- Jeg skrev: Gi meg styrke, mot og håp til å klare å bli frisk. Jeg vil ha livet.

3. Du kan tenne lys for noe du tenker på, ved dåpekonten, i lyskassene i sideskipende og i lysgloben.
 - Jeg tente et lys og tenkte på hvor takknemlig jeg er for all kjærligheten jeg har rundt meg.

4. Midt i kirken ligger en haug med steiner. De symboliserer våde byrder, det som er tungt eller vondt å bære på. Du kan godt bære på en stein en stund, før du legger den fra deg på gulvet ved sølvalteret.

- Jeg tok en stein med tårer i øynene, tenkte på mine ting(som jeg ikke orker å gå inn på nå), og alt jeg har vært gjennom, og la den deretter lettet ifra meg igjen ved sølv alteret.

5. Ta imot en perle for verdighet ved sølvalteret
- Jeg tok imot en mens jeg fortsatt gråt, og to jenter sa jeg var verdigfull

6. Du kan også få en personlig velsignelse fra en av prestene i kvinnenes minnekapell, like ved inngangen til kirken.

- Jeg gikk inn i kapellet, og foran meg stod selveste biskopen. Jeg ble velsignet av biskopen. Det er litt kult da.

--------

Jeg hadde ikke store forventningene til denne messen, men gikk ut igjen av domkirken med en følelse av at jeg jeg er verdigfull. Jeg blir så sint på vegne av alle som blir utsatt for overgrep. Det er nok til å ødelegge et menneske. Det finnes det mange bevis på. Men etter hva jeg har sett i kveld, er det helt utrolig hvor mye støtte man kan få når man har opplevd noe slikt.
~Frida~