update + omgangssyke

vel, nå har jeg ikke skrevet siden fredag, og det er det en eneste grunn for. OMGANGSSYKE!
noe jeg og min kropp tåler svært lite for å si det sånn.

Jeg skrev jo på fredag om hvor bra skoledagen min hadde vært osv, og at jeg var skuffet fordi ikke ting var som planlagt når jeg kom tilbake. Men uansett gikk ingenting etter planen denne helgen da.
Jeg våknet natt til lørdag med en ubeskrivelig smerte av kramper i magen som fikk meg til å kaldsvette og skjelve, og deretter løpe på do. Som jeg kanskje ikke har nevnt så mye om før, sliter jeg veldig med magen(noe som ikke er unormalt når man har spiseforstyrrelser), så jeg var i tillegg forstoppet, men på do måtte jeg. Jeg tenkte  jo det hadde skjedd et mirakel, for jeg har aldri kunnet gått på do uten "hjelp" på sju år, men noe mirakel var det altså ikke. Smertene, diareen, kvalmen ble verre og jeg kastet opp utrolig mye.
I tolvtida gav det seg litt, og da var jeg helt utmattet at jeg svimlet bort til senga. Jeg kastet opp noen ganger etterpå også, men jeg husker ikke stort etter det. Jeg var nok veldig dehydrert. Legen kom i tretiden for å undersøke meg. Jeg hadde farlig lavt blodtrykk(70/30), hadde gått ned 4 kg siden onsdag, var forvirret og dehydrert. Hun ville ha meg på sykehuset for å få væske intravinøst. Jeg kjente sykdommen begynte å kjempe litt imot da, for jeg følte meg jo så bra. Jeg var REN og TOM. Tom av følelser, tom av tanker, tom av alt. og i tillegg var jeg helt ren, bokstavlig talt. Det er en følelse jeg har jobbet mye med, lengtet mye etter. Jeg ville liksom ikke slippe den heller. Men når jeg presterte å besvime foran vaktrommet hadde jeg liksom ikke så mye valg. Det neste jeg husker er at en snill ambulansearbeider sa at han skulle stikke en nål i meg å gi meg væske. Jeg skjønte hvorfor i all verden han skulle gjøre det. Så spurte jeg hvor jeg var osv. Desorientert sier du?
Vel, Jeg endte omsider opp på sykehuset hvor jeg lå lamslått med drypp i to døgn. Jeg hadde til tider veldig lavt blodtrykk, og sykepleierne måtte ha på seg munnbind, frakker og hansker for å unngå smitte.
I går var pappa en tur på besøk  hos meg. Jeg var sliten, men det var koselig med besøk likevel.

Nå er jeg tilbake på østmarka. Ligger i senga mi, som jeg har gjort helt siden jeg kom tilbake fra sykehuset. Kvalmen sitter fortsatt hardt i, så jeg klarer ikke å spise noe foreløbig. Er spent på hva legen sier om den saken i morgen. Jeg har jo ikke spist noe siden fredag. Jeg gruer meg. Jeg håper jeg er mest til stede, og at vi kan komme frem til en løsning som er best mulig, med tanke på tiden fremover og målene mine. Det blir bare fysisk tungt og kvalmt å begynne å spise igjen, men den psykiske blir langt verre. Huff, jeg gruer meg sånn...
Ellers har mamma vært på besøk i dag. Jeg var nok ikke noe godt selvskap her jeg lå i senga og halvsov mens hun gnudde føttene mine, men det var utrolig godt å slippe å være alene. Det er ganske ensomt her på intensiven når ikke jeg selv er med på å skape liv og røre. stille og rolig. Siden den forrige varmeflasken min gikk i stykker, dro mamma og kjøpte en ny til meg. Tusen takk snille mamma. Jeg er avhengig av varme. Hjemme satt jeg alltid foran ovnen/peisen, men de siste årene har den blitt erstattet med varmeflasker. føler meg mer trygg da.

Ellers fikk jeg omsider tuklet meg inn i dusjen en tur, med personalet på slep så jeg ikke svimte av.
Det gikk bra heldigvis, og nå er jeg nydusjet og ren.

Ellers ligger jeg her da. lurer på hva fremtiden og morgendagen vil bringe? egentlig vil jeg ikke tenke på det. Tror jeg setter på DVD nr to for i kveld.
~Frida~