min første skoledag

 Jeg har kanskje aldri sagt det sånn konkret før, men min største angst er å mislykkes. Jeg har gjennom hele livet vært avhengig av å lykkes i alt, og det har jeg forsåvidt også uten å vært klar over det.

Når jeg ble vekt i morges var min første tanke " neei, jeg kommer ikke til å klare det" Selv om jeg dagen før hadde laget en MEGET PUNKTLIG SIRKUMSARUM plan på hva som skulle skje og når. Jeg er avhengig av å være godt forberedt. begynner jeg å stresse på morgenen, er alt ødelagt og jeg kan gi opp med en gang.
Tilbake til saken. Jeg kom meg opp som planlagt 06.15, ordnet meg og følte at dette skulle gå bra. Men så kom kom nattevakten å sa at jeg måtte ta medisinene mine. Jeg blir veldig trøtt av dem, og jeg ville ikke risikere å sovne på noen av bussene. Til slutt tok jeg bare medisinene og small døra bak meg og sa at jeg ikke visste når jeg kom tilbake. Jeg hadde forberedt meg på at jeg kanskje måtte ta et måltid i byen etter skolen og utfordre meg, men jeg visste ingenting. Jeg fulgte planen min. hadde kostplanen i hodet sånn kalorimessig, og spiste utover dagen ut i fra det. Det gikk mest i yoghurt, salat, gulrøtter og druer. Etter skolen klarte jeg til å med å spise en kyllingsalat. Jeg prøvde å kjenne litt på sultfølelse å sånn, samtidig som jeg visste at jeg burde ha i meg minst så så mye kalorier. Jeg prøvde å tenke hva jeg trenger, hva jeg synes er greit å spise, sultfølelse og hva jeg liker. OG JA, halleluja, det glemte jeg nesten. Jeg klarte til å med å slå til med å spise akasiehonning sammen med druene også. prøv det! det er snacks det:)

ellers gikk skoledagen med på å å få fikset litt diverse ting, samtaler med lærere, pluss at jeg fant ut at klassen min sluttet tidligere pga at det er endringer siden i fjor innenfor faget prosjekt til fordypning. JAJA, jeg fant meg en plass sammen med klassen min fra i fjor jeg.

Det var vanskelig å dra tilbake til Østmarka. Selv om jeg var utrolig sliten, så ville jeg liksom ikke tilbake til det syke miljøet der. Jeg klarte meg jo så bra. Men jeg visste jo at jeg måtte tilbake. Dessuten hadde jeg fulgt planen, og utfordret meg, og mestret. YES!

Når jeg kom tilbake ble jeg møtt med spektiske og bekymrede blikk. Jeg skjønte ingenting. De sa ting som " nå var det virkelig godt du kom tilbake Frida, vi begynte virkelig å bli bekymret for deg. Du har vært lenge borte"
~Frida~